fredag 1. juni 2012

Øvre Pasvik nasjonalpark.

15.05.2012 - 01.06.2012


Det kriblet bra i magen når turen skulle starte.

Da var endelig turen i gang. Etter 2 års planlegging skulle vi tilbringe 4-5 mnd i Finmarks og Finlands villmark. Vi var mildt sagt spente når vi satt på bussen mot Vaggetem og startpunktet for den første turen, en rolig start med 14 dager i Øvre Pasvik nasjonalpark. Kom vi til og klare det? Klarer vi og leve "oppå hverandre" i 4-5 mnd uten og bli dritt lei? Kom vi til å bli dritt lei hele villmarkslivet? Var det i det hele tatt mulig og gå til fots i Pasvik i mai, eller burde vi ventet til juni på grunn av snøen? "Bekymringene" var mange, men det var ingen veg tilbake. Uansett så gledet vi oss stort til hva de neste månedene ville bringe på. 

Vi har gått av bussen i Vaggetem og er klar for å utforske Pasvik. Veldig tunge sekker!
Tung sekk og dårlig form er ikke en bra kombinasjon. Det ble ikke lange etappen første dagen.

Vi fulgte en skogsvei fra Vaggetem mot Sortbrysttjern, og kunne gledelig konstatere at snøen så og si var borte, men isen lå fortsatt på vanna. Det ble en hard etappe med altfor tunge sekker! Vi hadde første leir ved Stabbursbekken, ikke lange etappen, men formen tilsa at vi ikke skulle gå lenger første dagen.
Etter nesten en mil vandring på grusvei, var det herlig og endelig gå på sti når vi passerte Sortbrysttjenkoia. Og jo lenger inn i nasjonalparken vi kom dess vakrere og mer storslått var naturen, med gamle furutrær som har fått stått urørt i hundrevis av år. Følelsen av å være i bjørneland begynte også å dukke opp, og vi var ikke sikre på om vi virkelig ville møte på bamsefar, eller om det kanskje bare var nok og vite at den var der.

Denne grusevegen kan kjøres på helt inn til Sortbrysttjernkoia, vi gikk.
Leir ved Stabbursbekken, ca 50 meter fra grusvegen.
Vi tok en tur ned til Gåsvatnet, det var ikke mulig å fiske her.
Kveldsmat ved Sortbrysttjernkoia. Siden det ble dårlig vær sov vi her ei natt,  på utsiden av hytten.
Helt greit med litt selskap når man sitter på dass.
Kathrine er ikke fornøyd med frokosten.
Ferdig med å gå på grusveg.
Det jublet Kathrine for.
Så kom solen.
Uvant natur for oss som er vant med høyfjellet på sunnmøre.
Tung sekk, men smilet er der. 
Is på Sortbrysttjern.

Vi hadde begge gledet oss til å ta inn på Ellenkoia. Ei flott hytte som står åpen for alle, og som har alle fasiliteter man trenger; utedass, masse ved og vedovn. Det var noe spesielt med denne sagnomsuste hytta.
Vi brukte mye tid på å lese oss igjennom alle hyttebøkene som går tilbake til 80-tallet. Vi fant til og med igjen det Lars Monsen og Trond Strømdal skrev når de gikk Norge på langs i 1989. Vi tilbrakte to netter på koia, og brukte tida på å fiske i de vikene det var isfritt, utforske urskogen og lete etter bjørnespor! Det tok ikke lang tid før den første fisken beit; ei gjedde på 2 kg som ble filetert og spist til lunsj.

Ellenkoia, for ei perle!
Rein Luksus.
Ellenvann med is.
Fint var det.
Sjekk stilen, har aldri sett så bra ut før.
Bjørn? Kanskje. Tvilsomt. Usikker. Det er mulig.
Endelig fikk vi brukt haspelutstyret.
Stor stein og liten mann.
Det var en egen ro i skogene i Pasvik. 
Så bet årets første fisk på.
Den ga en bra kamp, artig med gjedde.
Gjedde på ca 2 kg.
Som ble lunsj.
Steinete terreng rundt Ellenvann.
Kathrine nyter stillheten.
Alltid spennende å lese hyttebøker.
Solnedgang ved Ellenvann.

Etter disse to dagene fortsatte turen videre til Piilolaporten som er grenseporten til Finland. I nydelig vårvær måtte vi krysse Ivargammebekken, som burde hete Ivargammeelva på grunn av all snøsmeltingen. Vi kom oss nesten tørrskodd over begge to, selv om Anders måtte krysse elva med begge sekkene og ei livredd pyse hengende etter. 

Så forlot vi Ellenkoia, takk for oppholdet!
Ivargammebekken.
En liten pause for å nyte solen før vi gikk videre.
Vi nærmet oss Piilolahytta.

Etter noen timers gange innlosjerte vi oss i Piilolahytta, ei lita koselig hytte som til og med hadde gasskomfyr. Det kom godt med siden det bare var myrvann i nærheten og vi valgte derfor å koke drikkevannet. Vi tok en dagstur til den finske Piilolahytta, en nydelig tur gjennom skogen. Her så vi sangsvaner og fant noe som vi tror er kloremerker etter bjørn. Fint her i Finland gitt, det var godt å vite at vi skulle tilbake hit i august med kano.

Piilolahytta.
Ikke noe å si på standarden.
Piilolaporten.
Dagstur på finsk side.
Det var ikke lange etappen for å komme seg til Piilolahytta på finsk side.

Piilolahytta (den finske).
Bra standard, men de er kjipe på madrassene i Finland. Veldig få og tynne.
Kloremerke etter bjørn? Vi valgte å tro det.

Neste etappe var langs grensegjerdet til Grenseparvannshytta.Vi gikk over myrer og gjennom tett skog. Plutselig så vi hytta rett foran oss, det var jo ikke her den skulle være i følge kartet. Hytta var tydeligvis avmerket feil. Her var det heller ikke folk, og ut i fra hytteboka virket det som at den ikke er mye besøkt, ihvertfall ikke så tidlig på våren. Grenseparvann var til vår store glede isfritt. Her dro vi opp mye abbor, harr og gjedde. Kveldene ble brukt til bålfyring utenfor hytta og utforsking av områdene rundt. Vi nøt livet her i denne praktfulle naturen!

Navigering langs grensegjerdet.
Kathrine med tunge steg.
Elvekryssing, veldig praktisk å bruke grensegjerdet som bro.
Kathrine har gått på tryne, ikke lett å reise seg med en svært tung sekk.
Grenseparvasshytta
Her var det koselig.
Isfritt.
Kathrine har fisk på kroken.
Vi fikk en del abbor, gjedde og harr i Grenseparvann.
Flott dag.
Kveldsbålet er fyrt.
Fuglekasse med egg, hang i et tre ved Grenseparvann
Vakkert.
Tatt fra finskebukta.
Bro mellom Parvann og Grenseparvann. Her mistet Monsen ei kjempegjedde når han gikk Norge på langs.

Etter noen dager gikk vi videre til Dagvann. Her fant vi en fin leirplass, som skulle bli basen vår det neste to dagene. Vi gledet oss virkelig til å sove i telt igjen etter flere netter under tak. Isen var helt borte nå, og stanga ble brukt hyppig.
Herfra tok vi en dagstur til treriksrøysa. Vi fant ingen sti å følge, men klarte å komme oss frem til slutt.Turen til og fra treriksrøysa var fin. Tett skog, små tjern og nydelig vær. Selve røysa var ikke akkurat vakker, her traff vi på to kommunearbeidere som drev med noe vedlikeholdsarbeid. Ikke akkurat urørt natur her. Vi tok noen kjappe bilder, spiste litt sjokolade og trakk oss tilbake til skogen.

Gikk mot Dagvann, ingen sti å finne.
Formen ble bedre etterhvert, men en liten pause må være lov av og til.
Telt ved Dagvann.
På veg til Treriksrøysa.
Det var mye fin natur å se på veg til Treriksrøysa.
Lynnedslag?
Litt navigering for å finne frem.
Dominoeffekt?
Treriksrøysa.
Tilbake til Dagvann.
Bålkos.
Mer Bålkos.
Dagvann.

Så gikk turen tilbake til Ellenkoia langs Ellenvann. En flott og slitsom tur i til dels steinete terreng. Men solen skinte og humøret var på topp!
Vel fremme i Ellenkoia brukte vi siste kvelden på å nyte midnattssola og fuglekvitter, ord kan ikke beskrive.

Så satte vi kursen mot Ellenkoia igjen.
For en nydelig dag det var.
Magisk!
Fantastisk fint å gå denne etappen, vi storkoste oss.
Det ble opp og ned noen bakker før vi var fremme.
Et liten pytt og Ellenvann i bakgrunnen.
Så var isen borte på Ellenvann.
Kathrine pakker sammen.

Siste etappe gikk tilbake til Vaggetem der vi tok skoleruta til Kirkenes. Anders slo av en prat med en nokså snakkesalig bussjåfør. Han kunne fortelle at færre og færre av lokalbefolkningen ferdes i skogene her i Pasvik nå for tiden, og flere av stiene er grodd igjen. I sin ungdom hadde han levd i disse skogene i et år, tjente penger på rypejakt og fiske. Jeg kunne se hvordan det lyste opp i øynene hans når han fortalte om dette. Han anbefalte oss å ta en tur hit på vinteren, noe vi også har planer om etterhvert. Når vi gikk av bussen i Kirkenes kunne vi ikke annet enn å glede oss over den fantastiske turen vi hadde hatt i Pasvik, men det beste av alt var at vi fortsatt hadde tre langturer igjen her i Finnmark. Vi gledet oss stort og følte virkelig at vi levde ut drømmen.

På natten begynte det å hagle, spesielt.
Tilbake til Vaggetem og vi venter på skolebussen.

Pasvik ble en stor overraskelse for oss, finere natur har vi ikke sett maken til! Hit skal vi tilbake! Men vi kunne kanskje spart oss for en del vekt, vi hadde med altfor mye mat og unødvendig utstyr.
Mange vil nok si at vi gikk veldig kort iløpet av to uker, noe som vi forsåvidt kan vær enig i. Men for oss var det viktigste å nyte naturen og ikke stresse med å jage kilometer. Takk for oss!

7 kommentarer:

  1. Flotte bilder og bra beskrivelse! Moro å se bilder fra et område jeg har vært i selv ved flere anledninger :-)

    SvarSlett
  2. Jeg måtte innom igjen her og lese og se bilder. Antar det blir hit inn i midten av juni 2014 for min del sammen med Ally. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så kjekt. Vi tar nok turen til sommeren vi også. Blir da fra midten av mai, håper du får se bjørn da;)

      Slett
  3. Oi! For en herlig tur! :)) Har alltid drømt om å dra nordover for å oppleve landskapet der oppe. Som dokke, så er eg meir vant med sunnmørs landskap. Denne turen var kanskje ikkje lang, men desto større grunn til at eg kunne tatt med meg lillemann på turen?
    Takk for kjekk lesing! :))

    SvarSlett
    Svar
    1. Dette er en tur som du fint kan ta med lillemann på. Korte avstander, relativt lett terreng å bevege seg i og en del koier som er i god stand. Håper du får muligheten til å gjennomføre turen, du kommer ikke til å bli skuffet.

      Slett
  4. Flott turrapport :) Sunnmøring her også, og sjølv om dei takette formasjonane her står mitt hjarte nær, syns eg alltid det er store stas å komme i andre typar landskap. Det vert eksotisk på eit vis. Har hatt lyst til Pasvik lenge, fekk ikkje mindre lyst no :) Flott blogg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, kjekt at også andre Sunnmøringer kan sette pris på litt anna natur enn den vi er vant med her hjemme:)

      Slett