Gå til hovedinnhold

Fisketur i heimfjella

Endelig er sommeren her og årets fjellfiske-sesong er offisielt i gang. Den første turen i år gikk til et område som så og si ligger rett utenfor stuedøren. Jarle ble som vanlig med, og stilte som guide og selverklært storfiskekspert. Et tittel som absolutt er fortjent etter ruggen av en ørret han tok sist sommer på 1,8 kg. Jeg var der som vitne og kan bekrefte den tilsynelatende svært usannsynlige fiskeskrønen. Dessverre. Vi hadde ikke noen mindre forventinger denne turen. Dermed ble vekt og fotoutstyr pakket ned i sekken, så storfisken kunne dokumenteres på alle mulige måter.

Endelig årets første fisketur på fjellet.

Turen startet med bratt gange og mye slit. Vel oppe kunne vi konstatere at tåken lå lavt og det faktisk var ganske kjølig. Perfekt. Da hadde vi en god forklaring på hvorfor det ikke ble fisk første kvelden. Da passet det bra med fire kalde pils og en god middag. Neste dag var planen å stå opp tidlig for å få med morgenbittet. Som nybakt pappa har jeg blitt vant med å stå opp tidlig, så dette skulle gå som smurt.

Tåken venter der oppe.
Joda, vi kan kalle det sommer.
Lite fisk å få.
Det går i indrefilet og....
Elgkarbonader.
Ut på kvelden stilnet det helt. Vakkert!

Som planlagt kom jeg meg opp i syvtiden, og kunne begynne å fiske. Det ga lite resultater. Jarle, som jeg trodde å lå å sov fortsatt, hadde faktisk vært oppe siden fire på morgenen. Han kom tuslende tilbake til leiren med to ørretpinner. Det var da noe. Kaffen ble satt på kok og frokosten inntatt, mens vi diskuterte videre strategi. Der lå to vann i nærheten vi ønsket å prøve i tillegg til der vi var nå. Målet ble å fiske seg grundig gjennom alle disse, og satse på at fiskelykken ville komme.

Man har aldri så dårlig tid på tur at man ikke rekker en kaffi først.
Basen.
Morgenfiske.

Planen ble fulgt til punkt og prikke, og på slutten av dagen kunne vi konstatere fast fisk. Ingen store rugger, men fin steikefisk. Jarle glimtet til med den største, en fin halvkilos, mens jeg fikk en på fire hekto. Da var alt som det skulle være, og vi kunne etterhvert pakke sammen leiren og sette kursen hjemover. Uansett så var det veldig kjekt å endelig være i gang med fjellfisket. Selv om det ikke ble storfisk denne gangen, tenker jeg i mitt naive hode at den vil sitte i løpet av sommeren. Det er bare å planlegge nye turer.

Det møysommelige arbeidet med å velge hvilken sluk som skal prøves.
Neste vann som skulle prøves.
Fire hekto.
Tredjevannet.
Lekkert!
Fornøyd fisker.
Skrytebilde.

Planen videre er forhåpentligvis å få til en tur i Tafjordfjella, men der oppe er det fortsatt vinter så jeg må nok vente noen uker til. Så blir det fokus på å ta med Tormund på tur fremover, og vi håper på en lengre telttur i løpet av sommeren. Blir spennende å se hvordan en liten krabat på knappe åtte måneder vil like seg i teltet. Vi har vært på flere dagsturer, men har fortsatt til gode å overnatte ute. Vi har flere alternativ vi vurderer. Blant annet Isteren, Sølnesjøen, Femundsmarka, og Einunndalen. Så får vi se. Tar gjerne i mot tips til turforslag og eventuelle ruter i disse områdene, som er tilpasset at den liten pode er med. Vi pakker med oss kano, fiskeutstyr og telt. Dette blir spennende.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for storørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret ...

På jakt etter storfisken i Femundsmarka

Vil vi klare å lure storfisken? 22.06.2013 - 04.07.2013 Endelig var dagen kommet. Sekkene var pakket, siste dag på jobben før ferien var fullført og alt var klart for å sette kursen mot Jonasvollen som skulle være utgangspunktet for vår to ukers tur i Femundsmarka. Da vi tidligere i år skulle bestemme hvor årets langtur skulle finne sted vurderte vi blant annet Lierne, Tafjordfella og Finnmark. Valget falt til slutt på Femundsmarka. Vi hadde hørt om både positive og negative opplevelser fra andre som hadde vært på tur her, uttalelser som "alt for mye folk etter Monsen var der", "mye søppel" hadde vi hørt flere ganger. Vi ønsket å finne ut om hvordan vår opplevelse av dette området ville bli og valget ble gjort. Det hjalp også med "røverhistorier" om fangst av stor ørret og røye. Dessuten fristet det å utforske mer av Femundsmarka etter vi var på padletur i Rogen-området i 2011 og var bare en snarvisitt over på norsk side.

Revansje i Lesjafjella!

Jeg kunne kjenne hjerte hamre i brystet, adrenalinet strømmet gjennom kroppen og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i ei stram bue, og langt der ute kunne jeg se en kilosørret kjempe for livet. Det føltes nesten som at tiden stod stille. Akkurat der og da var det ingenting annet, alt av tanker og bekymringer var som blåst bort. I denne bobla jeg befant meg i her og nå, var det kun meg og den ørreten som eksisterte. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, og etter hundrevis av resultatløse kast, var det endelig fast fisk i enden av snøret. Nå var det bare den berømte landingen som stod igjen. Men først, la oss gå tilbake noen måneder og ta det hele fra der det begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var skikkelig i gang. Det var en rimelig slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et såkalt plaster på såret la jeg meg til i furuskogen ikke langt unna sti...