Gå til hovedinnhold

Utenatt på Emblemsfjellet med tarp

Så hadde jeg endelig fått ryddet litt tid til marsturen. Det var ingen voldsomme planer denne gangen heller. Målet var å kave seg opp til Svartevatnet på Emblemsfjellet, få satt opp en tarp og fyre et lite bål. Med andre ord, business as usal. Men det skulle vise seg at turen ikke ble helt som planlagt. Det ble litt senere avgang enn planlagt, og sekken var i tyngste laget. Dermed gikk det treigt oppover i våt og råtten snø. Da jeg kom utenfor løypa og tok på trugene, vasset jeg med snø opp til knærne. Så når mørket kom var jeg dausliten, og fortsatt ikke fremme. Dermed ble det å etablere leir midt i ingenmannsland. Her fant jeg ei lita flate midt i skauen og fikk satt opp tarpen. Det begynte faktisk å blåse opp en del, det å kunne ligge nokså beskyttet i skauen var ikke så dumt. Så var det bare å fyre opp et lite minibål under duken, og sprette den første pilsa. Kombinasjonen av bål, øl og smågodt er undervurdert. Selv om ett av disse elementene bidrar til å dra opp vekten på sekken betraktelig.

Rynketryne koser seg under tarpen.

Natten passerte uten særlig dramatikk, sett bort fra en liten ting. Vinden tok seg kraftig opp, og midt på mørkeste natten våknet jeg av et vindkast som tok skikkelig tak i duken. Ikke lenge etter hørte et smell og så at ene bardunen hadde slitt rett av. Dermed ble det ut av soveposen for å bedrive litt repareringsarbeid. Så sikkert ikke smart ut der jeg sto med fjellsko, boksershorts og ingenting anna. Heldigvis for meg, og ikke minst for dere, ble ikke dette dokumentert bildemessig på noen som helst slags måte. Etter et lite kvarter var jobben gjort og jeg kunne sove trygt gjennom resten av natten. Når dagen kom ble det obligatorisk morgenkaffe, og et par brødblingser før jeg satt kursen hjemover.

Snøsmelting til morgenkaffen.
Sov godt her stort sett gjennom hele natten.
Tarpliv er jaggu ikke verst.

Så var marsturen over, og jeg kan allerede se fremover mot april og ny tur. Til tross for litt problemer, er ei natt under en tarp absolutt å anbefale. Ikke minst på vinterhalvåret når man slipper å bekymre seg for mygg og anna småkryp. Har du ikke prøvd dette før, er det bare å hive seg rundt. Kjøp ei billig presenning på Biltema og noen barduner, så er du klar. Mer komplisert trenger man ikke å gjøre det. Bare sørg for at bardunene holder, så du slipper å skjemme deg ut mitt på mørkeste natten. Haaadeeee...

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for storørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret ...

På jakt etter storfisken i Femundsmarka

Vil vi klare å lure storfisken? 22.06.2013 - 04.07.2013 Endelig var dagen kommet. Sekkene var pakket, siste dag på jobben før ferien var fullført og alt var klart for å sette kursen mot Jonasvollen som skulle være utgangspunktet for vår to ukers tur i Femundsmarka. Da vi tidligere i år skulle bestemme hvor årets langtur skulle finne sted vurderte vi blant annet Lierne, Tafjordfella og Finnmark. Valget falt til slutt på Femundsmarka. Vi hadde hørt om både positive og negative opplevelser fra andre som hadde vært på tur her, uttalelser som "alt for mye folk etter Monsen var der", "mye søppel" hadde vi hørt flere ganger. Vi ønsket å finne ut om hvordan vår opplevelse av dette området ville bli og valget ble gjort. Det hjalp også med "røverhistorier" om fangst av stor ørret og røye. Dessuten fristet det å utforske mer av Femundsmarka etter vi var på padletur i Rogen-området i 2011 og var bare en snarvisitt over på norsk side.

Revansje i Lesjafjella!

Jeg kunne kjenne hjerte hamre i brystet, adrenalinet strømmet gjennom kroppen og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i ei stram bue, og langt der ute kunne jeg se en kilosørret kjempe for livet. Det føltes nesten som at tiden stod stille. Akkurat der og da var det ingenting annet, alt av tanker og bekymringer var som blåst bort. I denne bobla jeg befant meg i her og nå, var det kun meg og den ørreten som eksisterte. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, og etter hundrevis av resultatløse kast, var det endelig fast fisk i enden av snøret. Nå var det bare den berømte landingen som stod igjen. Men først, la oss gå tilbake noen måneder og ta det hele fra der det begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var skikkelig i gang. Det var en rimelig slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et såkalt plaster på såret la jeg meg til i furuskogen ikke langt unna sti...