 |
| Vil vi klare å lure storfisken? |
22. juni – 4. juli 2013
Endelig var dagen kommet. Sekkene var pakket, siste arbeidsdag før ferien var unnagjort, og alt var klart for å sette kursen mot Jonasvollen – utgangspunktet for vår to ukers tur i Femundsmarka.
Da vi tidligere på året skulle bestemme hvor årets langtur skulle gå, vurderte vi både Lierne, Tafjordfjella og Finnmark. Valget falt til slutt på Femundsmarka. Vi hadde hørt både positive og negative historier fra folk som hadde vært der før. Utsagn som «altfor mye folk etter Monsen var der» og «mye søppel» hadde gått igjen flere ganger.
Vi ønsket å finne ut hvordan vår opplevelse av området ville bli – og valget ble tatt. Røverhistorier om stor ørret og røye hjalp nok også på beslutningen. I tillegg fristet det å utforske mer av Femundsmarka etter padleturen vår i Rogen-området i 2011, da vi bare så vidt var innom norsk side.
Etter ei natt på hytte på Jonasvollen tok vi båttaxi til Storvika – strålende service. Sammen med oss var en far og sønn som hadde feriert her de siste sju somrene. De fortalte at den såkalte Monsen-effekten hadde roet seg betraktelig, og at man nå kunne få store deler av marka for seg selv – spesielt utenom fellesferien.
 |
| På veg mot Skogtjønna |
 |
| En kort pause ved Røvoltjønnan |
Leirliv ved Skogtjønna
Planen var å slå leir ved Skogtjønna, der vi hadde avtalt å møte Bjarne og Jan Erik. Da vi kom fram, tok det ikke lang tid før fiskestengene var i bruk – men fangst ble det ikke denne gangen.
Utover kvelden kunne vi skimte to karer som kom gående langs sørsiden av Skogtjønna. Da de kom nærmere, så vi at det var Bjarne og Jan Erik – karene bak turbloggene Bjarnes Turblogg og Tursiden.
«Nå bør kaffen være klar!» var det første som ble sagt, før en kjapp hilserunde. Resten av kvelden ble brukt til kaffekos og prat – med kake (takk for den, Jan Erik) og noe sterkt attåt (takk til Bjarne for det).
 |
| Ivrig etter å prøve fiske. |
 |
| Ivrig etter å prøve fiske. |
St. Hans ved Skogtjønna
Neste dag ble det fokus på ørret- og røyejakt i Skogtjønna og Abbortjønna, men heller ikke denne dagen ble det noe fangst å skryte av.
Utover kvelden fyrte Jan Erik og Bjarne opp St. Hans-bålet, og siste rest av de edle dråpene ble drukket. En fantastisk kveld – lun, rolig og full av gode historier.
Vi fikk høre om flere av turene til Bjarne og Jan Erik. De gutta har mye spennende å fortelle, og jeg håper virkelig det ikke blir siste kaffebålet vi deler.
 |
| Fullt fokus. Jan Erik kan skimtes i bakgrunn. |
 |
| Kathrine prøver lykken i Abbortjønna. |
 |
| Kathrine går slukøret tilbake mot Skogtjønna. |
 |
| Fin dag. |
 |
| Det ble en fin kveld selv om fiske var dårlig. |
 |
| Feiring av St. Hans |
Grislehåen
Da vi våknet neste dag, hadde de andre karene brutt leir, og vi satte kursen mot Grislehåen. Når man først er i Femundsmarka, må man jo teste sluken i denne legendariske fiskeplassen.
Etter å ha etablert leir ikke langt unna oppsynsmannhytta, kunne vi se Jan Erik komme gående opp langs elva. Han fikk seg en kaffekopp, og jeg slo følge opp til innoset.
Her fikk han en fin ørret, mens undertegnede – som så ofte før – ikke fikk noe som helst. Det ble flere turer hit utover kvelden, men uten så mye som et napp.
 |
| Kursen settes mot Grislehåen. |
 |
| Veldig greit med bro når elven skal krysses. |
 |
| Ingen fangst i Grislehåen. |
 |
| Fin leirplass i nærheten av hytten til oppsynsmannen. |
 |
| Alt dette fikk vi nesten helt alene. |
Stortjønna i Grøtåadalen
Neste etappe gikk til Stortjønna i Grøtåadalen. Vi fulgte nordsiden av Grøtåa, og det ble en slitsom etappe før vi endelig fant den eneste brukbare teltplassen i området.
Da vi kom fram, sto det tre–fire personer og fisket, men de forsvant etter kort tid – sannsynligvis hadde de leir nede ved elva.
Fisk fikk vi faktisk en del av i Stortjønna, men snittstørrelsen lå rundt 150 gram. Litt skuffende, kanskje, men det var i det minste fast fisk.
Dagen etter ble en ren teltdag. Regnet pøste ned, og tåka lå tett over vannet.
 |
| På veg mot Stortjønna. |
 |
| Kathrine er ikke fornøyd med rutevalget. |
 |
| Kathrine har fortsatt troen. |
 |
| Kaffepause er viktig. |
 |
| Denne ørreten fikk livet tilbake. |
Krattland
Ny dag, nye muligheter. Det var fortsatt en del tåke, men regnet hadde heldigvis gitt seg. Vi satte kursen mot Stortjønna i Krattland – nå skulle storfisken på land!
Vi fulgte tråkket som gikk fra Grøtåadalssetra opp mot Kratltjønna, før vi tok av mot Stortjønna og slo leir mellom Stortjønna og Rundtjønna, akkurat der Bjarne hadde vist oss på kartet.
Det ble en del fisking første kvelden, men alt vi fikk var en halvkilos abbor i Stortjønna. Neste dag skulle vi prøve lykken i noen av de andre tjørnene. Vi kastet, kastet og kastet i timevis – uten så mye som et napp. Humøret begynte å dale, og frustrasjonen økte.
Da foreslo Kathrine at vi skulle prøve på sørsiden av et av de andre tjørnene. Som sagt, så gjort. Vi fant oss ei vik der vi kunne kaste med vinden i ryggen. Begge ble enige om at her skulle vi stå til en av oss fikk fisk.
Etter en liten time roper Kathrine:
– Fisk!
Jeg griper håven og spurter bort til henne. Fisken raser ut med sena, snella hyler – og så, plutselig, retter stanga seg ut. Kathrine ser skuffet bort på meg.
– Den gikk.
Surt, men nå visste vi at fisken var her. Tegn på liv! Trua var tilbake.
En times tid senere ser jeg bort på Kathrine igjen. Stanga hennes står i kraftig bøy, og hun er helt stiv i blikket.
– Har du fisk? roper jeg.
– Ja, men tror den er liten!
I det samme bryter et beist av en fisk overflaten. Vi ser med en gang at det er røye. Dette er kilosfisk, tenker jeg, og spurter bort med håven. Etter noen nervepirrende minutter ligger fisken trygt på land. Vi jubler begge to.
Vekta viser 1,5 kilo – ny rekord for Kathrine. Veldig kjekt at hun slo min rekord på 1,3 kilo … eller, kanskje ikke så kjekt. Ehhh, joda. Neida. Joda.
 |
| Mye stein, men målet nærmer seg. |
 |
| En av veldig få plasser det var greit å slå opp teltet. |
 |
| Utallige kast utenså mye som et napp. |
 |
| Dårlig fiske kan gjøre noe med psyken. |
 |
| Kathrine er på sporet av storfisken. |
 |
| 1,5 kg og ny rekord. |
 |
| En så fin fisk fortjener et bilde til. Takk til Bjarne for sluktips. |
 |
| Foliebakt røye med fløtegratinerte poteter er aldri feil. |
 |
| Mange spennende tjørner her i Krattland. |
Korstjønna
Etter tre dager i Krattland, helt alene, satte vi kursen mot Korstjønna via Grøtåadalssetra og Oasen.
Ved Korstjønna kunne vi se noen folk på andre siden av vannet, og underveis hadde vi truffet tre–fire personer som var på vei mot Grøtåa. Vi fant en fin leirplass og ble her for ei overnatting.
Jeg fisket en del i Korstjønna, men fikk bare småfisk. Kathrine lå for det meste og slappet av – hun var fornøyd med fisket så langt og mente hun ikke hadde behov for mer.
 |
| Pause ved Grøtådalsætra. |
 |
| Kathrine i fullt driv. Grøtåa i bakgrunn. |
 |
| Oasen. |
 |
| Korstjønna. |
Øvre Roasten
Neste dag gikk vi til innoset av Øvre Roasten, ikke langt unna der vi tidligere hadde leir ved Grislehåen. Her var det lett å finne teltplass, og stedet så lovende ut med tanke på fisket.
Etter at teltet var slått opp, kom oppsynsmannen gående – en hyggelig kar ved navn Torfinn. Han spurte etter fiskekort og hvor lenge vi hadde vært på tur. Det var for øvrig første gang vi hadde blitt spurt om fiskekort, men det var selvsagt ikke noe problem. Tvert imot – det er jo bare bra at det er noen som passer på litt her inne.
Da vi fortalte om fangsten i Krattland, nikket Torfinn gjenkjennende. Han kunne fortelle at det går mye fin fisk der – både ørret og røye på opp mot fire kilo – men at de er vanskelige å få. Sjansene er størst på vinteren, med pilkestikke, sa han.
Senere på dagen ble det en del fisking, men vi fikk bare småfisk.
Neste dag traff vi en kar som kom padlende forbi på en packraft. Han hadde planer om å padle opp til Revsjøen. Det var visst ikke første gangen han ferierte her – og neppe den siste. Han kunne fortelle om heller dårlig fiske både på Nedre og Øvre Roasten.
Litt lenger oppe i elva fant jeg en liten kulp. Jeg hadde ikke særlig trua, men satte på en sølvfarget spinner og kastet ut i strømnakken. Bang! Der satt den.
Et lite øyeblikk senere lå en flott ørret på land, rundt seks hekto – glimrende stekefisk. Det er lenge siden jeg har blitt så glad for en fisk på litt over halvkiloen.
Senere på kvelden ble den sprøstekt med rikelig med krydder og ris. Villmarksmiddagen var reddet.
 |
| Kathrine navigerer oss til neste mål. |
 |
| Litt filosofering ved teltet. |
 |
| En mink som lot seg fotografere. |
 |
| En glad fisker. |
 |
| Ørret smaker alltid like godt. |
 |
| Kathrine nyter utsikten mot Øvre Roasten. |
Tilbake ved Abbortjønna
Neste dag bestemte vi oss for å gå tilbake til Abbortjønna for å gjøre et nytt forsøk etter storfisken der.
Da vi kom fram, kunne vi se at det var en del flere folk her enn da vi startet turen. Tydelig at dette er et populært område – men det var langt ifra plagsomt mye folk. Vi fant oss en leirplass der vi fikk være helt for oss selv. Kun et par telt kunne skimtes på andre siden av vannet.
Fisken uteble, som forventet, og kvelden ble brukt til å drikke opp resten av kaffen og konsumere de siste søtsakene.
Siste dag gikk vi til Haugen og ringte til Jonasvollen for å bestille båttaxi. Vi hadde ikke tålmodighet til å vente på Fæmund II, som skulle gå neste dag.
Etter en times tid kom transporten vår – og dermed var turen over.
 |
| Matposen blir tømt ved Abbortjønna,turen nærmer seg slutten. |
 |
| Snart med Haugen. |
 |
| Haugen gård. |
 |
| Turen er ferdig og vi venter på å bli hentet. |
Epilog – Femundsmarka
For oss ble Femundsmarka en positiv overraskelse. At det skulle være så folksomt her, stemte i alle fall ikke da vi var der. Vi fikk den følelsen av å være alene som vi setter så stor pris på når vi er på tur.
Å treffe på noen få folk underveis er jo bare hyggelig – det blir som regel en trivelig prat, og av og til får man til og med noen gode tips om «hemmelige vann».
Det som irriterte oss litt, var alle bålplassene. En del folk mener tydeligvis at man må lage sin egen bålplass for at turen skal bli komplett. Vi fant steder der det var bålplasser med en halvmeter mellomrom – helt unødvendig. Fyr heller der det allerede har blitt fyrt tidligere, er vår oppfordring.
Men tross dette er Femundsmarka et område som absolutt er verdt et besøk. Flott natur, gode fiskevann og store opplevelser venter for den som tar seg tid.
Kanskje du får storfisken neste gang?