Familietur i Skjækerfjella

Endelig var det sommerferie og klart for familiens store happening for året. Som i fjor og forsåvidt tidligere år, blir deler av ferien brukt på tur. Som den planleggingsnerden jeg er blir disse turene grundig planlagt i månedsvis på forhånd, ikke minst ligger det mye tankevirksomhet bak hvilket område vi bestemmer oss for å besøke. I år ønsket vi å ta en kanotur. Da blir det lettere å få med seg alt utstyret man trenger, og det er ikke helt lite når man har med en liten pode. Etter nøye vurdering ble det bestemt at Skjækerfjella fristet. Planen ble dermed som følger. Kjøre til Snåsa og videre opp til parkeringen ved innsjøen Grøningen. Herfra skulle vi padle noen kilometer før vi forhåpentligvis skulle trekke med oss kano og alt utstyr opp Heggsjøelva, og etablere leir ved Litlheggsjøen. Da var vi akkurat innafor nasjonalparkgrensa, og dette så ut som et strålende utgangspunkt for dagsturer, padling og ikke minst fisking. Dessuten er det alltid spennende å besøke et nytt område, så dette gledet vi oss til. I hvert fall Kathrine og meg, Tormund brydde seg nok ikke såååå mye om akkurat hvor vi la turen. Han er ikke den mest kravstore på den fronten.

Akkurat sånn skal en sommerferie brukes.

Det var helt vindstille da kanoen var ferdigpakket og alt var klar for avgang. Tormund har vært i kano flere ganger tidligere, så han storkoste seg da vi padlet rolig langs land på vestsiden av Grøningen. Bare for å ta det med en gang. Sikkerhet står i høysete når vi er på sånne turer. I kano på et forholdsvis stort vatn er man jo utsatt for vind og dårlig vær. Derfor padlet vi bare noen få meter fra land hele turen. Om det skulle blåse opp var planen selvsagt å gå i land sporenstreks, og vente til været ble bedre. Om så dette tok flere dager ville det ikke gjort noe som helst. Joda vi hadde en plan om å komme til Litlheggsjøen, men det lå ingen prestisje i å nå fram dit. Så om vi måtte ha etablert leir 500 meter fra bilen og blitt der resten av turen hadde det ikke gjort noe som helst. Det viktigste er å kose seg på tur, ikke hvor langt eller hvor du forflytter deg. Dette gjelder i enda større grad når man har med seg små barn. Uansett, padlingen gikk knirkefritt og det tok ikke mer enn en drøy time før vi nærmet oss Heggsjøelva. Det store spørsmålet var om det var høy nok vannstand i elven til å trekke med seg kanoen et stykke oppover. Så det var med litt kribling i magen vi padlet de siste meterne inn mot utoset der elva startet.

Alle gleder seg.

Det var helt vindstille på Grøningen denne dagen.

Liten lunsjpause.

Så nærmet vi oss Heggsjøelva. 

Heggsjøelva var ikke mye å skryte av, den var nemlig knusk tørr. Her må nok planleggeren ta litt selvkritikk. Med tanke på den varme sommeren i år, burde ikke de ikke være noen bombe at det var lite vatn i elva. Men det var fint lite å gjøre med det nå, så da ble det litt mer bæring enn planlagt. Vi slo fort fast at vi bare la igjen kanoen, det ville blitt for mye styr å drasse den med seg nå. Dermed fikk vi pakket alt utstyret i to digre sekker. Kathrine gikk med bæremeis mens jeg fikk æren av å bære sekkene. Det ble noen turer frem og tilbake for å få med alt. Det var jo ikke snakk om lange avstander så det gikk egentlig helt fint. Etter noen timer var alt av utstyr og mennesker plassert trygt ved Litlheggsjøen. Endelig kunne vi slappe av. Tormund stortrivdes og ble aldri lei av å kaste stein ut i vatnet. Som seg hør og bør valgte jeg å legge skylda på dette for at fisken ikke ville bite denne kvelden. Etter en lang dag ble det tidlig kveld, og klokken var ikke mye når alle hadde sovnet i teltet. Det tar på å kaste stein.

Ikke mye vann å skryte av her gitt.

Dermed ble det bæring.

Kathrine gikk med bæremeis mens jeg tok sekkene.

Utrolig hvor spennende det er å kaste stein i vatnet.

Så var siste lass oppe.

Da kunne det endelig fiskes, men lite fangst å skryte av.

Vi tok tidlig kveld i et stappa fullt telt.

Tidlig på morgen våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det hadde begynt å regne. Men det gjorde absolutt ingenting. I dag var nemlig planen å ta seg inn på ei lita koie som lå bare noe få hundre meter fra oss. Heggebu hadde vi lånt via Inatur. Vi bestemte oss for å gå for dette, da vi i forkant av turen så at værmeldingene ikke var de beste. Nå gledet vi oss virkelig til å bo der noen dager. Her skulle vi som vanlig bare slappe av, fyre litt i peisen og bruke dagene på å utforske området. Etter en kjapp frokost var det bare å pakke sammen og flytte inn på hytta. Den lå idyllisk til midt i ei lita treklynge godt beskyttet for vær og vind. Her var det akkurat så koselig som vi hadde håpet på. Det tok ikke lang tid før det var en behagelig lunk i hytta, og vi kunne høre knitringen fra Jøtulovnen. Blir ikke bedre ferie enn det.

Helt greit å flytte inn på ei hytte når været er dårlig.

Inni treklynga der lå hytta.

Heggebu.

Guttaboys godt innlosjert i Heggebu.

Det klargjøres for fyring. Alltid kjekt med litt hjelp.

De neste dagene passerte stille og rolig. Vi brukte en del tid inne på hytta, spesielt når været var dårlig. Deilig å bare sitte inne og egentlig ikke gjøre noe som helst. Vi fikk også gått flere dagsturer, og fisket stort sett hver eneste dag. Fiskefangst ble det dårlig med, litt merkelig siden dette skulle være et godt område for å få både ørret og røye. Vi får legge litt av skylden på den unormalt varme sommeren og ikke minst steinkasteren i familien. Vi koste oss uansett, og fikk utforsket en god del av den vakre naturen rundt Litlheggsjøen. Terrenget var preget av slake daler, store myrer og spredt skog. Dette var helt annerledes natur enn det vi var vant med hjemme. Jeg kan se for meg at Skjækerfjella virkelig må være ei perle om vinteren også. Kanskje vi får til en tur med pulk hit en gang i fremtiden?

Ut på nye eventyr. Alltid spennende med elvekryssing.

Elva mellom Litlheggsjøen og Heggsjøen. Her skulle vi hatt kano!

Kveldstemning.

Slitsomt å være på tur.

Prøver fiskelykken i Litllivatnet.

En liten lur. Hengekøya er slått opp ved Nausttjønna.

Etter fem dager var turen over og det var på tide og begynne å bære utstyret ned igjen til kanoen. Dette gikk helt fint, men det var en del vind og vi var litt spent på hvordan forholdene skulle være på Grøningen. Da vi var nede ble vår bange anelser bekreftet. Det blåste kraftig, og det var helt uaktuelt og padle i samlet tropp tilbake. Kathrine tok Tormund i bæremeisen og gikk tilbake til parkeringsplassen, mens jeg padlet kanoen tilbake. Med sterk vind i ryggen gikk det rimelig greit for å si det mildt. Jeg trengte nesten ikke å ta et padletak, måtte bare bruke åra som ror for å holde styringen. Da jeg kom inn til enden var det umulig å padle siste biten, kanonen ble bare presset inn til land. Derfor måtte jeg bare hoppe uti og dra kanoen etter meg siste biten. Da ble jaggu fjellskoa våt på denne turen også, da var alt som normalt. Når jeg var fremme tok det ikke lang tid før Kathrine og Tormund stod der. Vi var begge enig om at dette var helt riktig vurdering. Nå ventet en herlig natt på hotell før vi kjørte hjemover.

Så gikk turen tilbake.

Heldigvis lå kanoen der vi forlot den. Var egentlig ikke veldig bekymret.

Kraftig vind på Grøningen.. Dermed ble det ikke noe padleetappe på Tormund denne dagen.

Her kommer en liten advarsel.
Er du som meg og egentlig ikke liker klisjeer og sukkersøte beskrivelser om familielivet? Du er herved advart. Hopp over neste avsnitt!

For det er utrolig fint å være hele familien sånn på tur, her var vi helt alene og det var ingen ytre forstyrrelser. Ingen TV, ingen telefon eller sosial medier. Dermed føler jeg at vi på en måte kommer enda nærmere hverandre som familie. Her er det kun oss, kun fokus på at vi skal være sammen og kose oss. Ikke minst blir jeg egentlig veldig stolt av både Tormund og Kathrine, utrolig nok kanskje litt av meg selv også. Jeg tenker at det er utrolig fint at vi drar på disse turene selvom det krever en del arbeid, spesielt når man har med et lite barn. Alt er ikke fryd og gammen. Det tar litt tid med legging på kvelden, det blir en del tyngre sekker og litt ekstra bæring, det er litt styr med bleieskift, og ikke minst at man må bære de brukte bleiene tilbake også. Men alt i alt får vi mye tilbake, og det kjennes godt av vi skaper sånne minner sammen. Så håper jeg at dette resulterer i at Tormund blir den nye Lars Monsen når han blir stor. Da kan han ta med sin gamle skrukkete pappa å gå Canada på tvers. Det er egentlig allerede bestemt. Punktum!

Ett av mange gode minner fra turen.

Hengekøyemorro.

Krekling er undervurdert.

Vedhogging var en av favorittaktivitetne til både far og sønn.

Da var jo bare en bitte liten del av det enormt område vi fikk sett på denne turen. Blåfjella-Skjækerfjella er jo tross alt Norges fjerde største nasjonalpark, så her er det mye villmark å boltre seg i. En en ting er helt sikkert, hit skal vi tilbake. Kanskje vi til og med klarer å finne ei elv som er mulig og padle? Hvis ikke ser det ut som en flott tur å bare følge Grøningen videre innover, og fortsette å følge vassdraget mot svenskegrensen. Mulighetene er enormt mange, det er helt sikkert. Det kan fort bli en del planlegging fremover også skjønner jeg, både for store og små. Hilsen Anders, Kathrine og Tormund aka fremtidig Lars Monsen og nåværende steinkaster.