Novemberturen - Osmarka

Et sikkert tegn på at det nærmer seg jul er at Jan Erik (www.tursiden.net) avslutter leirskolesesongen i Bardu, og trekker sørover mot vestlandsfjell og fergesvele av beste sort. Allerede tidlig i oktober snakket vi om å få til en tur i løpet av november. Siden det er dårlig med snø for tiden, ble det lagt opp til en rolig barmarkstur, der vi bare skulle traske rolig rundt omkring, fyre et solid bål og kanskje få fisket litt. Nok en gang falt valget på Osmarka, her er det gode forhold for bålfyring og det skulle være mulig å dra opp en ørretpinne eller to. Et par dager før turen fikk jeg en melding der det sto noe sånn som dette "Vi starter ved sørsiden av Fosterlågen, følger den første og beste stien oppover og ser vi hvor vi ender". Ikke akkurat planlegging på detaljnivå der altså, akkurat sånn jeg liker det.

Novemberturen skulle bli med tarp og et solid bål.

Lørdag formiddag var sekken pakket med ikke mindre enn telt, tarp, to liggeunderlag, sovepose, fjellduk, primus og bålkjele. Som seg hør og bør tok jeg med nok mat til å fore en liten familie og vel så det. Dermed kunne vi ikke skryte på oss at det gikk veldig fort oppover langs Åneselva i retning mot Store Vetavatnet. Terrenget var preget av spredt bjørk og furuskog, og flere myrdrag som vi så vidt klarte å passere tørskodd. Da vi kom opp lå tåken som et tett slør over landskapet og skapte en trolsk stemning som virkelig ga inntrykk på denne småfuktige novemberdagen. Det tok ikke lang tid før vi hadde funne en duganes leirplass godt i le i bjørkeskogen. Så langt i år har jeg sovet i hengekøye, telt, hytte og gapahuk. Denne gangen ble ble tarpen spent opp, alltids greit å variere litt. Dessuten var det toppers forhold for å spenne opp tarpen nettopp her, rikelig med trær til å feste bardunene i, og forholdsvis flatt der liggeunderlaget ble rullet ut. Det ble gjort noen kast i et halvveis forsøk på å lure fisken, det ble ikke en gedigen suksess. Men typisk nok dro Jan Erik opp en liten ørret da han bare skulle prøve fiskestanga mi et par kast. Snakk om å være frekk. Uansett litt spesielt å få ørret på åpent vann på fjellet i november, kan ikke være helt normalt det. Ellers gikk tiden med på å samle inn tørrved, brenne bål, samle inn enda mer tørrved og brenne enda mer bål. Bålkjelene stod mer eller mindre konstant på en solid glohaug og sørget for at kaffekoppene aldri var tom. Ellers er det ikke så mye mer å si enn takk for turen til Jan Erik, og du kan bare drite i å få låne fiskestanga mi igjen, snakkes!

Store Vetavatnet.

Et lite forsøk på å lure fisken en mørk novemberkveld.

Jan Erik har funnet seg en duganes sitteplass (med ryggstøtte) ved bålet.

Det ble noen timer ved bålet denne mørke novemberkvelden.

Tåka lå tett søndagsmorgen også før den letta utover dagen.

Ikke feil å starte dagen på denne måten.

Tåka er borte og vi har begynt å pakke sammen.

Jan Erik har akkurat landa turens eneste ørret. Et tegn på at det var på tide å komme seg hjem.

Da var jaggu novemberturen i boks også. Nå gjenstår bare desember før jeg kan se tilbake på tolv turer i løpet at tolv måneder i 2018. Nå blir det store spørsmålet hva i alle dager skal jeg finne på i 2019?