Jeg kunne kjenne hjertet hamre i brystet. Adrenalinet strømmet gjennom kroppen, og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i en stram bue, og langt der ute kjempet en kilosørret for livet. Det føltes som om tiden stod stille.
Akkurat der og da fantes det ingenting annet. Alle tanker og bekymringer var blåst bort. I bobla jeg befant meg i her og nå, eksisterte bare meg – og den ørreten.
Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, etter hundrevis av resultatløse kast. Endelig satt den. Nå gjenstod bare den berømte, nervepirrende landingen.
Men før vi kommer dit – før fisken var på kroken og pulsen skjøt i været – må vi spole noen måneder tilbake, til der det hele begynte.
Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var i gang. Det var en slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et slags plaster på såret slo jeg leir i furuskogen ikke langt unna stien. Da den siste trøstepilsen var tom og jeg var akkurat passe bedøvet, begynte en ny plan å ta form i hodet: Jeg skulle tilbake hit – men neste gang skulle det bli en sommertur, med fiskestang og telt.
Og slik ble det. En dag i slutten av juli stod jeg igjen på parkeringen i Rånå. Endelig skulle Asbjørnsdalen, Grønvatna og Dordiholet utforskes. Det gikk rykter om stor fisk der oppe, men også om at den var vanskelig å lure – the story of my life.
Uansett var det en forventningsfull kar som begynte å rusle oppover Asbjørnsdalen, med en litt for tung sekk på ryggen. Det var tid for revansj.
 |
| Tid for revansje. |
Oppstigningen
For å slippe unna den verste varmen valgte jeg å begynne å gå i syv-tiden på kvelden. Det angret jeg ikke på. Å skulle gått på dagtid i denne varmen hadde blitt fæle greier.
Vanligvis er jeg ikke den som går så langt på slike turer, spesielt ikke på første dagen. Men nå var jeg innstilt på å ta hele veien opp til Nordre Grønvatnet i én smell – en etappe på i underkant av to mil.
Da det etter hvert ble mørkt, hadde jeg akkurat rota meg inn i ei enorm steinur – et av mine mindre vellykka forsøk på å finne en «snarvei». Det gjorde ikke saken bedre at det begynte å regne. Her gjaldt det å trå forsiktig. Det fristet lite å gå på trynet og bli liggende forslått i ura her oppe. Mobildekning var det dårlig med, så jeg måtte bare ta det pent og rolig.
Etter en del baksing i steinura var det en god følelse å endelig få øye på lyset fra Grønvasshytta i det fjerne. Ei koselig bu som leies ut av Lesja fjellstyre – et flott tilbud for dem som ønsker å sove innendørs. For min del skulle de neste nettene tilbringes i telt.
Da jeg endelig kunne krype ned i soveposen, var klokka blitt ett på natta. Rimelig utslitt tok det ikke lang tid før jeg slukna. Det er ingenting som føles så godt som å endelig få legge seg i teltet etter en lang og slitsom etappe. Jeg er villig til å vedde store penger på at de fleste fjellfolk er enig i akkurat det.
For den som ikke har prøvd – kjenn din besøkelsestid, og kom deg på fjellet med telt og ryggsekk.
 |
| Parkering på Rånå kostet 30 kr pr døgn og kunne betales med vipps. Helt supert! |
 |
| Fin sti oppover Asbjørnsdalen. Rånåkollen i bakgrunn. |
 |
| Det var virkelig fint å gå på kveldstid. |
 |
| Broa over mot Herrahø. |
 |
| Kollvatnet. Like etter ble det et skikkelig slit i steinura. |
 |
| Grønvasshytta i det fjerne. Endelig fremme. |
Grønvatna
Da jeg våknet neste dag, var himmelen blå og en svak vind holdt myggen borte. Perfekte forhold for å ta frokosten ute. Liggeunderlag og sovepose ble dratt med ut, og jeg kunne ta meg god tid – virkelig nyte morgenstunden.
Jeg lå på østsiden av Nørdre Grønvatnet, og herfra kunne jeg se hvordan det blåste friskt ute på vannet. Ikke akkurat ideelle forhold for fisking.
Etter hvert pakket jeg sammen og ruslet mot Søre Grønvatnet. Her blåste det enda mer, og det var ikke lett å få kastet ut sluken. Til slutt ga jeg opp og fant litt ly bak en stein. Kroppen var fortsatt sliten etter gårsdagens etappe, så jeg rullet ut liggeunderlaget igjen og tok meg et par timer med søvn i soveposen. Nå snakket vi ferie.
Utover ettermiddagen begynte jeg å bevege meg rolig oppover mot vannet med det noe spesielle navnet Dordiholet. Jeg tør ikke en gang tenke på hva som er opphavet til det navnet.
Jeg var spent på fisket her oppe, men det ble dårlig med fangst. I nesten fem timer stod jeg og plaska sluken ut i vannet, uten så mye som et napp. Etter en kjapp middag og en kopp kaffe ble det enda ei økt på tre timer. Da hadde jeg fisket i Søre Grønvatnet, Dordiholet og de navnløse tjønnene 1513, 1526 og 1529 – uten et eneste napp.
Utad sier jeg gjerne at det ikke er så nøye om man får fisk. Det er jo selve turen som teller – naturopplevelsen, roen, kaffekokingen. Men om jeg skal være helt ærlig, så betyr det litt mer enn jeg liker å innrømme. Jeg kunne kjenne presset bygge seg som en liten knute i magen. Hvem har egentlig sagt at fjellfiske skal være lett?
 |
| Teltet ved Nørdre Grønvatnet |
 |
| Bra start på dagen. |
 |
| Hytte ved Søre Grønvatnet. Den er også mulig å leie. |
 |
| Det er lov å ta det rolig på ferie. |
 |
| Elva som renner ned fra Dordiholet til Søre Grønvatnet. |
 |
| Ingen tvil om at jeg er på høyfjellet. |
 |
| Teltet slått opp ved vann 1513. |
 |
| Man kan se deler av Storbreen flere steder rundt vatnet. |
 |
| Deler av isbreen som renner ut i Dordiholet. |
 |
| Ikke rart man blir sliten av å gå på dette. |
 |
| Fisking i vann 1513, mektige omgivelser med bratte fjell og isbreer. |
 |
| Isbre øst for Dordiholet. Her hadde det tydelig smeltet en del. |
 |
| Man føler seg ganske så liten når man står så tett inn til en isbre. |
 |
| Bågåstø ved Dordiholet. Lurer på hvor gammel denne er? |
Når alt løsner
Fiskemessig ble de neste dagene en frustrerende affære. Det var rett og slett ikke antydning til liv – og tro meg, det stod ikke på innsatsen. Jeg fisket kanskje sju–åtte timer effektivt nesten hver eneste dag. Ikke et napp. Ikke et vak. Det var helt dødt.
Men så skjedde det noe jeg ikke vil glemme på lang tid.
En av de siste kveldene på turen stod jeg ved et av vannene jeg allerede hadde fisket i både én, to og tre ganger tidligere. Klokka hadde akkurat passert ti, og jeg skulle til å pakke sammen og traske tilbake til teltet. I det jeg skulle ta det berømte siste kastet, la jeg merke til at det hadde stilnet helt. Det hadde blåst fra sør omtrent hele turen, men nå ble det blikk stille.
Uten å tenke mer over det kastet jeg ut en 10 grams Møresild. Sluken hadde knapt rukket å bli våt før fisken var på. Nå gjaldt det!
Reptilhjernen koblet inn – nå fantes det bare meg og ørreten i andre enden av snøret. Noen nervepirrende minutter senere lå et flott eksemplar av en fjellørret på land. Vekta stoppet på 1,1 kilo.
Endelig løsnet knuten i magen jeg hadde kjent på altfor lenge. Fra tidenes høyeste skuldre kunne jeg nå senke dem igjen – kilosfisken var i boks. Etter den obligatoriske veiingen stilte jeg meg opp på nøyaktig samme plass. Nytt kast. Nytt hugg.
De neste tretti minuttene var det ørretbonanza fra en annen verden. I løpet av et halvt intenst øyeblikk dro jeg opp fem fisker til fra samme sted – den største over kiloen, den minste rundt sju hekto. Jeg har hørt skrøner om slike bittperioder før, men aldri helt trodd på dem. Hvert fall ikke at jeg skulle oppleve det. Men nå stod jeg der, midt i det, og levde fiskeskrøna selv.
Jeg beholdt to fisker til kvelds og middag, og lot resten svømme videre.
Litt forfjamset ruslet jeg tilbake til teltet. Det der var spesielle greier. Snakk om å være på rett sted til rett tid.
 |
| Endelig fast fisk! 1,1 kg |
 |
| Matfisk! |
Hjemover
Etter noen flotte dager her oppe var det på tide å vende snuten hjemover. Det var mange inntrykk å fordøye. En ting var den helt spesielle fiskeopplevelsen jeg hadde vært gjennom – men det som gjorde minst like sterkt inntrykk, var naturen her oppe.
De krystallklare fjellvatna, omgitt av bratte og mektige fjell. Og ikke minst synet av isbreene, så tett på at man nesten mister pusten. På ett tidspunkt stod jeg så nær en brearm at jeg kunne ta på den – da føler man seg ikke stor, for å si det sånn.
Ved Dordiholet hadde mye av breearmen smeltet bort, og det hadde dukket opp ei lita tjønn som ikke var merket av på kartet. Et tydelig tegn på at isbreen har trukket seg tilbake de siste åra.
På vei ned igjen traff jeg noen karer på sin årlige fisketur i området – en tradisjon de hadde holdt i hevd i mange år. Etter å ha utvekslet noen tips om gode fiskevatn, ønsket jeg dem lykke til. Det skal sies, jeg var nær ved å snu og ta noen dager til med fisking. Men det får bli en annen gang.
Nå ventet noen timer med gåing før turen skulle avsluttes på tradisjonelt vis – med burger på Bjorli.
 |
| Magisk morgen ved Dordiholet. |
 |
| Da er det lov å ta morgenkaffen ute. |
 |
| Utsikt mot Søre Grønvatnet. |
 |
| Kombinasjon av nedkjøling og fisking. |
 |
| Mi casa 1. |
 |
| Mi casa 2. |
 |
| Her snakker vi utedass! |
 |
| Starter dagen med kartlesing ved Nordre Grønvatnet. |
 |
| Kaffivann med ekstra proteiner. |
 |
| På tide å vende hjemover. |
 |
| Utsikt mot Asbjørnsdalen. |
Et lite etterord
Det kommer vel ikke som noen bombe at jeg er svært fornøyd med turen. Med så flott natur – og kilosfisk på toppen av det hele – kan man ikke be om stort mer. Lesjafjella er virkelig et spennende område, og jeg vil anbefale alle som liker å rusle rundt med fiskestang og telt å ta turen.
Det finnes mange perler, både nord og sør for Lesja, så her er det bare å velge og vrake.
For gode fisketips kan det være verdt å ta turen innom Lesja fjellstyre sin hjemmeside. Der finner du også oversikt over hyttene som kan leies i området.
Og om du vurderer å ta turen, skal du få med deg et enkelt – men godt – fisketips:
Fisk mest mulig. Jo mer du fisker, desto større sjanse har du for å være på rett sted til rett tid.
Etter min mening spiller det ikke så stor rolle hvilken sluk du bruker. Treffer du på riktig tidspunkt, tar fisken på det meste.
Og om du ikke gidder å stå i timesvis og plaske med sluken, foreslår jeg at du legger deg ned på liggeunderlaget, fyrer ned en liten pjolter og bare nyter utsikten.
Det er jo egentlig ikke så nøye med det fisket, er det vel?