Halkavarre. Jakten på rekordfisken.

"Om dere går fra Halkavarre skytefelt innover vidda kommer dere til noen spennende vann. Der finnes det stor fisk, men det skal være jæ.... med mygg der inne"

Ville det bli ny rekord?

Jeg hadde akkurat snakket med pappa på telefonen. Planen var egentlig å ta en tur i Øvre Dividal nasjonalpark, men Jan Erik kunne melde om at det fortsatt var vinter der oppe, og anbefalte oss å utsette turen minst ei uke.

Derfor ringte jeg pappsen for å få noen råd – og da vi la på, hadde en helt ny plan allerede begynt å ta form.

Vi pakket sekkene for ti dager og kjørte fra campingen i Karasjok mot Lakselv. På forrige tur på Gallokvidda fikk vi mye fisk, men de virkelig store ruggene uteble. Nå gikk vi for ny pers, eller «pannebandrekord» som vi kaller det.

Kathrine si røye på 1,5 kilo fra turen i Femundsmarka var fortsatt rekordfisken. Kunne vi nærme oss den? Eller kanskje til og med slå den?

Nok en gang skulle vi jakte storfisken.

Finnes rekordfisken her?

Uventet møte

Da vi parkerte ved Halkavarre skytefelt, strålte sola. Himmelen var blå, og vi kjente sommervarmen gi en lettelsesfølelse i hele kroppen. Det så ut som om sommeren endelig hadde kommet.

Akkurat da vi skulle til å gå, kom det en kar kjørende på ATV. Da han så oss, svingte han av veien og kjørte rett mot bilen vår. Han stoppet, og det var tydelig at dette var et befal.

Med bestemt stemme sa han at her kunne vi ikke parkere – det skulle sprenges her neste dag, en eller annen øvelse de skulle gjennomføre. Han var overrasket over at vi i det hele tatt hadde blitt sluppet inn av vakta ved inngangsporten til militærleiren.

«Dette området er stengt de neste dagene», var den klare beskjeden.

Etter litt godprat fikk vi ordnet det slik at vi kunne parkere bilen omtrent én kilometer tilbake der vi kom fra. Og hvis vi la ruten litt annerledes enn planlagt, skulle det gå greit. Snilt av befalet, det – så fikk vi bare håpe at de stakkars vernepliktige i vakta ikke kom i trøbbel fordi de hadde sluppet oss inn.

Bilen er parkert og Kathrine gjør seg klar.

Innover der skulle vi egentlig gå, men vi måtte forandre på ruta.

Ro før mygginvasjonen

Vi gikk et godt stykke denne dagen, og etter noen timer var vi ute av den militære sonen. Sekkene føltes lette siden vi «bare» hadde pakket for ti dager, og vi trasket noen kilometer til.

Da kvelden kom, slo vi opp teltet ved ei lita elv som rant ned i et av flere vann i området. Haspelutstyret fikk ligge – vi skulle lenger innover før fisket skulle begynne.

Vi befant oss over tregrensa og hadde flott utsikt mot de skogdekte områdene som vi skulle videre inn i. Myggen var fraværende, og vi kunne sitte ute og nyte sola uten myggolje. Det ga et håp om at det kanskje ikke ville bli så mye mygg som fattern hadde advart mot. Hadde vi bare visst.

En real turmat ble spist til kvelds, og fulle av forventninger sovnet vi til en nydelig midnattssol. Nordkalotten viste seg fra en av sine beste sider denne dagen.

Sommeren hadde endelig kommet.

Selv om sekkene var lettere gjorde det godt med en pause.

Speider utover det forjettede land.

Så var vi ute av den militære sonen.

Snart på tide å slå leir.

Første teltplass, vi fisket ikke i dette vannet.

Ikke antydning til mygg, lovende tenkte vi.

Mygg og ørret

Da vi våknet neste dag, tok det ikke lang tid før sekkene var pakket og vi la i veg mot det første vannet vi skulle prøve. Utålmodigheten i kroppen og forventningene gjorde at farten ble skrudd opp et par hakk – endelig skulle «fiskesommeren» starte for alvor.

Det var fortsatt lite mygg, men da vi kom inn i krattskogen ble det en helt annen historie. Det svermet rundt oss – mygg i hopetall. Da vi kom fram til målet og fant en duganes leirplass, merket jeg fort at det allerede hadde blitt noen stikk.

Skalljakka hadde ligget i sekken på grunn av varmen, og myggjakka hadde jeg ikke tatt meg bryet med å bruke. Resultatet? Over 40 myggstikk på ryggen. Det var bare å smøre på Eurax og huske å beskytte seg mot blodsugerne framover. Kathrine hadde vært lur nok til å bruke myggjakka da det stod på som verst, og slapp unna med bare et par stikk.

Utpå ettermiddagen tok vi første fiskerunde. Det var lite vaking å se, men innimellom dukket det opp skikkelige «head and tail»-vakinger på vannflata. Dette var storfisk.

Kathrine fikk første fisken – ei gjedde. «Ufisk» stod ikke på menyen, og den fikk friheten tilbake. Jeg hadde et par solide napp, men fisken ville ikke sitte skikkelig.

Da ettermiddag ble til kveld, ropte Kathrine: «Fisk!»
Det ble en kort, men spennende kamp, der ørreten flere ganger hoppet høyt i lufta for å slippe unna. Men Kathrine holdt hodet kaldt.

Da fisken lå på land, viste vekten 900 gram – og kjøttet var knallrødt.
Perfekt kveldsmat.

Første elvekryssing på denne turen.

Så var vi i skogen og snart skulle myggen komme.

Teltet er slått opp og forhåpningene stiger.

Noen napp, men ikke fast fisk på meg denne dagen.

Kathrine ble veldig glad i myggjakka si.

Kathrine er på sporet av turens første fisk.

Så satt den.

Men det var ei gjedde, det stod ikke på menyen.

Turens første ørret.

Flott fisk.

Kveldsstemning.

Kveldsmat ala Finnmark.

Kathrine slår til

Det var en spesiell følelse å våkne av summingen fra myggen på utsiden av teltet – og da snakker vi en slik summing som på sikt kan gjøre deg gal. Det var bare å smøre seg inn med myggolje og prøve å ignorere disse plagsomme skapningene.

Etter frokosten tok jeg en ny runde med fiskestanga. Et par timer senere hadde jeg landet to ørreter på 5,5 og 6,5 hekto. Stolt som en hane gikk jeg tilbake mot teltet for å vise fram storfangsten til Kathrine.

Men da jeg nærmet meg, så jeg henne stå utenfor teltet med en fisk dinglende ved siden av seg. En stor fisk. Hun hadde tatt seg en tur til et lite vann i nærheten, og der hadde det smelt på en kjempeørret på 1,4 kilo!

Da jeg spurte hvordan hun fikk den på land uten håv, svarte hun:
«Eeeh… vet ikke helt, bare dro den på land jeg.»

Ja, ja – det var bare å konstatere at Kathrine hadde fått den største fisken i dag. Ikke nok med at dette var ny personlig rekord for henne; den var også større enn min egen rekordørret på 1,3 kilo fra Ifjordfjellet i 2012.

Nesten litt frekt, spør du meg.

Myggen venter ute og Kathrine gleder seg ikke til å forlate teltet.

1,4 kg.

Kathrine kan å posere fisk.

Min, litt mindre fangst.

Litt mygg.

Ikke noe si på kvaliteten.

Tropenetter og teltmassakre

Nok en dag våknet vi til strålende vær og intens varme. Teltet var mer som en badstue – svetten rant, og det ble ikke alltid så mye søvn. Men vi var begge enige om at klaging på varmen var strengt forbudt. Vi hadde jo tross alt drømt om nettopp dette været da vi lå i teltet på Gallokvidda med snøbyger utenfor.

Så var det myggen igjen, da. Å legge seg når det var så mye mygg som nå, ble en utfordring av de sjeldne. Først måtte all mygg som satt på jakka ristes av, før man i rakettfart hoppet inn i teltet og lukket åpningen så raskt som mulig for å unngå å få med seg hele sværmen inn.

Da vi våknet neste dag, var det imidlertid klart at noen mygg alltid klarte å snike seg med. De hadde kost seg hele natta inne i teltet og forsynt seg grovt av blodet til de to som lå og sov.

De heldige – eller stakkars – myggene ble knertet og trykt opp etter teltduken. Til slutt så det ut som det hadde skjedd en massakre i innerteltet i løpet av natta. Det var blodflekker overalt. Ikke spesielt sjarmerende, akkurat.

Blodsugerne venter på dagens middag.

Besøk av reinsdyr på morgenkvisten.

Kampen om storfisken

Utpå dagen gikk vi tilbake til stedet der Kathrine hadde fått storfisken sin, og kort tid etter dro hun jammen på land en ny ørret på halvkiloen. Fisket fortsatte, og konkurranseinstinktet mitt slo inn for fullt. Jeg ville også ha storfisk!

Mens Kathrine var i gang med kaffekoking, smalt det på en fin ni-hektos ørret hos meg – den ble middag. Bålet ble fyrt opp, og foliebakt ørret med fløtegratinerte poteter stod på menyen.

Så bar det tilbake til fiskinga, og etter en times tid satt nok en ørret på kroken. Dette kjente jeg med én gang var større fisk. Etter å ha kjørt den ei stund, håvet Kathrine den, og vekten viste 1,2 kilo.

Jeg kunne puste lettet ut – en ørret av denne størrelsen var absolutt innenfor.

Kathrine er i gang med dagens fiske.

Kathrine sin halvkilos ørret.

900 gram.

Kathrine koker kaffe, mens jeg fisker. Sånn skal det være.

Bålkos.

1,2 kg.

Den fikk leve videre.

Tokilosgrensa brytes

Om mulig ble myggen enda mer plagsom utover kvelden, og Kathrine trakk seg tilbake til teltet. Og da skjedde det – selvsagt.

En av favorittslukene mine, den som går under kallenavnet «dusken», ble knytt på sena. Det ga ikke umiddelbar suksess, men da jeg tok det som etter planen skulle være siste kast for kvelden, smalt det på noe stort.

Bremsen hylte, og ørreten gikk fullstendig bananas. Den ville ikke på land. Jeg vet ikke hvor lenge det gikk før fisken endelig ble landet, men det føltes som en evighet.

Vekten viste 2050 gram – tokilosgrensa var brutt. Herlig!

En så fin fisk fortjente å svømme videre, så etter noen kjappe bilder fikk den friheten tilbake. Siden alt gikk litt for fort, ble bildene heller dårlige, og fisken så ikke like stor ut på bilde som i virkeligheten. Men den var to kilo. Jeg lover.

Kathrine valgte heldigvis å tro meg, og 2050 gram står nå som ny “pannebandrekord”. Hurra!

Kathrine tok kvelden, men jeg måtte ha noen kast til.

Prakteksemplar av en ørret.

Et litt dårlig bilde av rekordfiksen.

Videre innover vidda

Etter noen dager her var vi fornøyde og klare for å gå videre. Et nytt vann ble pekt ut på kartet, og vi pakket sammen. Det strålende været fortsatte – og myggen var fortsatt fryktelig tilstedeværende.

På denne etappen så vi et par andre fiskere. I nærheten skulle det ligge ei god ørretelv, populær blant fluefiskere. Topp det. Det som derimot ikke var så topp, var at småfly kom seilende over oss med jevne mellomrom. De fraktet fiskere inn på vidda.

I tillegg var det flere ATV-spor i området; noen gjorde visst store penger på å frakte folk inn hit. Dem om det – vi foretrekker å gå. Men slike spor etter ATV og lyden av småfly satte en liten demper på villmarksfølelsen. Lite vi kunne gjøre med det, og vi måtte bare respektere at det finnes andre måter å komme seg inn på vidda enn til fots.

Da teltet var slått opp, ble det en rolig dag. Vi holdt oss stort sett i teltet – godt å få en pause fra myggen. Fiskelykken skulle prøves igjen neste dag.

Vi har brutt leir og går mot neste mål.

Først over med sekken.

Så tilbake å hente Kathrine.

Nytt spennende vann.

Nye vann – nye muligheter

Så var det på tide å prøve fiskelykken her. Vi fisket oss langs vannet vi lå ved, og gikk et par kilometer ned til et annet vann. Fangsten var ikke mye å skryte av – et par halvkilosfisker og to på rundt åtte hekto. Vi var tydeligvis blitt litt for godt vant.

På vei tilbake kom det plutselig et rev pilende foran oss. Vi rakk akkurat å knipse et par bilder. Kjekt!

Neste dag ble også brukt stort sett til fisking, men det ble ikke noe mer storfisk. Vi fyrte heller opp primusen og spiste frysetørket til middag.

Siste kvelden her ble derimot virkelig fin: blikkstille vann, kun brutt av vakringer fra fisk som var oppe og gulpet i seg deilige insekter. Det var ingen tvil – storfisk fantes her også, men særlig bitevillig var den ikke.

Uansett hadde vi ingenting å klage på – fisket hadde vært upåklagelig så langt.

Fullt fokus.

Reven.

Ørret trygt i håven.

Myggjakka gjorde livet litt lettere.

Ørret på "dusken"

Chorizopølse og potetmos var en glimrende lunsj (Takk for tips Bjarne).

Slik gikk dagene.

800 gram.

En flott kveld.

Vekk fra myggen og varmen

På dag ni av turen bestemte vi oss for å trekke lenger opp i høyden, over tregrensa. Håpet var at det skulle være litt mindre mygg der. Vi fikk rasket sammen sakene og gikk mot et vann som så spennende ut på kartet.

Å gå i skogen i denne varmen, med myggjakke på, ble en klam opplevelse. Men vi tok ikke pause – hordene av mygg rundt oss gjorde sitt til at farten ble opprettholdt, og vi stoppet ikke før vi hadde passert tregrensa.

Da vi slo opp teltet, blåste det en liten bris. Herlig. Så godt som all myggen var borte. Vi kunne sitte ute og nyte sola i bar overkropp. For en kontrast til de tidligere dagene.

Etter å ha slikket sol noen timer, var det på tide med et bad. Det hadde blitt lite kroppsvask de siste ni dagene, så det var kjærkomment – en kald og forfriskende opplevelse.

Jeg prøvde noen kast utover kvelden, men det ble ingen fisk. Ørreten hadde tydeligvis gått i dvale i denne varmen.

Det  var på  tide å komme seg høyere opp i terrenget.

Endelig over tregrensen.

Her var det lite mygg, heldigvis

Så var det på tide med et bad.

Det var kaldt.

Tydeligvis kaldt for henne også.

Nok en flott kveld, turen nærmer seg slutten.

Siste etappe – og tilbake til sivilisasjonen

Vi var knappe 1,5 mil fra der bilen stod parkert, og etter en havregrynsfrokost satte vi kursen tilbake mot sivilisasjonen. Mygg var det lite av i dag også, og det ble en fin sisteetappe tilbake til bilen.

Vi var riktignok litt nervøse for at Berlingoen hadde blitt sprengt i fillebiter mens vi var borte, men den sto der like hel. Befalet vi møtte da turen startet, var tydeligvis til å stole på.

Kursen ble satt mot Kautokeino, der seng og hotellfrokost ventet. Noen dager med hvile sto på planen nå, før vi skulle videre mot Øvre Dividal nasjonalpark. Det skulle bli mye fisking denne sommeren.

Etterord – storfisk, mygg og Nordkalottens magi

Avslutningsvis kan vi si at den tredje turen på vår turné på Nordkalotten virkelig innfridde. Makan til godt fiske! Tokilos-ørret er ikke hverdagskost, og jeg er redd det kan bli lenge til like stor fisk havner på kroken igjen.

Vi så litt folk der inne, men det er egentlig bare trivelig. Når fisket er så bra som her, er det naturlig at området brukes. Spor etter ATV og småfly som durte over oss var litt plagsomt, men det må vi kanskje bare akseptere.

Om du er glad i å fiske – og ikke lar deg knekke av litt (eller mye) mygg – anbefaler vi absolutt en tur hit. Det finnes drøssevis av spennende vassdrag, og dette er virkelig et drømmeområde for alle som liker å ta med fiskestanga på tur.

Jeg er helt sikker på at det fins større ørret enn to kilo der inne. Mye større.
Kanskje er det nettopp du som blir den heldige som får has på den.

Lykke til.