Gå til hovedinnhold

Desemberturen - "det forjettede land"

"Skal du på ekspedisjon eller?" Det tok et par sekunder før jeg skjønte at det var meg han snakket til. Jeg hadde akkurat peset meg inn på toget med en fullpakket storsekk og en minst like stor dufflebag. Det var nok den drøye oppakning karen på toget hadde lagt merke til, og som seg hør og bør slått fast at med en så stor sekk skulle jeg på langtur. "Neida, skal bare på en helgetur" svarte jeg med et forsiktig smil. Planen var å ta toget helt til Steinkjer, der jeg hadde en avtale med Jarle om en skikkelig fisketur på fjellet. Men for å ta det hele fra begynnelsen. Jarle som jeg har vært på flere turer med siste åra har nå av alle ting flyttet til Steinkjer, der han har blitt student. Titt og ofte har han sendt meldinger om spennende turmuligheter og storfisk, dermed måtte det bli en tur nordover til "det forjettede land". Dette viste seg å koste en del i form av reisetid, for å si det mildt. Bare togturen til Steinkjer tok nærmere åtte timer, og da jeg endelig var fremme ventet et par timer til med kjøring nordover før vi kunne parkere bilen og spenne på oss skia. Da hadde klokka blitt ca 06.00 på morgenen, søvn er oppskrytt. Det var i hvert fall det Jarle prøvde å overbevise meg til å tro da jeg spente på meg skia i halvveis i koma.

Klar for tur til det forjettede land.

Kulda hadde virkelig meldt seg denne natten og hadde lagt seg som et lokk over terrenget. Vi hadde nesten ingen sikt, grunnet en kuldedis/tåke som var så tett at vi ikke så annet en hvitt og atter hvitt rundt oss. Det var meldt nærmere 25 minusgrader og det kjentes som at det stemte bra, alt frøs til is. Det la seg et tynt islag på skalljakka, sekken, speilrefleksen og barten, for de som har sånt. Vi befant oss nå midt på det islagte vatnet som var turens mål. Bare tanken på at under isen her svømte det rundt både røye og ørret i kilosklassen, gjorde at pulsen steg noen hakk mens den velkjente fiskefeberskjelven satte inn. Dermed ble det boret et par hull i isen sporenstreks, å finne leirplass fikk vente noen timer til. Dagslyset var på vei og vi ønsket å utnytte lyset til å få fisket mest mulig. Dette var i følge oss selv en fryktelig god plan i teorien, men i praksis førte det ikke til den store fangsten. Men men, uansett var det en flott å sitte her på isen i bitende kulde og bare nyte stillheten som en sjelden gang ble avbrutt av rypekakling fra land og Jarle som med med jevne mellomrom ropte ut "Der var han så vidt bortpå å lukta på agnet!". Til tross for at det bryter med de fleste fysiske lover er det er faktisk mulig å kjenne når fisken lukter på agnet, bare så du vet det.

Dårlig med sikt denne natten.
Det la seg et tynt islagt på det meste av utstyr,
Så var endelig fiskingen i gang.
Is i barten.

Etter en del fisking fikk jeg skikkelig frosten i meg og måtte komme meg i bevegelse. Det hadde lettet opp en del og sikten var betraktelig bedre. Jarle pekte mot land der vi skulle etablere leir.  Her kunne han fortelle at han hadde sett jervespor på en av sine turer hit sist vinter. Nå så vi ikke andre spor enn fra fjellrypa som tydeligvis likte seg godt her oppe. Etter en drøy time var teltet oppe og jeg hadde gravd ei solid kuldegrop i forteltet. Nå var det bare å fyre opp multifuelbrenneren og få i seg noe varmt. Etter hvert kom også Jarle tuslende, han hadde blitt igjen for å fiske mer da jeg satt kursen mot land. Den mannen blir aldri lei. Nå fikk også han slått opp teltet, og akkurat i det det ble mørkt kunne vi fyre opp et lite bål og diske opp med svenske kjøttboller av type Fjordland. Kanskje ikke en kulinarisk opplevelse i det siviliserte liv, men der og da kunne det nesten ikke bli bedre. Etter et såpass solid måltid tok det ikke lang tid før begge gikk rett i koma. Kanskje ikke søvn er så oppskrytt likevel?

Teltet er oppe.
Ei kuldegrop gir god plass til å fyre primus i forteltet.
Teltet til Jarle.
En liten kveldstur på isen for å sjekke pilkestikkene.
En kopp med noe varmt å drikke før jeg skulle krype i posen.

Planen var at vi skulle opp seks på morgenen, for det skulle visst være den beste bittperioden i løpet av døgnet her oppe. Sånn ble det ikke. Da jeg stakk trynet ut av dunposen, var klokka allerede 0900. Jeg kunne høre at Jarle fortsatt lå å purka i sitt telt, den snorkinga kan flytte fjell. Jeg gadd ikke å stresse, og lå en drøy time og sprengfyrte primusen mens jeg supet kaffi og kunne nyte at teltet fikk en behagelig lunk. Ganske utrolig hvor kjapt MSR-brenneren får varmet opp teltet. Da klokken var nærmere 11.00 stakk snorkekongen trynet ut av teltåpningen. Ca to min etter var han ute av teltet og fullt påkledd. "Drit i frokost, no skal det fiskes" var det siste ha sa før han stormet ut på isen klar for å lure storrøya. I dag var fiskelykken betraktelig bedre, og i løpet av dagen fikk undertegnede dra to halvkilosfisker opp på land. Kanskje ikke så store som vi hadde håpet på, men fisk er da for fanken fisk, og da er det ikke lov å klage. Typisk nok da røya hadde begynt å bite måtte vi pakke sammen og ta turen tilbake til bilen. Vi hadde et strengt tidsskjema som måtte følges hvis jeg skulle rekke toget tilbake sørover. Til tross for kort tid, fikk jeg mer enn nok bekreftet at Jarle ikke hadde overdrevet når han snakket om turmulighetene her oppe. Mektige fjell, bitende kulde og (angivelig) smellfeit røye. Det blir ikke så mye bedre enn det. Jeg kommer nok tilbake Jarle!

En rolig start på dagen med kaffi og fyring i teltet.
God plass i tremannsteltet. Det er lov med luksus på tur.
Klar for ny fiskeøkt.
Fast fisk.
En god del bedre sikt denne dagen.

Det ble en lang reise i løpet av kort tid for å få til denne turen, men alt i alt var det absolutt verdt det. For noen områder de har der oppe i Trøndelagen, det frister til gjentagelse. Når det gjelder turåret 2018 har jeg oppnådd målet med minst ei utenatt hver eneste måned gjennom hele året. Skal jeg være litt streng med meg selv, så er vel natten i hytte på Septemberturen kanskje ikke helt innafor. Men som dere vet er jeg er en mann uten prinsipper, og det gikk derfor veldig fint å godkjenne det som en utenatt, under litt tvil da. Å sette seg et sånt mål har vært såpass vellykket at jeg vurderer sterkt å gjøre akkurat samme opplegget det kommende året også. Minst en utenatt hver eneste måned i 2019, og da er det ikke godkjent med hytte. Eller kanskje om været er skikkelig, skikkelig dårlig. Jeg er jo tross alt ingen regelrytter, godt nyttår!

Populære innlegg fra denne bloggen

Opptur i Sunndalsfella

Grov ørret i Sunndalsfjella. En velkomst for spesielt interesserte. Etter det som føles som en evighet i grov steinur, finner jeg omsider en grønn flekk hvor teltet kan stå. Det er ikke lett å finne teltplass her – terrenget er kupert, goldt og vilt. Etter at jeg forlot DNT-stien, har jeg kjempet meg opp gjennom bratt ur med altfor tung sekk. Svetten renner, beina verker – men humøret er på topp. Det er herlig å være på tur igjen. Å bruke kroppen, kjenne forventningene, føle mestringen. Jeg ante ikke at terrenget skulle være så krevende, men nå skjønner jeg hvorfor så få tar turen hit.  Det er dette jeg vil ha. Det skal koste litt å komme seg hit. Utsikt nedover Torbudalen. Turen er i gang! Krevende terreng. Sliten fjellfisker! Jeg er ganske kjørt nå – ikke bare fysisk, men også mentalt. Det koster mer enn man tror å bevege seg i dette terrenget. Hvert steg må tas med omhu. Én løs stein, og turen kan være over. Med tung sekk og en kropp som har passert sine glansdager, ville det væ...

På jakt etter storfisken i Femundsmarka

Vil vi klare å lure storfisken? 22. juni – 4. juli 2013 Endelig var dagen kommet. Sekkene var pakket, siste arbeidsdag før ferien var unnagjort, og alt var klart for å sette kursen mot Jonasvollen – utgangspunktet for vår to ukers tur i Femundsmarka. Da vi tidligere på året skulle bestemme hvor årets langtur skulle gå, vurderte vi både Lierne, Tafjordfjella og Finnmark. Valget falt til slutt på Femundsmarka. Vi hadde hørt både positive og negative historier fra folk som hadde vært der før. Utsagn som «altfor mye folk etter Monsen var der» og «mye søppel» hadde gått igjen flere ganger. Vi ønsket å finne ut hvordan vår opplevelse av området ville bli – og valget ble tatt. Røverhistorier om stor ørret og røye hjalp nok også på beslutningen. I tillegg fristet det å utforske mer av Femundsmarka etter padleturen vår i Rogen-området i 2011, da vi bare så vidt var innom norsk side. Etter ei natt på hytte på Jonasvollen tok vi båttaxi til Storvika – strålende service. Sammen med oss ...

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit.  Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for storørret, om det er lov å si i disse dager.  Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte ...

Eit siste kast før me gjev oss...

Forfattar: Bjarte Folkestad Underteikna og Anders hadde oss ein særs gilde tur til Slufsane den 10.09.2022 til 11.09.2022. Me starta tidleg laurdag og la i veg frå høvesvis Volda og Flisnes. Stor var gjensynsgleda då me møttest på Muri kjøpesenter. Det meste av handlinga var gjort på førehand, så det einaste som stod att var å kjøpe seg litt mat på Sylteormen bakeri før me køyrte i lag opp til Fettevikane. Veret var stort sett opplett og sol denne dagen, men det var ein kald trekk som hadde ein nordaustleg retning. Me traska den lange, og litt keisame vegen fram til der elva kryssa stien og me skulle vende nasa oppover mot Slufsane. Før denne turen hadde me drøfta kor vidt me skulle gå Langmannsdalen eller den bratte råsa frå Smalnesreset.  Underteikna har gått Smalnesreset opp ein gong, men ikkje ned igjen. Det var for å seie mildt, helvetta bratt, og det freista ikkje til gjentaking med full oppakkning. Så me vart samde om å gå den lange omvegen (jamvel om Anders kanskje hel...

Revansje i Lesjafjella!

Jeg kunne kjenne hjertet hamre i brystet. Adrenalinet strømmet gjennom kroppen, og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i en stram bue, og langt der ute kjempet en kilosørret for livet. Det føltes som om tiden stod stille. Akkurat der og da fantes det ingenting annet. Alle tanker og bekymringer var blåst bort. I bobla jeg befant meg i her og nå, eksisterte bare meg – og den ørreten. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, etter hundrevis av resultatløse kast. Endelig satt den. Nå gjenstod bare den berømte, nervepirrende landingen. Men før vi kommer dit – før fisken var på kroken og pulsen skjøt i været – må vi spole noen måneder tilbake, til der det hele begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var i gang. Det var en slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et slags plaster på såret slo jeg leir i furuskogen ikke langt unna stien. Da den siste trøstepil...

Årets første

Med en pågående pandemi, og snøstorm i mai så er det fort gjort å gå inn i en aldri så liten depresjon. Det måtte settes inn umiddelbare tiltak, og hva er vel bedre antidepressiva enn en telttur med fiskestang og primus? Med den våren vi har hatt så langt, var det ikke mange alternativ om det skulle være håp om isfritt vann. Dermed måtte jeg ut mot havet og Alnesvatnet på Godøya ble valget. Noen år siden sist jeg var der. Utenom det er det ikke så mye å si enn at planen ble fulgt til punkt og prikke, ei natt i telt gjorde jobben. Fangst ble det dårlig med og jeg må innrømme jeg var litt smågrinete på turen ned igjen da jeg måtte konstatere at fangsten uteble. Etter å ha sett Michael Jordan dokumentaren "The last dance", har jeg lært at dette ikke er fordi jeg er sur og grinete, men en vinnerskalle. Takk MJ for den øyeåpneren der, og takk til Chris for trivelig turselskap.  Folksomt.

Nemesisvatnet - The fisherman strikes back!

Som ettertrykkelig nevnt tidligere finnes det ett fjellvatn som utelukket har servert meg nedturer, nemlig Nemesisvatnet. Fem ganger har jeg kjempet meg opp hit, og fisket i timevis uten noe som helst fangst å vise til. Et deprimerende regnestykke er å regne ut antall kast til sammen uten fast fisk. Hvis vi tar et uformelt anslag på at jeg rekker ca. 30 kast i timen. Med et snitt på ca. seks timer effektivt fiske på hver tur blir regnestykke, 30 kast x 6 timer x 5 dager. Da ender vi opp 900 kast i samme vann, uten noe å rope hurra for. Nå er jeg ingen finansmann, men til og jeg ser at dette er dårlig avkastning i forhold til innsats. Så hvorfor gidder jeg? Det er et veldig godt spørsmål, men jeg tror det er fordi man alltid har et bitte, bitte, bitte lite håp om at DENNE gangen, kan det gå. Akkurat DENNE gangen kan storfisken sitte, akkurat DENNE gangen kan jeg få den digre ørreten jeg observerte der oppe en julikveld i fjor, eller kanskje en av hans enda større kumpaner. Akkurat DEN...

Tafjordfjella

Et av årets høydepunkt i tursammenheng, og for så vidt i alle sammenhenger, må være når endelig fjellfiskesesongen er i gang. I år har våren og sommeren vært typisk for vestlandet, kaldt og vått. Dermed var det med stor usikkerhet jeg pakket sekken når kalenderen viste 21 juni. Jeg og Bjarte hadde i lang tid hatt en plan om at denne helgen skulle vi på fisketur. Det er ikke så ofte vi får mulighet til å dra på tur sammen, så dette så ihvertfall jeg virkelig frem til. Værmeldingene var mildt sagt dårlige, og ikke minst var det rimelig stor usikkerhet om det i det hele tatt var isfritt høyt der oppe i Tafjordfjella. Så dette kunne bli spennende. Uansett, på fredags ettermiddag labbet vi i vei fra Kaldhussæter i Tafjord, som var utgangspunkt på denne turen. Nå ventet noen hundre meter med stigning før vi var fremme og endelig kunne få svaret på om det var isfritt eller ikke. Så er det et spørsmål som alltid melder seg når man drar på fisketur i Tafjordfjella, blir det storfisk denne ga...

Veien fra sofagris til sjøørret

I drøye fem år har jeg vært på jakt etter sjøørreten på Sunnmøre, å kalle det en suksess er å ta en smule i. Dette handler såklart ikke om fiskeren, men at jeg har hatt store problemer med å finne de virkelig gode spotsa. Det som viste seg tidlig var at taushetsplikten står sterkt blant sjøørretfiksere, og jeg har slitt med å få rista ut noe juicy informasjon fra den gjengen der. Dermed har det blitt mye prøving og feiling, og som seg hør og bør, lite fangst. Denne vinteren har jeg vært en vaskekte sofagris, og det har blitt lite tur. Jeg skjønte det hadde gått for langt når jeg ble rørt til tårer av bromancen til Pølsa og OnklP på 71 grader nord, noe måtte gjøres. Etter litt kommunikasjon på sosial medier med en dedikert sjøørretfisker fikk jeg noen gode tips til hvor jeg burde ta turen, men måtte sverge på tro, ære og alt mulig anna at taushetsplikten måtte holdes. Tørr ikke tenke på hva konsekvensene blir om den brytes. Som et lite takk kunne jeg dele noen gode tips på fjellvatn so...

Ekspedisjon Reinheimen

Reinheimen nasjonalpark er vel et av de områdene jeg har flest turdøgn i her i Norge. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi her er uante muligheter for spennende fiske, spektakulær natur, og man kan finne områder der man er helt alene.  Disse turene har stort sett foregått på sommertid, så en skikkelig vintertur i Reinhemien, med pulk og pilkestikker, har lenge stått på den såkalte bucketlista. Midt i kaldeste desember 2021 og korona hengende over oss som er mørkt teppe, satt jeg å fattern og snakka om det vi ofte gjør, nemlig fisking og telttur.  Etter å ha nevnt at en skikkelig pulktur i Reinheimen er en liten drøm for min del, kom responsen kjapt" Jeg er klar, når drar vi?" En dato ble satt, og begge brødrene mine bestemte seg for å bli med. Det skulle vise seg å bli en litt humpete start på hele opplegget.  Jeg klarte å gå på tryne og brekke hånda, og vi måtte utsette turen noen uker etter legens anbefaling. På grunn av strenge koronarestriksjoner bl...