Revansje i Lesjafjella

Jeg kunne kjenne hjerte hamre i brystet, adrenalinet strømmet gjennom kroppen og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i ei stram bue, og langt der ute kunne jeg se en kilosørret kjempe for livet. Det føltes nesten som at tiden stod stille. Akkurat der og da var det ingenting annet, alt av tanker og bekymringer var som blåst bort. I denne bobla jeg befant meg i her og nå, var det kun meg og den ørreten som eksisterte. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, og etter hundrevis av resultatløse kast, var det endelig fast fisk i enden av snøret. Nå var det bare den berømte landingen som stod igjen. Men først, la oss gå tilbake noen måneder og ta det hele fra der det begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var skikkelig i gang. Det var en rimelig slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et såkalt plaster på såret la jeg meg til i furuskogen ikke langt unna stien. Når den siste trøstepilsa var tom og jeg var akkurat passelig bedøvet, hadde det skissert seg en ny plan i hode. Jeg skulle tilbake hit, men da skulle det bli en sommertur med fiskestang og telt. Så en dag i slutten av juli stod jeg der igjen på parkeringen i Rånå. Endelig skulle Asbjørnsdalen, og områdene Grønvatna og Dordiholet utforskes. Det gikk rykter om stor fisk der oppe, men at den skulle være vanskelig å lure, the story off my life. Uansett var det en forventningsfull kar som begynte å rusle oppover Asbjørnsdalen, med en litt for tung sekk på ryggen. Det var tid for revansj.

Tid for revansje.

For å slippe unna den verste varmen valgte jeg å begynne å gå i syv-tiden på kvelden. Det angret jeg ikke på. Å skulle gått på dagtid i denne varmen, hadde blitt fæle greier. Vanligvis er jeg ikke den som går så langt på sånne turer, spesielt ikke på første dagen. Men nå var jeg innstilt på å gå hele vegen opp til Nordre Grønvatnet i en smell, en etappe på i underkant av to mil. Da det etterhvert det ble mørkt hadde jeg akkurat rotet meg inn i ei enorm steinur, på et av mine dårlige forsøk på å finne en "snarvei". Det gjorde ikke saken bedre at det begynte å regne. Her gjaldt det å være forsiktig så jeg ikke gikk på tryne. Det fristet lite å bli liggende forslått i ura her. Mobildekning var det dårlig med, så da gjaldt det å være litt ekstra forsiktig. Etter en del baksing i ura var det en rimelig god følelse da jeg endelig kunne se lyset fra Grønvasshytta i det fjerne. Dette er ei koselig bu som leies ut av Lesja fjellstyre, og er et flott tilbud for de som ønsker å sove innendørs. For min del skulle de neste nettene tilbringes i telt. Da jeg endelig kunne krype i soveposen var klokken ett på natta, rimelig utslitt tok det ikke lang tid før jeg slukna. Det er ingenting som føles så godt som å endelig få lagt seg i teltet etter en lang og slitsom etappe. Jeg er villig til å vedde store penger på at de fleste fjellfolk er enig i akkurat det. For den som ikke har prøvd er det bare å kjenne si besøkelsestid å komme seg på fjellet med telt og ryggsekk.

Parkering på Rånå kostet 30 kr pr døgn og kunne betales med vipps. Helt supert!

Fin sti oppover Asbjørnsdalen. Rånåkollen i bakgrunn.

Det var virkelig fint å gå på kveldstid.

Broa over mot Herrahø.

Kollvatnet. Like etter ble det et skikkelig slit i steinura.

Grønvasshytta i det fjerne. Endelig fremme.

Da jeg våknet neste dag var det blå himmel og en svak vind som holdt myggen borte. Perfekte forhold for å ta frokosten ute. Liggeunderlag og sovepose ble dratt med ut, og jeg kunne ta meg god tid og virkelig nyte morgenstunden. Jeg lå ved østsiden ved Nørdre Grønvatnet og herfra kunne jeg så det blåste frisk utpå vatnet. Ikke akkurat ideelle forhold for fisking. Etterhvert pakket jeg sammen og gikk til Søre Grønvatnet. Her blåste det enda mer og det var ikke lett å få kastet ut sluken. Etterhvert ga jeg opp og fant litt ly bak en stein. Jeg kjente at kroppen fortsatt var sliten etter en lang dag i går, så jeg rullet like godt ut liggeunderlaget og tok meg et par timer med søvn i soveposen. Nå snakket vi ferie. Ut på ettermiddagen begynte jeg å bevege meg rolig oppover mot vatnet, med det noe spesielle navnet, Dordiholet. Tørr ikke å tenke på hva som er opphavet til det navnet. Jeg var veldig spent på fiskeriet her oppe, men det ble dårlig med fangst. I nesten fem timer stod jeg å plaska sluken ut i vannet, uten så mye som et napp. Etter en kjapp middag og litt kaffi, ble det enda ei økt på tre timer. Da hadde jeg fisket i Søre Grønvatnet, Dordiholet, og de navnløse tjønnene 1513,1526 og 1529, uten så mye et napp. Utad sier jeg ofte at det ikke er så nøye om man får fisk, det er selve turen som er viktig, kose seg og alt det der. Men om jeg skal være helt ærlig, så har det litt mer å si enn jeg liker å innrømme. Jeg kunne kjenne presset forplante seg som en litt vond knute i magen, hvem har sagt at fjellfiske er lett?

Teltet ved Nørdre Grønvatnet

Bra start på dagen.

Hytte ved Søre Grønvatnet. Den er også mulig å leie.

Det er lov å ta det rolig på ferie.

Elva som renner ned fra Dordiholet til Søre Grønvatnet.

Ingen tvil om at jeg er på høyfjellet.

Teltet slått opp ved vann 1513.

Man kan se deler av Storbreen flere steder rundt vatnet.

Deler av isbreen som renner ut i Dordiholet.

Ikke rart man blir sliten av å gå på dette.

Fisking i vann 1513, mektige omgivelser med bratte fjell og isbreer.

Isbre øst for Dordiholet. Her hadde det tydelig smeltet en del.

Man føler seg ganske så liten når man står så tett inn til en isbre.

Bågåstø ved Dordiholet. Lurer på hvor gammel denne er?

Fiskemessig ble de neste dagene en frustrerende affære. Det var rett og slett ikke antydning til liv, og tro meg, det stod ikke på innsatsen. Jeg fisket i kanskje 7 – 8 timer effektivt nesten hver eneste dag. Ikke et napp, ikke så jeg et vak, det var rett og slett helt dødt. Men så skjedde det noe som jeg ikke vil glemme på lang tid. En av de siste kveldene på turen stod jeg med ett av de vatna jeg hadde fisket i både en, to og tre ganger tidligere. Klokken hadde akkurat passert ti på kvelden og jeg skulle til å pakke sammen og traske tilbake til teltet. I det jeg skulle ta det berømte siste kastet, la jeg merke til at det hadde stilnet helt. Det hadde stort sett blåst fra sør hele denne turen, men nå ble det blikk stille. Uten å tenke noe mer over det kastet jeg ut en 10 grams møresild, sluken hadde nesten ikke blitt våt før fisken var på. Nå gjaldt det! Reptilhjernen koblet inn, nå var det bare meg og ørreten i enden av snøret som eksisterte. Noen nervepirrende minutter senere lå det et flott eksemplar av en fjellørret på land, vekta viste 1,1 kg. Endelig løsnet den knuten i magen som jeg hadde kjent på litt for lenge. Fra tidenes høyeste skuldre kunne jeg nå bare slappe av, kilosfisken var i boks. Etter obligatorisk veiing av fangsten, stilte jeg meg opp på akkurat samme plass igjen. Nytt kast og nytt hugg rett etter sluken landet i vatnet. De neste 30 minuttene var det ørretbonanza fra en annen verden. I løpet av disse intense minuttene dro jeg opp fem fisker til fra akkurat samme plass, den største over kiloen, og den minste var 0,7 kg. Jeg har hørt skrøner om sånne intense bittperioder før, men har liksom aldri helt trodd på at det kunne stemme. Hvert fall ikke at jeg skulle få oppleve det, men nå stod jeg her midt i det, og opplevde fiskeskrønen selv. Jeg beholdt to fisker som skulle spises til kvelds og middag, resten fikk svømme videre. Noe forfjamset kunne jeg rusle tilbake til teltet, det der var spesielle greier. Snakk om å være på rett sted til rett tid!

Endelig fast fisk! 1,1 kg

Matfisk!

Etter noen flotte dager her oppe var det på tide å vende snuten hjemover. Det var mange inntrykk å fordøye. En ting var den helt spesielle fiskeopplevelsen jeg hadde vært gjennom, men det som gjorde minst like sterkt inntrykk var det mektige naturen her. De krystalklare fjellvatna, med bratte mektige fjell rundt. Ikke minst synet av isbreene så tett på. På et tidspunkt stod jeg så nær en isbre at jeg kunne ta bort i den, da føler man seg ikke stor for å si det sånn. Ved Dordiholet hadde mye av breearmen smeltet bort og det hadde dukket opp ei lita tjønn som ikke var merket av på kartet. Et tydelig tegn på at isbreen har blitt mindre de siste åra. På vei ned igjen traff jeg på noen karer som var på sin årlige fisketur i området her, en tradisjon de hadde hatt i flere år. Etter å ha utveklset noen tips om gode fiskevatn var det bare å ønske dem lykke til, nesten så jeg vurderte å snu og ta noen dager til med fisking. Det får bli en annen gang. Nå ventet noen timer til med gåing før turen skulle avsluttes på vanligvis, med burger på Bjorli.

Magisk morgen ved Dordiholet.

Da er det lov å ta morgenkaffen ute.

Utsikt mot Søre Grønvatnet.

Kombinasjon av nedkjøling og fisking.

Mi casa 1.

Mi casa 2.

Her snakker vi utedass!

Starter dagen med kartlesing ved Nordre Grønvatnet.

Kaffivann med ekstra proteiner.

På tide å vende hjemover.

Utsikt mot Asbjørnsdalen.

Det kommer vel ikke som en bombe at jeg er veldig fornøyd med turen. Med så flott natur og kilosfisk, kan man ikke be om så mye mer. Lesjafjella er virkelig et spennende område, og jeg vil anbefale alle som er glad i å rusle med fiskestang og telt til å ta turen. Det finnes mange spennende områder både nord og sør for Lesja, så her er det bare å velge og vrake mellom alle perlene. For gode fisketips kan det være verdt å ta turen innom Lesja fjellstyre sin hjemmeside, her kan du også finne en oversikt over de hyttene som er mulig å låne i området. Om du vurderer å ta turen skal du få med deg et enkelt og godt fisketips. Fisk mest mulig, så du øker sjansen for å være på rett sted til rett tid. Min mening er at det ikke spiller så stor rolle hvilken sluk du bruker, om du virkelig treffer tar fisken på det meste. Om du ikke gidder å stå i timesvis og plaske med sluken, foreslår jeg at du legger deg ned på liggeunderlaget, fyrer ned en liten pjolter og bare nyter utsikten. Det er jo egentlig ikke så nøye med det fisket eller?