Maituren - Sommerens første ørret

Hvor ble det egentlig av våren? Her på Sunnmøre, og sikkert flere steder, gikk det mer eller mindre fra vinter direkte til sommer. Vi ble nesten litt snytt for våren, men den unormale varme maimåneden har hatt sine fordeler, nemlig at det ble tidlig isfritt på fjellet. Endelig kunne jeg finne frem haspelutstyret igjen. De siste fire årene har jeg og Jarle fått til en tur til det som vi kaller Storfiskvatnet. Vi, eller bare Jarle da, har fått flere storørreter her og dermed har det fått dette treffende navnet. Tidligere har vi tatt turen i løpet av juni, men i år kunne vi allerede gjøre den i mai. Rekorden i Storfiskvatnet er på 1,9 kg, og du kan bare gjette hvem som fikk den. Eeeehhhhhh riktig, det var ikke meg, men Jarle. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gidder å ta han med i det hele tatt. Uansett var det naive håpet at det skulle bli satt ny rekord i år.

Endelig er sommeren her.

Turen startet egentlig helt supert, allerede på andre kast var det fast fisk. En litt slapp ørret på ca 500 gram. Denne fisken var slående lik meg selv, nemlig lang, tynn og med dådyrøyne til å smelte av. Dette gjorde at jeg ikke hadde hjerte til å knerte han, og valgte derfor å sette den ut igjen. Det er viktig at vi tynninger holder sammen! Håper den blir enda større til neste år. Etter en sånn lovende start skulle man tro at det bare kunne gå oppover, men neida. Det ble med den ene fisken første dagen. Uansett var det fantastisk flott å være på fjellet igjen, og været var helt upåklagelig. Det var knusktørt i terrenget, og all kokkelering måtte gjøres med forsiktighet. Heldigvis fant vi ei snøfonn der vi kunne plassere primusen, under sånne forhold tok vi ingen sjanser.

Lang og tynn, akkurat som fiskeren.

Den fikk leve videre.

Det gjelder å være forsiktig når det er så tørt i terrenget.

Aldri feil å avslutte kvelden på denne måten.

At Jarle er en ivrig fisker er jeg fullt klar over, men ble likevel litt satt ut da jeg våknet på natten og gikk ut av teltet for å slå lens. Der stod han på liggeunderlaget sitt i kun ullbokser og ulltrøye, med et innbitt blikk mens han kastet sluken målrettet i vatnet. På god og brei Ramstadals-dialekt sa han bare "Perfekt vindretning, no e det kjempeforhold, hiv de rundt å fisk for f....!" Mannen som seg hør og bør sov ute under åpen himmel, hadde våknet av at vindretningen endret seg fra nord til vest, imponerende nok bare det. Og i tillegg på det som jeg tror kun var på rent instinkt, reist seg rett opp og begynt å fiske. Da snakker vi ivrig, og plutselig skjønte jeg hvorfor Jarle stort sett er den som får mest og størst fisk. Sjokkskadet og forfjamset tutlet jeg meg tilbake i teltet og sovnet. Her har jeg tydeligvis mye å lære.

Noen fortrekker å droppe teltet, kudos!

Morgenkaffe, mens "nattfiskeren" enda ikke har våknet.

Det ble tro det eller ei ikke den helt store fangsten resten av turen heller. En ørret til kom på land, og vi anslo den til å være halvkilos. Denne også fikk svømme videre, tror jeg begynner å bli "soft" på mine eldre dager. Vi prøvde også litt i et annet vatn i nærheten, uten at det hjalp. Men med det været som var på denne turen kunne vi ikke klage, det var bare å nyte. I løpet av de knapt to dagene vi var på tur traff vi ikke en kjeft her oppe, bare det var jo en stor bonus. Så får vi satse på at det heller blir satt ny rekord neste år, da skal tokilosgrensa brytes! Til slutt er det bare å takke Jarle for turen. Som du ville sagt det selv,"Ditta va knall!".