Ifjordfjellet 2010 - første langtur på vidda.

I slutten av juli og begynnelsen av august 2010 dro Øystein og jeg på en tre uker lang fisketur til Ifjordfjellet – en tur vi hadde planlagt i to år og gledet oss stort til. Vi hadde aldri vært på en så lang tur før, og kjente spenningen dirre i kroppen da avreisedagen endelig kom.

Målet vårt, utover å kose oss og ta livet med ro, var å få en ørret eller røye på over kiloen. Det hadde vi aldri klart tidligere, men håpet var stort om at nettopp denne turen skulle gi oss fullklaff.

Ville vi oppleve drømmeforhold på Ifjordfjellet?

Lakselv

Da vi landet i Lakselv, tok det ikke lang tid før vi hadde fått tak i en taxi som kjørte oss til sentrum. Vi spurte sjåføren om han visste om en campingplass der vi kunne slå oss til for natta. Han smilte og mente det beste vi kunne gjøre, var å sette opp teltet bak rutebilstasjonen – der var vi både nær bussen til Ifjord og i gangavstand til butikker med utstyr og proviant.

Vi var ikke vanskelige å be. Kort tid etter sto teltet på plass, og vi fikk handlet inn det siste vi trengte – blant annet tre bokser gass. Vi ville ikke basere oss på bål; det er tross alt ikke mye å fyre med på vidda. Planen var klar: Vi skulle starte i Ifjord, gå mot Dollajávri, og derfra videre mot Lakselv. Hvor langt vi kom, fikk tiden vise.

Utpå kvelden tok vi oss en øl på den lokale puben før vi krøp i soveposen og drømte om kilosørreter og perfekte turdager.

Det kriblet bra i magen når endelig den store dagen hadde kommet

Turens fineste leirplass.

Generaltabben

Neste morgen hadde været snudd. Regnet pisket, vinden blåste surt, og vi sto ved bilveien og så opp mot fjellsiden vi skulle gå. Vi så på hverandre, skeptiske, men bestemte oss for å kjøre på. Med pågangsmot – og altfor tunge sekker – tok vi fatt på turen. Etter noen kilometer slo vi leir mellom to fristende vann.

Fiskestengene ble montert, og vi fisket oss rundt begge vannene – uten fangst. Da kvelden kom, begynte magen å knurre. Jeg tok fram primusen, skrudde på gassboksen… men den ville ikke feste seg. Jeg prøvde igjen. Ingenting. Så sank det inn: Vi hadde kjøpt feil type gass.

Tabbe.

Vi så på hverandre og lo oppgitt. Middagen ble byttet ut med sjokolade, og vi krøp tidlig i posen. Neste dag skulle vi gå ned til Ifjord for å kjøpe riktig gass på bensinstasjonen.

Da morgenen kom, lot vi alt utstyret ligge igjen og gikk. Men i Ifjord hadde de ikke gass. Kjipt. Det endte med at vi måtte gå tilbake til leiren, pakke sammen, og spurte ned til veien i øsende regn. Vi rakk akkurat bussen tilbake til Lakselv.

Der fikk vi endelig tak i riktig gass – men oppdaget at det ikke gikk buss tilbake til Ifjord før overimorgen. En ekstra dag bak rutebilstasjonen. Akkurat det vi hadde håpet på, ja. Vi følte oss som to idioter. For en generaltabbe.

Men som ofte på tur, kommer de beste løsningene etter litt motgang. Vi la en ny plan: Vi skulle gå av bussen i Kunes og følge anleggsveien derfra mot Dollajávri. Slik kunne vi bruke de drøye to ukene vi hadde igjen til å gå mot Ifjord i ro og mak – med tid til både fisking og slaraffenliv underveis.

Det var dårlig vær da turen skulle starte.

Vi har gått av bussen og er klar for å starte.

En skuffet vandrer som sitter på bussen på veg tilbake til Lakselv.

Teltet er på nytt slått opp bak rutebilstasjonen. Her ble det en gjennomgang av mat og utstyr. 

Ørreten som snudde alt

Marsjen fra Kunes ble tung. Å gå på hard asfalt med altfor tunge sekker var ikke akkurat drømmestarten vi hadde sett for oss. Etter en trøblete begynnelse på turen – med feil gass og omveier – begynte humøret å synke. Dette var ikke slik vi hadde planlagt det. Villmarksfølelsen uteble fullstendig der vi trasket langs anleggsveien, mens tyske bobiler suste forbi og blåste støv i trynet på oss.

Etter en lang og monoton etappe slo vi opp teltet ved et lite vann like ved veien. Vi monterte fiskestengene, men uten tro på fangst. For å være ærlig begynte vi å tvile på hele prosjektet. Var langturer egentlig noe for oss? Hadde vi overvurdert både formen og pågangsmot?

Jeg satte meg ned på ei tue, irritert og litt motløs. Alt føltes feil. For et drittopplegg, tenkte jeg.

Plutselig ropte Øystein bak meg:
— FISK!

Jeg spratt opp og løp bort. Stanga hans sto i bue, og det var tydelig at dette var noe større enn vanlig. Pulsen steg. Etter noen intense sekunder gled en flott ørret på rundt åtte hekto inn i håven.

Vi jublet, lo og ga hverandre en real bamseklem. På et øyeblikk var alt snudd. Alt det negative – slitet, irritasjonen, tvilen – blåste bort i vinden. Nå var turen endelig i gang.

I ettertid har vi ofte snakket om akkurat den ørreten. Den ble vendepunktet. Det var den som fikk oss til å tenke positivt igjen, som minnet oss på hvorfor vi egentlig dro på tur. Jeg husker fortsatt gledesrusen da fisken glinset i håven – det lille øyeblikket som snudde alt. Kanskje den viktigste ørreten vi noen gang har fått.

Turens viktigste fisk. Den ble et vendepunkt for oss.

Humøret var tilbake.

Turens første fiskemåltid.

Ferdig med asfalt

Etter noen dager bestemte vi oss for å forlate anleggsveien og heller gå med lyng under beina mot Dollajávri. Endelig – slik skulle det føles!

Vi slo leir to ganger før vi nådde Dolla, og fisket var jevnt bra. Vi dro opp både ørret og røye – ikke av de største, men fine halvkilosfisker som smakte fantastisk i panna.

Solen skinte og vi hadde forlatt anleggsvegen. Humøret var tilbake. 

Selv om humøret var bra var sekken fortsatt tung.

Øystein tar en liten knert mens han legger en slagplan for hvordan fisken skal lures.

Så var det min tur å få fisk.

Herlig terreng å bevege seg i.

Turens første røye, den var rød!

En fornøyd kokk.

Dollajohka

Dagens mål var Dollajávri. Vi fisket oss nedover Dollajohka uten å få den store fangsten. Da bestemte Øystein seg for å prøve den nyinnkjøpte kystwobbleren. Jeg hadde ikke særlig troa, men idet sluken ble kastet ut, smalt det – en fin ørret på ni hekto hadde tatt før wobbleren i det hele tatt rakk å treffe vannflate

Øystein jublet over ny personlig rekord, men ville vi passere kilosgrensen før turen var ferdig?

Stor fisk og en fisker med et stort glis. Tatt med kystwobbler.

Kunne ikke miste sluken, da måtte det vasses.

Dollajavri

Da vi kom til Dolla, så vi ei hytte på andre siden av vannet. Den var opptatt, så vi slo opp teltet like i nærheten. Kort fortalt ble de neste dagene riktig fine. Vi fikk flere pene ørreter som lå rett under kiloen, rundt ni hekto. Etter to netter i telt ble Dollahytta ledig, og vi innlosjerte oss der.

Den siste kvelden før vi skulle gå videre, unnet vi oss et bad – en frisk og heller kald opplevelse, men likevel en perfekt avslutning på oppholdet ved Dolla.

Leir etablert ved Dollajavri.

En glad fisker.

For en kvalitet på ørreten.

Ca 600 gram som fikk leve videre.

Ni hektos ørret og livet er godt.

Fiske i en av elvene i nærheten.

Feit Dolla-ørret.

En av mange fine kvelder.

Etter et bad fungerer vindtørking bra, helst i full spurt.

Helt grei natur.

Speider etter storfisken.

Dollahytta.

Så nær – men likevel så fjern

Vi begynte nå å gå nordover. Sola skinte, og humøret var fortsatt på topp. Neste leir ble ved et større vann som tilhørte et vassdrag vi hadde hørt mye bra om. Etter bare noen få kast kjente jeg et solid rykk i stanga, og mothugget satt. Det tok ikke lang tid før vi skjønte at dette var turens største så langt. Ville den passere kilosgrensa?

Da fisken endelig var trygt i land, fant Øystein fram vekta. Den stoppet på 9,9 hekto. Så nær – men likevel så fjern. Vi brøt ut i latter begge to da vi så hvor nært det var. Rett skulle være rett – kilosfisken var ennå ikke tatt.

Utover kvelden fikk vi flere fine fisker, men ingen som slo «nestenfisken» min. Rundt vannet lå gamle vedsekker strødd, og det gjorde det lett å fyre et godt kveldsbål. Villmarksstemningen var satt. 

Naturens egen sofa.

Nok en drømmeleir.

Litt mygg hørte med.

9,9 hekto, nesten kilos!

Bål som ble fyrt opp med ved som i sekker rundt vannet.

En uforglemmelig kveld.

Magisk.

Kveldsmat.

Kilosfisk

Etter et par dager bestemte vi oss for å gå videre. Det ble ingen lang etappe. Vi slo opp teltet ved et lite vann som tilhørte det samme vassdraget. Mens vi satt og spiste lunsj – en pose potetmos vi delte mellom oss – kunne vi se flere fine vak ute på den lille pytten vi hadde campet ved.

Da var det min tur til å sette på kystwobbleren. Rett ved land, akkurat idet jeg skulle løfte sluken opp fra vannet for å kaste på nytt, smalt det. Bremsen hylte – og det gjorde jeg også. Etter en kort, intens kamp, og med Øystein klar med håven, lå fisken trygt på land. Vekta viste 1,1 kilo.

Kilosgrensa var brutt, og målet for turen var endelig nådd. Jeg fikk flere fisker her også, men ingen som kunne slå rekordfisken.

Noen hadde spist et solid måltid her.

1,1 Kg.

En grei dag på jobben.

Når kilosgrensen var brutt var det lov å slappe av.

Silisjávrrit

Turen gikk videre til Silisjávrrit. Etter en dag med strålende vær kom tåka sigende, etterfulgt av regn. Det endte med to hele dager i teltet. Litt kjedelig, men samtidig godt – å bare ligge der, stirre opp i telttaket og la tankene vandre over livet og turen så langt.

Vi klarte å fyre et lite kaffebål ved Silis den første kvelden.

Så kom det noen dager med dårlig vær.

 Teltdager.

Øystein navigerer mot neste mål.

Øystein slår til

Etter et par dager i telt var vi rastløse og klare for å komme oss videre. Etter en kort etappe fant vi en fin teltplass ved et lite vann i nærheten av Suolojávri. Vi fisket oss rundt, og jeg fikk ei pen røye på 9,9 hekto – så heller ikke denne gangen ble det kilosrøye på meg.

Øystein fisket fortsatt innbitt, fast bestemt på å nå målet sitt. Jeg kunne ane en ørliten frustrasjon hos ham over at kilosfisken fortsatt lot vente på seg. Utover ettermiddagen tok vi en ny runde med stanga. Jeg stilte meg opp omtrent femti meter fra Øystein og kastet ut. Plutselig hørte jeg et skrik som sikkert skremte alt levende i mils omkrets – inkludert meg selv.

«Du må komme! Jeg har storfisk på kroken!» ropte han.

Jeg rakk ikke engang å sveive inn sluken min før jeg grep håven og spurtet i full galopp mot Øystein. Vi så ei kjemperøye bryte vannflata, og utvekslet et blikk – dette måtte være turens største. Da fisken endelig lå trygt på land, viste vekta 1,3 kilo. Øystein jublet høyere enn jeg trodde en voksen mann kunne. Kilosgrensa var brutt også for ham – for en lykke!

Øystein gjør seg klar for å fange kilosfisken.

1,3 kg og Øystein kunne senke skuldrene.

Vi så en del reinsdyr på denne turen.

Fin røye.

God mat.

Og god drikke.

Et reinsdyr som krysset vannet, bra ikke den bet på kroken

Suolojavri.

Når en bekk skal krysses, er det best å gjøre det ved å løpe med høye kneløft.

Det nærmer seg slutten

Turen begynte å nærme seg slutten. Vi gikk noen kilometer til et nytt vann, men fangsten uteble. I stedet fyrte vi bål og ble sittende ved flammene hele kvelden. Utpå natta pakket vi sammen og gikk videre.

Da morgenlyset kom, sto vi plutselig ved bilveien – bare noen kilometer fra Ifjord. Vi hadde da gått ned bratte partier, krysset små elver og tråkket oss gjennom tett skog før vi igjen satte føttene på hard asfalt. Uten dramatikk, bortsett fra at Øystein klarte å miste fiskestanga si. Heldigvis fant vi den igjen ved hjelp av våre egne GPS-spor – uten å måtte gå altfor langt.

Vel framme satte vi oss på benken utenfor bensinstasjonen – den samme som ikke hadde gass sist – og ventet på bussen. Da vi kom tilbake til Lakselv, tok det ikke lang tid før vi hadde fylt opp posene med alt vi hadde drømt om de siste nettene: mat, sjokolade og brus. Vi spiste oss til bristepunktet og sovnet momentant i teltet – som selvfølgelig sto bak rutebilstasjonen.

Det ble noen netter der, gitt. Dagen etter tok vi flyet sørover – og eventyret var over for denne gang.

Det siste leirbålet før siste etappe av turen skulle bli gjort.

Nattvandring på Ifjordfjellet.

Den siste suppeposen blir spist.

Det tettet seg til med skog siste del av etappen.

Endelig i sivilisasjonen. I bakgrunnen kan vi se hvor vi kom fra

En trøtt og sulten fisker.

Fråtsing.

Epilog

I ettertid er vi enige om at dette var en prima tur – selv om starten ble litt tung. Det ble mye læring underveis: om utstyr, vær, tålmodighet, og ikke minst om oss selv. Vi fikk kjenne både frustrasjon og glede, slit og mestring, og det er kanskje nettopp det som gjør slike turer så minneverdige.

Vi fikk erfare at planene sjelden går helt som man tror, men at det som regel ordner seg likevel. Vi lærte hvor mye små ting kan bety – som et tørt par sokker eller ei varm gryte potetmos. Og ja, viktigst av alt: Husk å ta med riktig type gass.

At vi begge fikk kilosfisk, var selvsagt en stor bonus. Men jeg tror vi hadde vært like fornøyde uten – for det som sitter igjen, er minnene om stillheten, latteren, lyset over vidda og de små øyeblikkene som bare oppstår når man er langt unna alt som heter klokke og dekning.

Denne turen gjorde meg hektet på å dra på lengre fiske- og vandreturer i villmarka, og det har blitt mange døgn i telt siden den gang. Likevel står akkurat denne turen igjen som noe helt eget – den hvor alt gikk galt, men likevel ble helt riktig.

Så får vi håpe at jeg og Øystein får sjansen til å legge ut på et lignende eventyr igjen. For én ting er sikkert – det blir neppe siste gang vi sitter ved et bål et sted i Finnmark og jakter på kilosfisken.