Gå til hovedinnhold

Øvre Pasvik nasjonalpark.

Starten på det store eventyret

Da var endelig turen i gang. Etter to års planlegging skulle vi tilbringe fire–fem måneder i villmarka i Finnmark og Finland. Vi var mildt sagt spente da vi satt på bussen mot Vaggetem – startpunktet for den første turen, 14 dager i Øvre Pasvik nasjonalpark.

Kom vi til å klare det? Hvordan ville det bli å leve tett sammen i månedsvis uten pause fra hverandre? Kom vi til å bli lei hele villmarkslivet? Og var det i det hele tatt mulig å gå til fots i Pasvik i mai, eller burde vi ha ventet til juni på grunn av snøen?

Spørsmålene var mange, men nå var det for sent å snu. Vi gledet oss uansett til å se hva de neste månedene ville bringe.

Klar for å utforske Pasvik. Veldig tunge sekker!

Tung sekk og dårlig form.

Første steg inn i Pasvik

Fra Vaggetem fulgte vi en skogsvei mot Sortbrysttjern, og kunne fornøyd konstatere at snøen stort sett var borte – men isen lå fortsatt på vannene. Sekkene var altfor tunge, og den første etappen kjentes godt i kroppen. Vi slo derfor leir ved Stabbursbekken. Ikke lange turen, men det fikk holde som første dag.

Etter nesten en mil på grusvei var det en lettelse å endelig komme inn på sti da vi passerte Sortbrysttjenkoia. Jo lenger inn i nasjonalparken vi kom, desto vakrere ble naturen – gamle furuer som har stått urørt i hundrevis av år, og en helt egen stillhet. Følelsen av å være i bjørneland meldte seg også, og vi var litt usikre på om vi egentlig ønsket å møte bamsefar, eller om det holdt lenge å vite at han var der.

Denne grusevegen kan kjøres på helt inn til Sortbrysttjernkoia, vi gikk.

Leir ved Stabbursbekken, ca 50 meter fra grusvegen.

Vi tok en tur ned til Gåsvatnet, det var ikke mulig å fiske her.

Kveldsmat ved Sortbrysttjernkoia. 

Helt greit med litt selskap når man sitter på dass.

Kathrine er ikke fornøyd med frokosten.

Ferdig med å gå på grusveg.

Det jublet Kathrine for.

Så kom solen.

Uvant natur for oss som er vant med høyfjellet på Sunnmøre.

Tung sekk, men smilet er der. 

Is på Sortbrysttjern.

Ellenkoia 

Vi hadde begge gledet oss til å ta inn på Ellenkoia – ei flott åpen hytte med alt man trenger: utedo, rikelig med ved og en god ovn. Det er noe eget med denne sagnomsuste koia.

Inne brukte vi lang tid på å lese i de gamle hyttebøkene, noen av dem helt tilbake til 80-tallet. Der fant vi til og med innlegget til Lars Monsen og Trond Strømdal fra da de gikk Norge på langs i 1989. Ganske spesielt å sitte der i samme koie, over 30 år senere.

Vi ble værende i to netter og brukte tida godt – fisket i vikene der isen hadde sluppet taket, utforsket urskogen og holdt øynene åpne etter bjørnespor. Det tok ikke lang tid før det nappet. En gjedde på rundt 2 kilo ble dagens fangst, filetert og fortært til lunsj. En enkel, men skikkelig god villmarksmiddag.

Ellenkoia, for ei perle!

Rein Luksus.

Ellenvann med is.

Fint var det.

Sjekk stilen, har aldri sett så bra ut før.

Bjørn? Kanskje. Tvilsomt. Usikker. Det er mulig.

Endelig fikk vi brukt haspelutstyret.

Stor stein og liten mann.

Det var en egen ro i skogene i Pasvik. 

Så bet årets første fisk på.

Den ga en bra kamp, artig med gjedde.

Gjedde på ca 2 kg.

Som ble lunsj.

Steinete terreng rundt Ellenvann.

Kathrine nyter stillheten.

Alltid spennende å lese hyttebøker.

Solnedgang ved Ellenvann.

Elvekryssing

Etter to fine dager på Ellenkoia fortsatte vi turen mot Piilolaporten, grensepassasjen inn til Finland. Været var upåklagelig, og det begynte virkelig å kjennes ut som vår.

Ved Ivargammebekken fikk vi oss en liten utfordring – bekken var forvandlet til ei lita elv etter all snøsmeltingen. Navnet burde helt klart vært Ivargammeelva. Vi kom oss nesten tørrskodd over begge to, selv om Anders måtte ta en ekstra etappe med begge sekkene – og ei lettere panisk pyse hengende etter.

Så forlot vi Ellenkoia, takk for oppholdet!

Ivargammebekken.

En liten pause for å nyte solen før vi gikk videre.

Vi nærmet oss Piilolahytta.

Piilolahytta 

Etter noen timers gange slo vi oss til ro i Piilolahytta – ei lita, koselig hytte med det lille ekstra: gasskomfyr. Det passet perfekt, for vannet i området var mest myrvann, så vi måtte koke alt drikkevann uansett.

Vi tok en dagstur over grensa til den finske Piilolahytta – en nydelig tur gjennom stille skog. Underveis så vi sangsvaner som svømte rolig i et lite tjern, og vi fant det som trolig var kloremerker etter bjørn på et tre. Finland leverte, for å si det sånn – og det var godt å vite at vi skulle tilbake hit igjen i august, denne gangen med kano.

Piilolahytta.

Ikke noe å si på standarden.

Piilolaporten.

Dagstur på finsk side.

Det var ikke lange etappen for å komme seg til Piilolahytta på finsk side.


Piilolahytta (den finske).

Kloremerke etter bjørn? Vi valgte å tro det.

Grenseparvannshytta 

Neste etappe gikk langs grensegjerdet mot Grenseparvannshytta. Vi fulgte stien over myrer og gjennom tett skog, før hytta plutselig dukket opp rett foran oss. Den lå tydeligvis et annet sted enn det kartet viste.

Her var det stille og fredelig, og ut fra hytteboka virket det som om få hadde vært her – i hvert fall så tidlig på våren. Til vår store glede var Grenseparvann isfritt. Vi fikk godt med fisk – abbor, harr og gjedde.

Kveldene ble brukt til å fyre bål utenfor hytta og utforske områdene rundt. Det var lett å trives her, midt i denne flotte og urørte naturen.

Navigering langs grensegjerdet.

Kathrine med tunge steg.

Elvekryssing, veldig praktisk å bruke grensegjerdet som bro.

Kathrine har gått på tryne, ikke lett å reise seg med tung sekk.

Grenseparvasshytta

Her var det koselig.

Isfritt.

Kathrine har fisk på kroken.

Vi fikk en del abbor, gjedde og harr i Grenseparvann.

Flott dag.

Kveldsbålet er fyrt.

Fuglekasse med egg, hang i et tre ved Grenseparvann

Vakkert.

Tatt fra finskebukta.

Bro mellom Parvann og Grenseparvann. 

Dagvann og turen til Treriksrøysa

Etter noen dager ved Grenseparvann gikk vi videre til Dagvann. Her fant vi en fin teltplass som ble basen vår de neste to dagene. Det var faktisk godt å komme tilbake til teltlivet etter flere netter under tak. Isen var nå helt borte, og fiskestanga ble flittig brukt.

Fra leiren tok vi en dagstur til Treriksrøysa. Det fantes ingen tydelig sti å følge, men vi klarte likevel å finne fram til slutt. Turen dit var fin – tett skog, små tjern og nydelig vær.

Selve røysa var ikke akkurat et vakkert syn, og området bar preg av vedlikeholdsarbeid. Vi traff to kommunearbeidere der, tok noen raske bilder, spiste litt sjokolade og trakk oss stille tilbake til skogen igjen..

Gikk mot Dagvann, ingen sti å finne.

Formen ble bedre etterhvert, men en liten pause må være lov av og til.

Telt ved Dagvann.

På veg til Treriksrøysa.

Det var mye fin natur å se på veg til Treriksrøysa.

Lynnedslag?

Litt navigering for å finne frem.

Dominoeffekt?

Treriksrøysa.

Tilbake til Dagvann.

Bålkos.

Mer Bålkos.

Dagvann.

Tilbake til Ellenkoia

Deretter gikk turen tilbake til Ellenkoia langs Ellenvann – en flott, men tidvis krevende etappe gjennom steinete terreng. Solen skinte hele veien, og humøret var på topp.

Vel framme brukte vi den siste kvelden på å nyte midnattssola og fuglekvitteret. En stille og vakker avslutning på turen – ord strekker rett og slett ikke til.

Så satte vi kursen mot Ellenkoia igjen.

For en nydelig dag det var.

Magisk!

Fantastisk fint å gå denne etappen, vi storkoste oss.

Det ble opp og ned noen bakker før vi var fremme.

Et liten pytt og Ellenvann i bakgrunnen.

Så var isen borte på Ellenvann.

Kathrine pakker sammen.

Tilbake mot sivilisasjonen

Siste etappe gikk tilbake til Vaggetem, der vi tok skoleruta til Kirkenes. På bussen slo Anders av en prat med en pratsom og trivelig sjåfør. Han fortalte at stadig færre av lokalbefolkningen ferdes i skogene i Pasvik nå for tiden, og at mange av de gamle stiene er i ferd med å gro igjen.

I ungdommen hadde han selv tilbrakt et helt år her inne, levd av rypejakt og fiske. Det lyste i øynene hans da han fortalte om det. Han anbefalte oss å komme tilbake vinterstid – noe vi begge tenkte at vi en dag må få til.

Da vi steg av bussen i Kirkenes, kjente vi på en skikkelig god følelse. Turen i Pasvik hadde vært alt vi håpet på, og kanskje litt mer. Og det beste av alt – vi hadde fortsatt tre langturer igjen her i Finnmark. Vi gledet oss stort, og kjente virkelig at vi levde ut drømmen.

På natten begynte det å hagle.

Tilbake til Vaggetem og vi venter på skolebussen.

Et tilbakeblikk

Pasvik ble en stor og positiv overraskelse for oss – vakrere natur skal du lete lenge etter. Hit skal vi definitivt tilbake!

Vi kunne nok spart oss for en del vekt i sekkene – vi hadde med altfor mye mat og utstyr som viste seg å være unødvendig. Mange vil sikkert mene at vi gikk kort til å være på tur i to uker, og det har de kanskje rett i. Men for oss handlet det ikke om å samle kilometer. Det viktigste var å ta det med ro, nyte naturen og ha tid til å bare være til stede.

Takk for oss, Pasvik.

Populære innlegg fra denne bloggen

Opptur i Sunndalsfella

Grov ørret i Sunndalsfjella. En velkomst for spesielt interesserte. Etter det som føles som en evighet i grov steinur, finner jeg omsider en grønn flekk hvor teltet kan stå. Det er ikke lett å finne teltplass her – terrenget er kupert, goldt og vilt. Etter at jeg forlot DNT-stien, har jeg kjempet meg opp gjennom bratt ur med altfor tung sekk. Svetten renner, beina verker – men humøret er på topp. Det er herlig å være på tur igjen. Å bruke kroppen, kjenne forventningene, føle mestringen. Jeg ante ikke at terrenget skulle være så krevende, men nå skjønner jeg hvorfor så få tar turen hit.  Det er dette jeg vil ha. Det skal koste litt å komme seg hit. Utsikt nedover Torbudalen. Turen er i gang! Krevende terreng. Sliten fjellfisker! Jeg er ganske kjørt nå – ikke bare fysisk, men også mentalt. Det koster mer enn man tror å bevege seg i dette terrenget. Hvert steg må tas med omhu. Én løs stein, og turen kan være over. Med tung sekk og en kropp som har passert sine glansdager, ville det væ...
Les videre »

På jakt etter storfisken i Femundsmarka

Vil vi klare å lure storfisken? 22. juni – 4. juli 2013 Endelig var dagen kommet. Sekkene var pakket, siste arbeidsdag før ferien var unnagjort, og alt var klart for å sette kursen mot Jonasvollen – utgangspunktet for vår to ukers tur i Femundsmarka. Da vi tidligere på året skulle bestemme hvor årets langtur skulle gå, vurderte vi både Lierne, Tafjordfjella og Finnmark. Valget falt til slutt på Femundsmarka. Vi hadde hørt både positive og negative historier fra folk som hadde vært der før. Utsagn som «altfor mye folk etter Monsen var der» og «mye søppel» hadde gått igjen flere ganger. Vi ønsket å finne ut hvordan vår opplevelse av området ville bli – og valget ble tatt. Røverhistorier om stor ørret og røye hjalp nok også på beslutningen. I tillegg fristet det å utforske mer av Femundsmarka etter padleturen vår i Rogen-området i 2011, da vi bare så vidt var innom norsk side. Etter ei natt på hytte på Jonasvollen tok vi båttaxi til Storvika – strålende service. Sammen med oss ...
Les videre »

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit.  Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for storørret, om det er lov å si i disse dager.  Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte ...
Les videre »

Eit siste kast før me gjev oss...

Forfattar: Bjarte Folkestad Underteikna og Anders hadde oss ein særs gilde tur til Slufsane den 10.09.2022 til 11.09.2022. Me starta tidleg laurdag og la i veg frå høvesvis Volda og Flisnes. Stor var gjensynsgleda då me møttest på Muri kjøpesenter. Det meste av handlinga var gjort på førehand, så det einaste som stod att var å kjøpe seg litt mat på Sylteormen bakeri før me køyrte i lag opp til Fettevikane. Veret var stort sett opplett og sol denne dagen, men det var ein kald trekk som hadde ein nordaustleg retning. Me traska den lange, og litt keisame vegen fram til der elva kryssa stien og me skulle vende nasa oppover mot Slufsane. Før denne turen hadde me drøfta kor vidt me skulle gå Langmannsdalen eller den bratte råsa frå Smalnesreset.  Underteikna har gått Smalnesreset opp ein gong, men ikkje ned igjen. Det var for å seie mildt, helvetta bratt, og det freista ikkje til gjentaking med full oppakkning. Så me vart samde om å gå den lange omvegen (jamvel om Anders kanskje hel...
Les videre »

Revansje i Lesjafjella!

Jeg kunne kjenne hjertet hamre i brystet. Adrenalinet strømmet gjennom kroppen, og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i en stram bue, og langt der ute kjempet en kilosørret for livet. Det føltes som om tiden stod stille. Akkurat der og da fantes det ingenting annet. Alle tanker og bekymringer var blåst bort. I bobla jeg befant meg i her og nå, eksisterte bare meg – og den ørreten. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, etter hundrevis av resultatløse kast. Endelig satt den. Nå gjenstod bare den berømte, nervepirrende landingen. Men før vi kommer dit – før fisken var på kroken og pulsen skjøt i været – må vi spole noen måneder tilbake, til der det hele begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var i gang. Det var en slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et slags plaster på såret slo jeg leir i furuskogen ikke langt unna stien. Da den siste trøstepil...
Les videre »

Årets første

Med en pågående pandemi, og snøstorm i mai så er det fort gjort å gå inn i en aldri så liten depresjon. Det måtte settes inn umiddelbare tiltak, og hva er vel bedre antidepressiva enn en telttur med fiskestang og primus? Med den våren vi har hatt så langt, var det ikke mange alternativ om det skulle være håp om isfritt vann. Dermed måtte jeg ut mot havet og Alnesvatnet på Godøya ble valget. Noen år siden sist jeg var der. Utenom det er det ikke så mye å si enn at planen ble fulgt til punkt og prikke, ei natt i telt gjorde jobben. Fangst ble det dårlig med og jeg må innrømme jeg var litt smågrinete på turen ned igjen da jeg måtte konstatere at fangsten uteble. Etter å ha sett Michael Jordan dokumentaren "The last dance", har jeg lært at dette ikke er fordi jeg er sur og grinete, men en vinnerskalle. Takk MJ for den øyeåpneren der, og takk til Chris for trivelig turselskap.  Folksomt.
Les videre »

Nemesisvatnet - The fisherman strikes back!

Som ettertrykkelig nevnt tidligere finnes det ett fjellvatn som utelukket har servert meg nedturer, nemlig Nemesisvatnet. Fem ganger har jeg kjempet meg opp hit, og fisket i timevis uten noe som helst fangst å vise til. Et deprimerende regnestykke er å regne ut antall kast til sammen uten fast fisk. Hvis vi tar et uformelt anslag på at jeg rekker ca. 30 kast i timen. Med et snitt på ca. seks timer effektivt fiske på hver tur blir regnestykke, 30 kast x 6 timer x 5 dager. Da ender vi opp 900 kast i samme vann, uten noe å rope hurra for. Nå er jeg ingen finansmann, men til og jeg ser at dette er dårlig avkastning i forhold til innsats. Så hvorfor gidder jeg? Det er et veldig godt spørsmål, men jeg tror det er fordi man alltid har et bitte, bitte, bitte lite håp om at DENNE gangen, kan det gå. Akkurat DENNE gangen kan storfisken sitte, akkurat DENNE gangen kan jeg få den digre ørreten jeg observerte der oppe en julikveld i fjor, eller kanskje en av hans enda større kumpaner. Akkurat DEN...
Les videre »

Tafjordfjella

Et av årets høydepunkt i tursammenheng, og for så vidt i alle sammenhenger, må være når endelig fjellfiskesesongen er i gang. I år har våren og sommeren vært typisk for vestlandet, kaldt og vått. Dermed var det med stor usikkerhet jeg pakket sekken når kalenderen viste 21 juni. Jeg og Bjarte hadde i lang tid hatt en plan om at denne helgen skulle vi på fisketur. Det er ikke så ofte vi får mulighet til å dra på tur sammen, så dette så ihvertfall jeg virkelig frem til. Værmeldingene var mildt sagt dårlige, og ikke minst var det rimelig stor usikkerhet om det i det hele tatt var isfritt høyt der oppe i Tafjordfjella. Så dette kunne bli spennende. Uansett, på fredags ettermiddag labbet vi i vei fra Kaldhussæter i Tafjord, som var utgangspunkt på denne turen. Nå ventet noen hundre meter med stigning før vi var fremme og endelig kunne få svaret på om det var isfritt eller ikke. Så er det et spørsmål som alltid melder seg når man drar på fisketur i Tafjordfjella, blir det storfisk denne ga...
Les videre »

Veien fra sofagris til sjøørret

I drøye fem år har jeg vært på jakt etter sjøørreten på Sunnmøre, å kalle det en suksess er å ta en smule i. Dette handler såklart ikke om fiskeren, men at jeg har hatt store problemer med å finne de virkelig gode spotsa. Det som viste seg tidlig var at taushetsplikten står sterkt blant sjøørretfiksere, og jeg har slitt med å få rista ut noe juicy informasjon fra den gjengen der. Dermed har det blitt mye prøving og feiling, og som seg hør og bør, lite fangst. Denne vinteren har jeg vært en vaskekte sofagris, og det har blitt lite tur. Jeg skjønte det hadde gått for langt når jeg ble rørt til tårer av bromancen til Pølsa og OnklP på 71 grader nord, noe måtte gjøres. Etter litt kommunikasjon på sosial medier med en dedikert sjøørretfisker fikk jeg noen gode tips til hvor jeg burde ta turen, men måtte sverge på tro, ære og alt mulig anna at taushetsplikten måtte holdes. Tørr ikke tenke på hva konsekvensene blir om den brytes. Som et lite takk kunne jeg dele noen gode tips på fjellvatn so...
Les videre »

Ekspedisjon Reinheimen

Reinheimen nasjonalpark er vel et av de områdene jeg har flest turdøgn i her i Norge. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi her er uante muligheter for spennende fiske, spektakulær natur, og man kan finne områder der man er helt alene.  Disse turene har stort sett foregått på sommertid, så en skikkelig vintertur i Reinhemien, med pulk og pilkestikker, har lenge stått på den såkalte bucketlista. Midt i kaldeste desember 2021 og korona hengende over oss som er mørkt teppe, satt jeg å fattern og snakka om det vi ofte gjør, nemlig fisking og telttur.  Etter å ha nevnt at en skikkelig pulktur i Reinheimen er en liten drøm for min del, kom responsen kjapt" Jeg er klar, når drar vi?" En dato ble satt, og begge brødrene mine bestemte seg for å bli med. Det skulle vise seg å bli en litt humpete start på hele opplegget.  Jeg klarte å gå på tryne og brekke hånda, og vi måtte utsette turen noen uker etter legens anbefaling. På grunn av strenge koronarestriksjoner bl...
Les videre »