Gallokvidda.

Jeg husker første gang jeg leste Norge på langs av Lars Monsen. Der stod det blant annet om et område med fantastiske fiskemuligheter, utallige vann – og ikke minst ei elv som skulle huse fin fisk. Gallokvidda har siden da vært et sted jeg lenge har drømt om å besøke.

Nå som vi endelig hadde bestemt oss for å ta turen dit, var spenningen stor. Endelig skulle vi få oppleve en langtur på Gallokvidda. En drøm som hadde ligget latent i årevis, var i ferd med å bli realitet – dette måtte bli bra.

Skulle det bli fiskelykke på Gallokvidda?

Neiden fjellstue

Etter tre flotte uker i Pasvikdalen gledet vi oss til en skikkelig fisketur. Fiskefeberen hadde bygget seg opp gjennom en lang vinter, og nå skulle endelig abstinensene dempes.

Siden det fortsatt var tidlig på sommeren, var vi litt bekymret for at vinteren kunne holde et fast grep der inne på vidda – med kald nordavind og isbelagte vann. Men det var bare én måte å finne det ut på: 10. juni skulle turen starte.

De siste dagene hadde vi bodd på Neiden Fjellstue, som ligger rett ved grensen til Finland. Været hadde vært strålende de siste dagene, og vi kunne bare håpe at godværet ville fortsette.

Det ble noen rolige dager på Neiden fjellstue.

Logistikk og forventning

Vi bestemte at turen skulle starte i Naatamo i Finland og ende i Karlebotn på norsk side. Nok en gang fikk vi hjelp av Helge, som også hadde hjulpet oss med logistikken til Pasvikturen. Han tipset oss om rutevalg og fikseområder, og ordnet det slik at vi kunne parkere bilen med noen bekjente av ham i Karlebotn. Helt supert – igjen gjorde dette alt mye lettere for oss. Takk for all hjelp, Helge!

Etter å ha parkert bilen i Karlebotn tok vi ei natt i telt før vi satte oss på bussen tilbake til Neiden. Herfra ble det taxi til Naatamo. Da vi fortalte sjåføren om sommerens planer, smilte han bredt: "Dere har virkelig skjønt det!" Han hadde selv tatt flere turer på Gallokvidda og kunne trygt anbefale ruten. Han fortalte ivrig om store fisker, mygg i hopetall og var sikker på at vi kom til å få en fin tur. Dette hørtes jo lovende ut – vi kunne ikke gledet oss mer. Endelig skulle turen starte.

Fra leirplassen ved Vesterelva i Karlebotn.

Første steg inn i Gallokvidda

Da vi steg ut av taxien, strålte solen, og himmelen var nesten skyfri. To personer fulle av forventning begynte å gå på stien som skulle ta oss inn til Gallokvidda.

Det tok ikke lang tid før vi fikk øye på turens første flokk med reinsdyr – ikke et uvanlig syn her på Nordkalotten. Dessuten var det mye ryper å se i terrenget, noe som var kjekt.

Vi møtte flere finner den første dagen. Som alltid spurte de om det samme: om vi skulle til Nordkapp. Det skulle vi ikke, svarte vi, og forklarte så godt vi kunne på engelsk hva planene våre var. Finnene nikket som om de forstod, men vi var litt usikre på om de egentlig skjønte hva vi sa.

Stien fulgte Neidenelva, og vi kunne se en del laksefiskere. De meldte om for mye vann – laksefisket hadde ikke vært bra hittil. Heldigvis gikk stien over en bro over Neidenelva; ikke en elv vi hadde lyst til å vade. Kort tid etter krysset vi enda en bro, denne over Gallokelva.

Ikke lenge etterpå fant vi en dugandes leirplass og tok tidlig kvelden. Det hadde vært en lang dag med mye organisering, og det var greit å spare litt på kruttet.

Taxien har akkurat kjørt, og vi er klar for nye eventyr.

Langt der inne lå målet.

Vi så mye ryper første dagen.

Neidenelva.

Broa over Neidenelva.

Fredag 13. 

Den 13. juni lå vi ved et navnløst vann rett ved grensa til Norge. Her hadde vi vært i to dager. Den første dagen ble det rikelig med fisk – harr og gjedde. Alle fikk leve videre; det var ørret og røye vi var på jakt etter.

Den andre dagen skyet det over, og regnet begynte å hølje ned. Vi ble derfor en dag ekstra i teltet. Men nå var vi klare for å gå videre. Det var bare noen hundre meter til vi skulle passere grensen. Målet var å nå Gallokelven og slå leir nord for en foss Helge hadde merket av på kartet. Der skulle det kun være røye og ørret – ingen hvitfisk.

Men en ting hadde vi glemt: det var fredag 13. Dagen levde opp til sitt rykte. Etter bare noen minutter med gange så jeg at Kathrine satte seg ned på bakken og holdt seg til foten. Jeg sprang bort for å høre hva som sto på. Hun hadde plutselig fått store smerter under foten og klarte ikke å gå videre.

Foten var verken hoven eller blå, så vi var svært usikre på hva det kunne være. Teltet ble slått opp sporenstreks, og vi satte oss ned for å snakke om situasjonen. Hva nå? Frykten var selvsagt at turen kunne være over før den i det hele tatt hadde begynt. Vi ble enige om å se an situasjonen til morgenen etter. Hvis foten var bedre, ville vi fortsette. Hvis ikke, måtte vi prøve å komme oss tilbake til Naatamo og oppsøke lege.

Det var med mye usikkerhet vi sovnet den kvelden. Ingen hadde lyst til å avslutte turen på denne måten.

Teltet er slått opp ved et navnløst vann rett ved grensen til Norge.

Kathrine er ivrig på å få turens første fisk.

Så satt den.

Harr var ikke det vi var ute etter på denne turen.

Gjedda nyter solen.

Litt boklesing er lov på tur.

Gallokelva

Da vi våknet neste dag, kunne Kathrine fortelle at foten var bedre, og hun hadde lyst til å gå videre. Jeg tok en del av sakene hennes over i min sekk, og vi ble enige om å ta det rolig de første dagene når vi kom inn til Gallokelva.

Sekken min var i tyngste laget da vi passerte grensen litt sør for Bartacielgi-toppen. Nå var det cirka åtte kilometer før vi nådde dagens mål. Heldigvis ga ikke foten til Kathrine mer problemer, og hun ledet ivrig vei. Uten å bli for sukkersøt må jeg si at hun imponerte meg den dagen. Selv om foten var bedre, var jeg ganske sikker på at den ikke var helt bra. Likevel var humøret godt, og etter et par timer var vi fremme.

Her slo vi leir ved innoset til en stor kulp – eller kanskje mer et lite vann – i Gallokelva. Kort tid etter ble haspelutstyret montert, og endelig kunne vi begynne å fiske for alvor. Vi fisket oss oppover elva og dro i land noen småfisk på cirka 3 hekto.

Utover kvelden ble det kaldt på vidda, og Kathrine trakk seg tilbake til teltet for å få varmen. Jeg tok noen kast til – som endte med en flott 7 hektos ørret, som vi foliebakte på bål før vi tok kvelden.

Foten til Kathrine ble nok en gang undersøkt, og vi kunne slå fast at den så bra ut. Hun kjente nesten ingen smerte, men vi holdt likevel på planen om å ta noen rolige dager her. Foten skulle få hvile, uansett om den trengte det eller ikke.

Grensegjerdet passeres, endelig i Norge.

Leir etablert, nå skulle det fiskes.

Lykken prøves i et lite vann langs Gallokelva.

Gallokelva var virkelig vakker.

Så satt den, 7 hekto.

Foliebakt ørret på bål er alltid en vinner.

Rolige dager ved Gallokelva

Vi hadde virkelig funnet en flott leirplass ved elva, og gledet oss til å tilbringe noen dager her. Gallokelva var virkelig ei perle – ei slik elv du leser om i Villmarksliv eller andre friluftsmagasiner. Fra Store Gallokvann til leirplassen var det cirka fem kilometer. Her slynget elven seg nedover med utallige fristende kulper og småvann som fikk to fiskegale vandrere til å smile fornøyd.

Selv om vannstanden var relativt høy og været hadde blitt kjølig, fikk vi godt med fisk – både ørret og røye. Etter å ha fisket oss hele veien opp til Store Gallokvann, trakk vi tilbake til teltet. Det var kaldt å fiske uten hansker eller votter – noe vi selvfølgelig ikke hadde pakket med oss.

Mens vi satt i teltet og varmet oss med hver vår kopp kaffe, begynte det plutselig å dunke på teltduken. Hva kunne det være? Jo, selvfølgelig – hagl! Vi var klar over at vi kanskje tok denne turen litt tidlig på sommeren, men hagl midt i juni hadde vi ikke forventet.

Etter et par timer kunne vi stikke snuten ut av teltet igjen. Det var fortsatt kaldt, som det heter, men opplett. Resten av dagen ble brukt etappevis – ut for å ta noen kast, inn igjen for å varme fingrene som nesten hadde blitt følelsesløse.

På en av disse etappene kjente jeg et kraftig hugg – turens største så langt. Etter en liten kamp lå den første kilosørreten på land, og kort tid etter ble en ny 7 hektos ørret landet. Vi kunne trygt si at det var nok fisk til dagens middag. Foliebakt ørret igjen – helt greit det!

Kathrine med fisk på kroken.

Halvkilos.

Vi fikk mye fisk rundt halvkiloen.

Trivelig utsikt fra teltet.

Vinterstemning på Gallokvidda.

Så satt første kilosfisken.

Ekte finnmarks-kvalitet.

Kathrine søker ly i teltet.

Lille Gallokvann

På dag ni flyttet vi leir til innoset på Lille Gallokvann – greit med litt forandring. Fortsatt var det kjølig, og en vind som gikk rett til ryggmargen blåste over terrenget. Det ble litt fisking også denne dagen, men fangsten var sparsom; bare noen småørreter.

Ut på kvelden bestemte vi oss for at neste dag skulle vi komme oss litt høyere i terrenget. Vi ville prøve fisket i en del vann som så fristende ut på kartet, og håpet at sommeren snart skulle komme. Vi var lei av å fryse. På denne turen hadde vi to Ajungilakposer med komfortgrense på +4 grader – i kaldeste laget. På natten sov vi med ullundertøy, en Ulvanggenser og lakenpose i tillegg til soveposen, og da gikk det heldigvis greit.

Misforstå oss ikke – vi trivdes godt her ved Gallokelva. Fisket hadde vært bra, og andre mennesker hadde vi ikke sett. Nok en gang hadde vi naturen helt for oss selv, og det er alltid en bonus.

Likevel gjorde rastløsheten i kroppen sitt til at vi var klare for å forlate Gallokelva for denne gang, og utforske andre deler av dette området.

Leir ved Lille Gallokvann.

Innoset til Lille Gallokvann.

Kathrine er midt på treet fornøyd med dagens fangst.

Lille Gallokvann.

Ny leir!

Neste dag gikk vi til et lite vann som lå mellom Gallokvann og Suolojarluobbal. Her fant vi en flott leirplass ved utoset, og vi hadde til og med en liten sandstrand rett utenfor teltet. Her så det virkelig lovende ut.

Kaldt var det fortsatt, så Kathrine holdt seg i nærheten av teltet store deler av dagen. Jeg tok meg en fiskerunde som endte med fem flotte eksemplarer: fire ørreter på rundt en halvkilo og ei røye på 7 hekto. Nok en fiskemiddag ble tilberedt utpå kvelden.

Himmelen var klar, og kvelden ble virkelig fin. Når natten kom, var det godt å krype ned i soveposen og få varmen tilbake i kroppen. En proppfull mage med ørret, lyden av teltduken som blafret i vinden, og susingen fra elven som rant ned mot Gallokvann, gjorde at søvnen tok oss raskt.

Joda, vi koste oss her ved dette idylliske vannet.

Snickerspause

Dagens leir.

Vår egen sandstrand.

Denne elven rant ned til Store Gallokvann.

Fisk på kroken.

Dagens fangst.

Kokkelering.

Kathrine nyter kveldssolen.

Surt vær ved Suolujarluobbal

Vi begynte å nærme oss Enarestien, det var bare noen få kilometer igjen. Da vi nærmet oss Suolujarluobbal, slo været til med full kraft. En iskald vind blåste over terrenget, og fra skyene kunne vi se at nedbør var på vei.

Vi håpet at ei hytte vi hadde sett ut på kartet, skulle stå åpen – men den var låst. Kjipt, vi var nok blitt litt bortskjemt med de åpne koiene i Pasvikdalen. Vi gikk videre, og da vi nådde enden av Suolojar slo vi opp teltet – været bestemte det slik. Vinden kjentes enda kaldere, og det begynte å snø. For et drittvær.

Stemningen i teltet var ikke på topp. Ærlig talt, vi var litt lei; hvorfor måtte det alltid være så forbanna kaldt? Akkurat da savnet vi sivilisasjonen – hotellfrokost og ei varm, myk seng fristet mer enn noen gang. Vi ble enige om at når været forhåpentligvis ble bedre, skulle vi sette kursen mot Enarestien og følge den til Karlebotn.

Utpå kvelden gikk jeg ut for å stramme og feste bardunene bedre – været hadde ikke blitt noe bedre, for å si det mildt. Neste dag var det fortsatt ingen endring, og vi ble værende en dag til. Da var vi glade for at vi hadde med lesestoff og iPod – det fikk tiden til å gå litt fortere. Heldigvis.

Ikke topp stemning i dag.

Det var bare å komme seg i teltet.

To fotogene og værfaste vandrere.

På Enarestien mot Karlebotn

Neste morgen hadde vinden løyet. Havregrynsfrokosten ble spist, og vi kom endelig inn på Enarestien. Stien starter i Sevettijavri i Finland og går hele veien til Karlebotn. Den har vært brukt siden 1500-tallet, først av skatteoppkrevere og handelsfolk. Enaresamene brukte den også for å komme til Varanger for å fiske.

I 1990 ble stien merket opp på nytt, og siden den tid har friluftsfolk kunnet oppleve disse områdene. Nå var det vår tur til å tråkke her.

Vi slo etter hvert leir ved Martenjavrit. Det var ikke fullt så kaldt, og duskregnet dunket lett på teltduken da lunsjen skulle lages. Siden vi nå visste at turen ville bli kortere enn planlagt, kunne vi unne oss litt ekstra: en hel grøt til meg og en hel realturmat til Kathrine. Det var saker.

Selvfølgelig måtte jeg ta noen kast i vannet også, og fikk både ørret og røye på rundt en halvkilo. Middagen ble fisk med fløtegratinerte poteter – og vi kunne legge oss stappmette. Herlig.

Endelig kunne vi gå videre.

Skal tro hva som har skjedd med denne stakkaren.

Fast fisk i Martenjavrit.

Røya er kjørt og klar for landing.

Røye på 6 hekto.

Mot Karlebotn og velfortjent hvile

Vi satte opp farten nå, og kilometerne gikk unna jevnt og trutt. På dag 17 stod vi ved enden av Enarestien, og kunne se de få husene i Karlebotn. Vi hadde brukt tre dager fra Martenjavrit og hit. De dagene passerte uten store hendelser, bortsett fra at vi støtte på ei ugle som villig lot seg fotografere. Vi møtte også to finner som skulle gå hele veien til Sevettijavri. De spurte ivrig om fisket, og vi pekte villig ut på kartet de vannene vi hadde besøkt.

Dessverre var det min tur til å få problemer med foten. De siste dagene hadde den hovnet opp på leggen, og det ble ganske ubehagelig å gå. Det skulle bli godt med noen dager hvile nå.

Da vi skulle hente bilen i Karlebotn, inviterte ekteparet i huset oss inn på kaffe og kake. For en gjestfrihet! De hadde vært usikre på hvor lenge vi skulle være på tur, og hadde blitt bekymret etter hvert som dagene gikk. Heldigvis hadde de tatt kontakt med Helge, som beroliget dem med at vi hadde planlagt tre uker.

Ekteparet hadde fartet mye i naturen her, og fortalte om både gaupe og jerv i området. Da vi nevnte reinsdyrskrotten vi hadde funnet, var de sikre på at den hadde blitt tatt av et rovdyr – slaktere tar gjerne med seg skrotten. På grunn av mangel på reinlav hadde det vært et vanskelig år for reinsdyra, og det var heller ikke uvanlig at rovdyra tok et rein. Det var fascinerende å høre historiene deres – og kakene smakte fantastisk.

Etter en times tid med kaffeslabberas takket vi så mye for oss og kjørte mot Karasjok. Nå skulle all luksusen vi hadde drømt om endelig bli en realitet. Vi hadde booket to netter på hotell – det skulle virkelig gjøre godt.

Det var virkelig flott å gå Enarestien.

Tørrskodd  elvekryssing.

Flere steder langs Enarestien er det tilrettelagte bålplasser.

Det nærmet seg slutten.

Hallaien!

Siste etappe, Karlebotn skimtes i bakgrunn.

Her starter Enarestien.

Kursen settes mot hotellforkost i Karasjok.

Avslutning på Gallokvidda-turen

Så var Gallokvidda-turen over, og alt i alt var vi svært fornøyde. Fisket hadde vært bra, og naturen skuffet ikke. Gallokelva var virkelig ei perle, og vi angrer ikke på at vi tok turen hit.

Det må likevel nevnes at det kalde været satte en liten demper på deler av turen, og derfor ble den noen dager kortere enn planlagt. En gang i fremtiden tar vi gjerne turen tilbake – men da litt senere på sommeren. Kanskje vi er litt pysete, men det var ikke særlig morsomt da kulda var på sitt verste.

Vi innså også at vi hadde vært lite flinke til å ta bilder – vi knipset bare en brøkdel av det vi hadde gjort i Pasvikdalen. Det lovet vi å bli flinkere til fremover. På lengre turer er det ikke alltid konstant idyll og turglede, men heldigvis er det de gode minnene man husker best. Kontraster gjør ofte turopplevelsen enda bedre.

En ting kan vi garantere: hotellfrokosten smakte himmelsk, og det å legge seg i en varm og myk seng var rett og slett en høydare. Nå kunne vi bare glede oss til neste tur – da skulle sommeren endelig komme for fullt.