Øvre Dividal nasjonalpark - Nord.

Så var det Øvre Dividal nasjonalpark som stod for tur.

Det hadde blitt 12. juli, og vi var klare for tur fire på Nordkalotten denne sommer. Vi forlot Finnmark, og satte kursen mot indre Troms. Det var Øvre Dividal nasjonalpark som skulle utforskes. Vi hadde hørt mange fiskeskrøner herfra, og ikke minst mye bra om det varierte landskapet, med furu og bjørkeskog, høgfjell, vann og myrer. Her var det ca 750 km2 med villmark å boltre seg i. Sekkene ble pakket for to uker, nå var det endelig vår tur å traske i denne nasjonalparken.

Vi hadde hørt noen fiskeskrøner fra Dividalen.

Etter en drøy biltur fra Kautokeino, stoppet vi for å betale bompenger på grusvegen i Frihetsli. Da Kathrine gikk ut for å betale, svermet det med klegg. Hun fikk fylt ut skjemaet, lagt konvolutten i postkassen, og spurtet inn igjen i bilen. Det hadde vært flott vær de siste ukene, og det var ikke noe unntak i dag. Solen stekte og det var kokende varmt, kanskje ikke så rart at kleggen trivdes da. Heldigvis kom vi forberedt. I Kautokeino hadde vi gått til innkjøp av myggmiddel som ble varmt anbefalt av de lokale der. Dette var sterke saker, og vi håpte på dette skulle være effektivt mot kleggen også. Vi ble enige om å være forsiktig med bruken, og ikke benytte oss av dette uten at det var helt krise. Slikt myggmiddel er nok fornuftig å bruke i moderate mengder. I Norge er det ikke lovlig å selge myggmiddel med DEET innhold over 20%, denne inneholdt 98%. Så kunne man lure på hvorfor den ble solgt på butikken i Kautokeino, de hadde kanskje unntak for loven der oppe. Forstålig nok.

Litt luksus på campingen i Kautokeino.

Etter en kjapp middag på parkeringsplassen, satte vi kursen mot Skaktardalen. Vi fulgte stien et stykke mot Skaktaråsen, før vi tok av østover langs Skatarjohka. Det gikk ikke fort, varmen var intens og det ble en slitsom etappe. Myggmiddelet gjorde jobben, både mygg og klegg holdt seg stort sett unna. Ut på kvelden fant vi en duganes leirplass og teltet ble slått opp. Det ble ikke lange etappen. Vi var begge sliten etter en lang dag. Vi var over tregrensen, og hadde en flott utsikt nedover dalen. Det var nesten ikke klegg her oppe, ikke noe å klage på det. Turens første kaffikopp ble drukket, og vi satt resten av kvelden å betraktet den flotte utsikten vi hadde. I morgen skulle turen fortsette oppover langs Skaktarjohka, da skulle haspelutstyret prøves for første gang i Dividalen. Var det rart vi gledet oss?

Jeg liker ikke klegg.

Synderen.

Det var virkelig varmt denne dagen.

Så var vi i nasjonalparken.

Flott utsikt fra leiren.

Myggjakka var med på denne turen også.

Mygg? Her? Nei...

Kan ikke klage på denne leirplassen.

Skatarjohka var virkelig vakker, og etterhvert formet den flere store kulper og småvann. Her kalles det Jierttaluoppal, og det så fristende ut å prøve fiskelykken. Etter en marsj på ca fem korte km ble teltet ble slått opp. Det finnes vist kun røye her, og det skulle være mulighet å få fisk av god kvalitet. Vi fisket oss et par km oppover uten antydning til napp. Det var noen få vak å se, men det var kun småfisk. Alt av sluker og spinnere ble prøvd, men det ville seg ikke. Ut på kvelden stilnet vinden og det eksploderte med mygg, minst like mye som turen i Halkevarre. Men det gikk greit, vi hadde etterhvert blitt vant med å ha blodsugerne rundt oss. Det var bare å ta på et nytt lag med myggolje, og ignorere myggen etter beste evne. Siden det ikke ble fisk, stod ei finsk pastagryte på dagens meny. Den smakte mildt sagt ikke bra, og vi håpte på at det skulle bli fisk til middag om ikke lenge. Ingenting slår fersk ørret eller røye til middag, hvert fall ikke finsk pasta.

Kathrine gjør seg klar for dagens etappe.

Vi fulgte stien langs Skaktarjohka.

I dag var det min tur å gå først.

Der framme var dagens mål.

Leirplassen.

Viktig med en kopp kaffi før fisket kan begynne.

Ett av mange småvann langs Skaktarjohka.

Det så virkelig lovende ut her.

En slukøret fisker.

Ingen fisk på Kathrine heller.

Dagens middag, den smakte dårlig.

Det var virkelig flott i Skaktardalen.

Neste dag gikk vi til Adojavri, eller Rundevannet som noen kaller det. Selv om forventningene var høye, ble det ikke fisk her heller. Frysetørket til middag. Da kvelden kom dukket månen opp, og det ble virkelig villmarksstemning. Summingen av myggen, månen som speilte seg på vannflaten og de mektige fjella rundt oss gjorde sterkt inntrykk. Dette var en helt annen natur her, enn områdene vi hadde besøkt tidligere i sommer. Det var bare å legge seg på liggeunderlaget med kaffikoppen i hånden, kikke på omgivelsene og bare la alle inntrykkene synke inn. Det gjorde absolutt ingenting at det ikke hadde blitt fast fisk så langt.

Klar for avgang.

Denne steinen ga litt skygge, det gjorde godt.

Kathrine dypper capsen i bekken for å kjøle seg ned.

Jierttaluoppal.

Denne dagen gjorde det ingenting med en elvekryssing.

Teltet slått opp ved Rundevannet.

Det var sandstrand rundt store deler av dette vannet.

En av mange kulper i Skaktarjohka.

Kveldstemning.

Så kom månen.

Det gjør godt med en pause fra myggen.

På dag fire av gikk vi til et vann som lå litt høyere opp på fjellet. Vi hadde fått et tips om at det kunne være verdt å ta turen hit, der skulle være mulighet for storfisk. Da teltet var slått opp kunne vi se at det stod en lavvo i andre enden vannet, og to små skikkelser som satt på utsiden. Dette var de første folka vi hadde sett siden turen startet. Før vi hadde fått montert fiskeutstyret kom det en skikkelig regnskur, det var bare å trekke inn. Da kom de to personene gående langs vannet, mot teltet vårt. Vi kunne se at det var oterfiskere. Jeg stakk hodet ut av teltet og slo av en prat. De fortalte ivrig om at her fantes det virkelig stor fisk, det hadde vist blitt tatt ørret på nesten fire kg. Men, den var vanskelig å få på sluk, det var oter som var tingen her. Da det verste regnværet ga seg var det vår tur å prøve fiskelykken. Vi fisket oss rundt nesten hele vannet, og sluker i all slags form og farger ble prøvd. Ikke et napp. Da vi tok en pause ved teltet, kom en av karene springende opp til teltet, og la fra seg en ørret på ca 300 gram. Spis denne dere, vi trenger ikke slik småfisk. Vi takket så mye, og fisken ble spist til middag. Men det var med bismak. Vi ville ha selvfanget middag, ikke en slik "sympatifisk". For all del, det var snilt av dem dette, men det fikk virkelig konkurranseinstinktet mitt til å våkne. Nå skulle vi få større fisken enn dem. Men da begynte det å regne igjen, det tordnet, og det vart et skikkelig drittvær. Storfisken fikk vente til i morgen. Vi tok lik så godt kvelden.

Vi gikk høyere opp til et vann som skulle være bra.

Finnes storfisken her?

Nok en flott leirplass.

Så kom regnet.

Venter på opplett.

"Sympatifisken"

Neste dag var været bedre og jeg fisket meg rundt vannet enda en gang, fortsatt ikke napp. Det ble nok en frysetørket til middag, etterfulgt av et par timer med boklesing. Da klokken var ca 20.00 tok jeg noen nye kast, ikke langt fra teltet. Da smalt den på, jeg kjente fort at dette var fin fisk. Fisken ble kjørt rolig og forsiktig, denne skulle på land. Etter noen nervepirrende minutter kunne ørreten endelig håves. Etter et par kakk i hodet ble den veid, akkurat 1 kg. Jeg speidet bort dit lavvoen til de to karene skulle stå, den var borte gitt. Typisk, de hadde gått før jeg fikk mulighet til å skryte av storfisken. Jeg fikk klare meg med å skryte litt til Kathrine, helt greit det også.

Det var mygg her også gitt.

Det fungerte bra med myggspiral for å holde myggen unna forteltet.

Turens første fisk, akkurat 1 kg. Litt spesiell farge, noen som vet hvorfor?

Vi bestemte oss for å gå mot Ravdojavri, men først ville vi ha ei natt med et lite, men fristende vann som lå beleilig på ruten mot Ravdo. Det regnet en del i dag, og vi ble rimelig våt etter hvert. Det gjorde godt å komme frem, og kunne ta en en varm kopp kaffi inne i teltet. Vi unnet oss til og med en liten sjokoladebit. Da regnet ga seg kikket vi ut av teltet, det kokte på vannet. Vak på vak. Her fikk vi fisk i massevis. Røyer på ca 300 gram ble dratt på land ved jevne mellomrom. Rød i kjøttet og flott kvalitet. Nok en fiskemiddag, herlig. Søvnen tok oss fort denne kvelden, proppfull mage av stekt røye har den effekten. Nå gledet vi oss til å jakte fisken i Ravdojavri, det var ikke lange etappen dit.

Kathrine leder veg.

Ei rype som kom spaserende foran oss.

Vått.

Det skulle bli godt å få tørket seg litt i teltet.

Myggen var glad i luen min

Kaffe og sjokoladekos i teltet.

Helt greit å sitte her mens det regner ute.

Så skulle det fiskes.

Det ble mye fisk her.

Kobber og rød spesial var en sikker vinner.

Ca 300 gram.

Ser du han som gjemmer seg i gresset her?

Vi fisket oss rundt hele vannet.

Middagen.

Ikke av de største, men rød og fin i kjøttet.

Neste morgen gikk vi rundt Beassit-toppen og langs svenskegrensen til vi kom til østenden av Ravdojavri. Varmen var tilbake, og turskoa måtte av for å dyppe føttene i det kalde vannet i Ravdo. Rene sydenfølelsen. Vi spiste så en kjapp lunsj og gikk videre. Da vi nærmet oss oset i vestenden, kunne vi se det stod et telt der Ravdojohka starter. Vi var ca 1,5 km unna og bestemte oss for å slå opp teltet her. Greit å holde litt avstand. Vi kunne se litt aktivitet ute på vannet, men tross utallige forsøk ble det ikke noe fisk. Ingen krise, vi gulpet fortsatt røye etter den heftige fiskemidddagen i går. Det var faktisk ikke så ille med mygg i dag, og vi kunne fint sitte utenfor teltet uten den ble for plagsom. Men noen stikk ble det, spesielt ett var plagsomt. Det fikk jeg "der sola aldri skinner". Å gjøre sitt fornødne var ikke bare bare her. Det ble litt fliring i teltet utover kvelden grunnet dette, rart hva som skaper god stemning på tur.

Her var vi like med grensen til Sverige. 

Vi nærmer oss Ravdojavri.

Godt var kjøle seg ned i denne varmen.

Playa del Ravdo.

Det ble ikke fisk her. Et telt til to andre vandrere kan skimtes i bakgrunn.

Det var godt å være i Øvre Dividal nasjonalpark.

Planen videre var å gå til Dertavaggi, og prøve fiskelykken der. Men først ville vi ha et par stopp over fjellet på veg dit. Vi hadde pekt ut to vann på kartet som så fristende ut. Vi fulgte Goddejohka, og gikk videre over Hurvegielas. Da vannet vi skulle slå leir ved dukket opp bak haugen, steg forventningene. Her var det virkelig flott, og all vakingen gjorde ikke at trua ble mindre. Teltet ble slått opp i rekordfart, og haspelutstyret montert. På andre kast satt den. En kort kamp, og så lå ei røye på 600 gram sprellende i lyngen. Det kan kalles en god start, og middagen var reddet. På ettermiddagen gikk vi ned til neste vann i dette vassdraget. Her fant vi en perfekt utos å stå ved. Her ble det skikkelig fiskebonansa. Det nappet på nesten hvert eneste kast. Røye på røye ble dratt opp, og det var fin fisk også. Alle lå på mellom 300 - 800 gram. Etter en stund måtte vi tvinge oss selv til å slutte, det var mer enn nok til kveldsmaten nå. Øvre Dividal nasjonalpark hadde virkelig vist seg fra en god side i dag, makan til fiske.

Viktig å starte dagen med å strekke litt ut.

Så gikk turen videre.

Teltet er slått opp og Kathrine er allerede i gang med fiskingen.

Det ble en kobber og rød spesial her også.

Middag.

Så tok vi en tur til et vann lenger nede.

Første fisk her.

Fornøyd fisker.

Vi fant virkelig en god fiskeplass her.

Kan man ha det bedre?

Flott fisk.

Kathrine har blitt dreven på å kjøre fisk.

Rikelig med fisk til kveldsmaten.

Etter flere kopper kaffi på morgenkvisten, som seg hør og bør ble drukket ute i solen, gikk vi videre. Det var ett vann til som skulle prøves før Dertavaggi, Raiskasjavri var navnet. Da vi kom på 1064 toppen måtte vi bare stoppe. For en utsikt! Det var fjell på fjell, og glinsende fjellvann så langt øye kunne se i alle retninger. For et område dette var. Forventningene til Dividalen var store, men dette overgikk alt. Vi følte oss heldige som var akkurat her, akkurat nå. Det var bare å puste dypt inn, og la inntrykkene sette seg. Det er akkurat slike øyeblikk som gjør tilværelsen i villmarka så fantastisk. Nok et minne vi kunne ta med oss videre.
Raiskasjavri skulle vise seg og være ei perle, grønt og frodig, med en idyllisk elveos som klukket rolig ut i vannet. Ikke vanskelig å finne leirplass her. Men fiskemessig ble det ikke mye skryte av. Ikke et napp og ingen vaking. Skal tro om det i det hele tatt var fisk her? Resten av dagen ble brukt til sløving i lyngen utenfor teltet, og nyting av solen. Akkurat i dag var det helt greit å spise frysetørket.

Slik skal dagen startes.

Mektig utsikt.

Raiskasjavri.

Her kunne vi trives.

Ikke antydning til fisk her.

Idyll.

Dette var eneste antydning til liv vi å her.

Kveldsstemning ved Raiskasjavri.

Så var det endelig Dertavaggi som stod for tur. Her var det flere vann som fristet. Vi hadde fått et lite tips om hvilket som kunne være bra, og vi fulgte Raiskasjohka ned i dalen og fikk slått opp teltet. Myggen hadde vært rolig et par dager, men nå var den tilbake for fullt. Det var bare å få på seg myggjakka. Vannet så grunt ut, og vi var forberedt på at noen sluker kunne ryke her. På første kast kjente jeg et rykk i sena, og så en flott ørret hoppe opp av vannflaten et godt stykke ute på vannet. Denne smalt på i det sluken traff vannflaten. Jeg ropte på Kathrine, som kom med håven, dette var fin fisk. Etter noen heftige utras var ruggen så sliten at den kunne landes. Et prakteksemplar av en ørret, og vekta viste 1,2 kg. Kort tid etter dro Kathrine en fin halvkilos ørret på land. Dette skulle smake. Stekt ørret med fløtegratinerte poteter. Vi fisket oss videre langs vannet, men utenom et par småharr ble det ikke mer fangst. Dærtahytta kunne så vidt skimtes fra leirplassen, og vi vurderte å ta turen dit. Men det utgikk, ingen grunn til å sove i hytte når været var så  bra. Vi trives best i telt.

Raiskasjohka.

1,2 kg.

Dertahytta.

Ingen grunn til å sove i hytte på en slik dag.

Neste dag gikk vi til Cievccasjavri. På vegen traff vi tre franskmenn (tror vi), som badet i en liten kulp ved stien. Forstålig det i denne varmen. Vi hilste med et forsiktig nikk, og gikk videre. Teltet ble slått opp på en holme ved sørenden av vannet. Det blåse en del etterhvert og myggen var borte. Fisken uteble her, og store deler av dagen ble brukt til boklesing. Ut på kvelden kom det en reinsdyrflokk spaserende forbi teltet, en stor flokk på sikkert over hundre dyr. Dividalen brukes til reindrift av samene, men dette var første flokken vi så på denne turen.
De "fire store rovdyrene" bjørn, ulv, jerv og gaupe, skal ha tilhold i parken, noe som er flott og tenke på. Kanskje noen av de reinsdyra vi så ville stå på menyen til ett av disse rovdyra i løpet av sommeren?

Så gikk vi videre mot Cievccasjavri.

Kathrine slapper av utenfor teltet.

Cievccasjavri.

Reinsdyrflokken.

Resten av dagen gikk med på boklesing.

Leirplassen.

Vi var nå inne på en DNT-sti og fulgte den tilbake mot Skaktardalen. Vi skulle egentlig stoppe ved et vann som skulle være bra her, men siden det blåste så mye valgte vi å gå videre. Rett før Skaktarjohka skulle krysses traff vi på en kar som hadde vært med akkurat det vannet i to dager, han kunne melde om godt fiske med ørret opp mot kiloen. Tabbe av oss å ikke stoppe her, men vi kunne vel ikke klage på fisket så langt uansett. Da Skatarjohka var krysset fant vi en grei leirplass ved elven. Vi måtte prøve å lure fisken her en gang til før turen var over. Alt det resulterte i var to bitte små røyer på sikkert under 50 gram. Fra leirplassen kunne vi se en foss som rant ned fra Jerta. Det ble en tur opp dit for å ta litt bilder. På veg tilbake traff vi på en rypefamilie som gikk langs elva. Rypemor med fire unger. Kan tenke meg at høstjakta etter i Dividalen virkelig kan være bra. Det er herved notert på "ting jeg vil gjøre i løpet av livet" listen, men da må først jaktprøven gjennomføres.

Kathrine kom seg tørrskodd over her.

Så var vi tilbake i Skaktardalen.

Teltet ble nok engang slått opp ved Skaktarjohka.

Ikke noe å skryte av dette.

Her krysset vi Skaktarjohka.

Fossen som rant ned fra Jerta,

Kaldt og godt fjellvann.

Rypemor.

På dag 14 av turen var det på tide å sette kursen mot bilen. Vi fulgte stien nedover Skaktardalen i de drøye åtte kilometerne som var igjen før parkeringen. Vi kjørte mot Kautokeino, og gledet oss til en god middag og varm dusj. Men sommeren var ikke over, det ventet flere turer. Planen var en tidagers padletur i de nordøstre delene av Enaresjøen, men det skulle ikke gå helt som planlagt. Mer om det senere.

Så var turen over.

Turen i Dividalen ble virkelig en flott opplevelse. Naturen er virkelig fin her, og det er ikke noe å utsette på fisket. Da vi planla denne turen fikk vi mye hjelp av flere personer. Jan Erik, som nærmest bor i naturen her, kom med gode tips om rutevalg og fiskevann som kunne være verdt å prøve. Som så mange ganger før, kom vi i kontakt med behjelpelige friluftsfolk på Fjellforum. Stian, og en som kaller seg "Frilufta", ga oss hjelp i massevis. De flotte opplevelsene, og mye av fiskefangsten var et resultat av dette. Vi setter enormt stor pris på det.
Tusen takk fra både meg og Kathrine.