Gå til hovedinnhold

Fisken biter i Tafjordfjella

I motsetning til i fjor har sommeren så langt vært av det varmere slaget. I fjor måtte jeg vente til godt ut i juli før det var fiskbart i Tafjordfjella. Nå hadde jeg allerede fått rapporter om at det var isfritt på flere steder, og fisken var bitevillig. Det virket jo lovende. Etter å ha studert kartet ble det satt et lite kryss på et vann som har rykte for å kunne huse kilosørret. Sekken ble pakket og rett etter jobb bar det avgårde på ny tur. Værmeldingene var ikke akkurat oppløftende, men det fikk være det samme. Dragningen mot fjellet og fisken ble for stor, og som alltid før turstart var optimismen på topp. Jeg siktet inn på sommerens første storfisk i Tafjordfjella.

Det siktes inn på årets første tur i Tafjordfjella.

Det er normalt at turen starter bratt i disse områdene. Men dagens etappe var faktisk enda brattere enn hva jeg har vært bort i tidligere, her snakket vi nærmest rett opp. Kanskje en smule overdrevent, men det var sånn det føltes da jeg stod midt opp i "fjellsida". Svetten rant og blodpumpa fikk kjørt seg. Turformen var ikke akkurat på topp enda. Heldigvis var det ikke så langt. Etter en god time kom jeg over siste kneika, og det første fjellvannet viste seg. Det tok ikke lang tid før haspelutstyret var montert med en 8 grams kobber og rød spesial på enden av snøret. Jaggu tok fisken nesten med en gang, en ørret på ca 300 gram. Planen var å gå lenger i dag, men det utgikk. Det begynte å regne og det fristet ikke å kjempe seg lenger oppover dalen i dag. Teltet ble slått opp i det regnværet satt i gang for fullt, og som om det ikke var nok begynte det å blåse. Resten av kvelden gikk med på å ta seg noen runder rundt vatnet med fiskestanga, og ligge i teltet å slumre. Flere ørreter ble landet, men ingen store. Største var vel på ca 4 hekto. En ørret havnet i panna, og i tillegg vart en alt for stor porsjon gryterett inntatt. Da var det bare å krype i posen. Nye muligheter i morgen.

Det var jaggu en bratt start på denne turen.
Da gjør det godt med drikkepause.
Første fisken på land.
Akto klar for innflytting.
Ikke det største forteltet, men går greit med kokkeleringen om man er forsiktig.
Vinden tar seg en liten pause og da kan kaffen nytes med åpen dør.
Ikke noe å si på omgivelsene her.
Det regnet mesteparten av denne kvelden.
Når det regner biter fisken.
Gryterett til kvelds.
Siste fisken for kvelden, ca 400 gram.

Det ble ikke mye søvn denne natten. Vinden tok kraftig og det var ikke lett å få sove i alt bråket. 08.00 på morgenen var jeg oppe. En liten dagstursekk med fiskeutstyr, klær og litt mat ble pakket. Resten av utstyret ble pakket i tursekken og gjemt et stykke unna stien. Solen dukket opp og vinden løyet, det så ut til å bli en bra dag. Nå bar det lenger oppover dalen. Her var det fire vann til som fristet. Systematisk fisket jeg meg oppover, første, andre, tredje og så fjerde vannet. Ikke et napp. Det var da ingen bombe. En liten matbit ble fortært før jeg begynte å fiske meg tilbake. Kast på kast, sluk etter sluk. I det jeg begynte å miste trua, ble en ti grams sølv og rød knytt på sena. Boom! Der satt den. Jeg kjente at dette var fin fisk. Bremsen ble stilt inn akkurat passelig, og fisken får dra ut godt med sen. Bremsen hylte og ørreten gjorde flere desperate forsøk på å slippe unna. Etter hvert ble den sliten, og til slutt kunne jeg ta et godt "Monsengrep" rundt nakken på ørreten og vippe den på land. Vekten viste 900 gram, nesten kiloen! Jeg vurderte et lite sekund om vekten skulle rundes opp 100 gram til, så jeg kunne skryte på meg årets første kilosfisk. Til tross for at jeg er stor tilhenger av å runde oppover, så ble det ikke sånn denne gangen. Ærlighet varer vist lengst har jeg hørt? Jeg får nok flere muligheter til å ta kilosfisken i løpet av sommeren. Godt fornøyd kunne jeg tusle tilbake, heldigvis lå sekken der jeg la den fra meg tidligere i dag. Ikke at jeg var så bekymret. Det ble en siste kaffikok før jeg gikk siste biten tilbake til bilen. Nok en gang hadde Tafjordfjella levert varene.

Morgenkaffe med utsikt.
Klar for å pakke sammen.
Det var fortsatt en del litt snø her oppe.
Helt grei utsikt.
Her hadde en gassballong tatt kvelden.
Ikke mye fisk å få her.
En liten lunsj før fiskeriet skulle fortsette.
Ny snelle i hus. Kan ikke si det har hjulpet på fiskelykken så langt.
Så satt den. 900 gram.
Flott fisk.
Sekken ligger trygt der jeg la den fra meg tidligere på dagen.
Siste kaffikok før turen hjemover starter.
Takk for no.

Dette får man si var en god start på sommersesongen i Tafjordfjella, en ørret på 900 gram er absolutt innafor. Nå håper jeg at det ikke blir lenge til neste tur. Det finnes mange vann der oppe som frister, og jeg rekker neppe å få prøvd alle før sommeren er over. Det naturlige målet blir å lande en fisk på over kiloen, men om det skjer er vel langt fra sikkert. Hvertfall i heimfjella. Årets langtur er fortsatt under planlegging, og det kan se ut som Børgefjell skal besøkes i år. Men mye kan forandre seg før den tid, en langtur i Tafjordfjella eller Reinheimen hadde vært helt supert det også. Time will show som det heter. Det eneste som er sikkert er at det blir flere turer med haspelutsyret der storfisken skal jaktes, og da skal vekten rundes oppover. Garantert! 

Populære innlegg fra denne bloggen

Opptur i Sunndalsfella

Grov ørret i Sunndalsfjella. En velkomst for spesielt interesserte. Etter det som føles som en evighet i grov steinur, finner jeg omsider en grønn flekk hvor teltet kan stå. Det er ikke lett å finne teltplass her – terrenget er kupert, goldt og vilt. Etter at jeg forlot DNT-stien, har jeg kjempet meg opp gjennom bratt ur med altfor tung sekk. Svetten renner, beina verker – men humøret er på topp. Det er herlig å være på tur igjen. Å bruke kroppen, kjenne forventningene, føle mestringen. Jeg ante ikke at terrenget skulle være så krevende, men nå skjønner jeg hvorfor så få tar turen hit.  Det er dette jeg vil ha. Det skal koste litt å komme seg hit. Utsikt nedover Torbudalen. Turen er i gang! Krevende terreng. Sliten fjellfisker! Jeg er ganske kjørt nå – ikke bare fysisk, men også mentalt. Det koster mer enn man tror å bevege seg i dette terrenget. Hvert steg må tas med omhu. Én løs stein, og turen kan være over. Med tung sekk og en kropp som har passert sine glansdager, ville det væ...
Les videre »

På jakt etter storfisken i Femundsmarka

Vil vi klare å lure storfisken? 22. juni – 4. juli 2013 Endelig var dagen kommet. Sekkene var pakket, siste arbeidsdag før ferien var unnagjort, og alt var klart for å sette kursen mot Jonasvollen – utgangspunktet for vår to ukers tur i Femundsmarka. Da vi tidligere på året skulle bestemme hvor årets langtur skulle gå, vurderte vi både Lierne, Tafjordfjella og Finnmark. Valget falt til slutt på Femundsmarka. Vi hadde hørt både positive og negative historier fra folk som hadde vært der før. Utsagn som «altfor mye folk etter Monsen var der» og «mye søppel» hadde gått igjen flere ganger. Vi ønsket å finne ut hvordan vår opplevelse av området ville bli – og valget ble tatt. Røverhistorier om stor ørret og røye hjalp nok også på beslutningen. I tillegg fristet det å utforske mer av Femundsmarka etter padleturen vår i Rogen-området i 2011, da vi bare så vidt var innom norsk side. Etter ei natt på hytte på Jonasvollen tok vi båttaxi til Storvika – strålende service. Sammen med oss ...
Les videre »

Eit siste kast før me gjev oss...

Forfattar: Bjarte Folkestad Underteikna og Anders hadde oss ein særs gilde tur til Slufsane den 10.09.2022 til 11.09.2022. Me starta tidleg laurdag og la i veg frå høvesvis Volda og Flisnes. Stor var gjensynsgleda då me møttest på Muri kjøpesenter. Det meste av handlinga var gjort på førehand, så det einaste som stod att var å kjøpe seg litt mat på Sylteormen bakeri før me køyrte i lag opp til Fettevikane. Veret var stort sett opplett og sol denne dagen, men det var ein kald trekk som hadde ein nordaustleg retning. Me traska den lange, og litt keisame vegen fram til der elva kryssa stien og me skulle vende nasa oppover mot Slufsane. Før denne turen hadde me drøfta kor vidt me skulle gå Langmannsdalen eller den bratte råsa frå Smalnesreset.  Underteikna har gått Smalnesreset opp ein gong, men ikkje ned igjen. Det var for å seie mildt, helvetta bratt, og det freista ikkje til gjentaking med full oppakkning. Så me vart samde om å gå den lange omvegen (jamvel om Anders kanskje hel...
Les videre »

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit.  Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for storørret, om det er lov å si i disse dager.  Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte ...
Les videre »

Revansje i Lesjafjella!

Jeg kunne kjenne hjertet hamre i brystet. Adrenalinet strømmet gjennom kroppen, og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i en stram bue, og langt der ute kjempet en kilosørret for livet. Det føltes som om tiden stod stille. Akkurat der og da fantes det ingenting annet. Alle tanker og bekymringer var blåst bort. I bobla jeg befant meg i her og nå, eksisterte bare meg – og den ørreten. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, etter hundrevis av resultatløse kast. Endelig satt den. Nå gjenstod bare den berømte, nervepirrende landingen. Men før vi kommer dit – før fisken var på kroken og pulsen skjøt i været – må vi spole noen måneder tilbake, til der det hele begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var i gang. Det var en slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et slags plaster på såret slo jeg leir i furuskogen ikke langt unna stien. Da den siste trøstepil...
Les videre »

Årets første

Med en pågående pandemi, og snøstorm i mai så er det fort gjort å gå inn i en aldri så liten depresjon. Det måtte settes inn umiddelbare tiltak, og hva er vel bedre antidepressiva enn en telttur med fiskestang og primus? Med den våren vi har hatt så langt, var det ikke mange alternativ om det skulle være håp om isfritt vann. Dermed måtte jeg ut mot havet og Alnesvatnet på Godøya ble valget. Noen år siden sist jeg var der. Utenom det er det ikke så mye å si enn at planen ble fulgt til punkt og prikke, ei natt i telt gjorde jobben. Fangst ble det dårlig med og jeg må innrømme jeg var litt smågrinete på turen ned igjen da jeg måtte konstatere at fangsten uteble. Etter å ha sett Michael Jordan dokumentaren "The last dance", har jeg lært at dette ikke er fordi jeg er sur og grinete, men en vinnerskalle. Takk MJ for den øyeåpneren der, og takk til Chris for trivelig turselskap.  Folksomt.
Les videre »

Ekspedisjon Reinheimen

Reinheimen nasjonalpark er vel et av de områdene jeg har flest turdøgn i her i Norge. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi her er uante muligheter for spennende fiske, spektakulær natur, og man kan finne områder der man er helt alene.  Disse turene har stort sett foregått på sommertid, så en skikkelig vintertur i Reinhemien, med pulk og pilkestikker, har lenge stått på den såkalte bucketlista. Midt i kaldeste desember 2021 og korona hengende over oss som er mørkt teppe, satt jeg å fattern og snakka om det vi ofte gjør, nemlig fisking og telttur.  Etter å ha nevnt at en skikkelig pulktur i Reinheimen er en liten drøm for min del, kom responsen kjapt" Jeg er klar, når drar vi?" En dato ble satt, og begge brødrene mine bestemte seg for å bli med. Det skulle vise seg å bli en litt humpete start på hele opplegget.  Jeg klarte å gå på tryne og brekke hånda, og vi måtte utsette turen noen uker etter legens anbefaling. På grunn av strenge koronarestriksjoner bl...
Les videre »

Nemesisvatnet - The fisherman strikes back!

Som ettertrykkelig nevnt tidligere finnes det ett fjellvatn som utelukket har servert meg nedturer, nemlig Nemesisvatnet. Fem ganger har jeg kjempet meg opp hit, og fisket i timevis uten noe som helst fangst å vise til. Et deprimerende regnestykke er å regne ut antall kast til sammen uten fast fisk. Hvis vi tar et uformelt anslag på at jeg rekker ca. 30 kast i timen. Med et snitt på ca. seks timer effektivt fiske på hver tur blir regnestykke, 30 kast x 6 timer x 5 dager. Da ender vi opp 900 kast i samme vann, uten noe å rope hurra for. Nå er jeg ingen finansmann, men til og jeg ser at dette er dårlig avkastning i forhold til innsats. Så hvorfor gidder jeg? Det er et veldig godt spørsmål, men jeg tror det er fordi man alltid har et bitte, bitte, bitte lite håp om at DENNE gangen, kan det gå. Akkurat DENNE gangen kan storfisken sitte, akkurat DENNE gangen kan jeg få den digre ørreten jeg observerte der oppe en julikveld i fjor, eller kanskje en av hans enda større kumpaner. Akkurat DEN...
Les videre »

Blåfjella-Skjækerfjella Nasjonalpark

Der fremme venter eventyret! Datoen er 30. juli, sommeren 2021. Jeg har knapt vært på tur i en liten time, og allerede kan jeg konstatere at fjellskoa mine er helt gjennomvåte. Jeg stopper opp, ser meg rundt, og må erkjenne at jeg har mistet oversikten over hvor jeg egentlig er. Jeg må le litt for meg selv. Tåka ligger tett, og regnet plasker ned – ikke akkurat en optimal start, vil jeg si. Planen var å følge ledelinjene i terrenget til brua over Storåselva men nå står jeg med myr opp til knærne og tett skog rundt meg. Her har jeg nok bommet litt. Frem med kartet. Jeg befinner meg på grensa til Skjækerfjella nasjonalpark, nærmere bestemt en av de utallige myrene mellom parkeringen og Seisjøen. Planen er å være på tur her i ei lita uke. Når det gjelder rutevalg, har jeg ingen konkrete planer om hvor jeg skal gå – det får jeg ta på gefylen. Etter litt kartstudie og banning kjenner jeg igjen terrenget, og kan sette kursen mot brua. Det er vanskeligere å navigere her i de trønderske skogen...
Les videre »

Tafjordfjella

Et av årets høydepunkt i tursammenheng, og for så vidt i alle sammenhenger, må være når endelig fjellfiskesesongen er i gang. I år har våren og sommeren vært typisk for vestlandet, kaldt og vått. Dermed var det med stor usikkerhet jeg pakket sekken når kalenderen viste 21 juni. Jeg og Bjarte hadde i lang tid hatt en plan om at denne helgen skulle vi på fisketur. Det er ikke så ofte vi får mulighet til å dra på tur sammen, så dette så ihvertfall jeg virkelig frem til. Værmeldingene var mildt sagt dårlige, og ikke minst var det rimelig stor usikkerhet om det i det hele tatt var isfritt høyt der oppe i Tafjordfjella. Så dette kunne bli spennende. Uansett, på fredags ettermiddag labbet vi i vei fra Kaldhussæter i Tafjord, som var utgangspunkt på denne turen. Nå ventet noen hundre meter med stigning før vi var fremme og endelig kunne få svaret på om det var isfritt eller ikke. Så er det et spørsmål som alltid melder seg når man drar på fisketur i Tafjordfjella, blir det storfisk denne ga...
Les videre »