Starten på det store eventyret
Da var endelig turen i gang. Etter to års planlegging skulle vi tilbringe fire–fem måneder i villmarka i Finnmark og Finland. Vi var mildt sagt spente da vi satt på bussen mot Vaggetem – startpunktet for den første turen, 14 dager i Øvre Pasvik nasjonalpark.
Kom vi til å klare det? Hvordan ville det bli å leve tett sammen i månedsvis uten pause fra hverandre? Kom vi til å bli lei hele villmarkslivet? Og var det i det hele tatt mulig å gå til fots i Pasvik i mai, eller burde vi ha ventet til juni på grunn av snøen?
Spørsmålene var mange, men nå var det for sent å snu. Vi gledet oss uansett til å se hva de neste månedene ville bringe.
 |
Klar for å utforske Pasvik. Veldig tunge sekker! |
 |
Tung sekk og dårlig form. |
Første steg inn i Pasvik
Fra Vaggetem fulgte vi en skogsvei mot Sortbrysttjern, og kunne fornøyd konstatere at snøen stort sett var borte – men isen lå fortsatt på vannene. Sekkene var altfor tunge, og den første etappen kjentes godt i kroppen. Vi slo derfor leir ved Stabbursbekken. Ikke lange turen, men det fikk holde som første dag.
Etter nesten en mil på grusvei var det en lettelse å endelig komme inn på sti da vi passerte Sortbrysttjenkoia. Jo lenger inn i nasjonalparken vi kom, desto vakrere ble naturen – gamle furuer som har stått urørt i hundrevis av år, og en helt egen stillhet. Følelsen av å være i bjørneland meldte seg også, og vi var litt usikre på om vi egentlig ønsket å møte bamsefar, eller om det holdt lenge å vite at han var der.
 |
Denne grusevegen kan kjøres på helt inn til Sortbrysttjernkoia, vi gikk. |
 |
Leir ved Stabbursbekken, ca 50 meter fra grusvegen. |
 |
Vi tok en tur ned til Gåsvatnet, det var ikke mulig å fiske her. |
 |
Kveldsmat ved Sortbrysttjernkoia. |
 |
Helt greit med litt selskap når man sitter på dass. |
 |
Kathrine er ikke fornøyd med frokosten. |
 |
Ferdig med å gå på grusveg. |
 |
Det jublet Kathrine for. |
 |
Så kom solen. |
 |
Uvant natur for oss som er vant med høyfjellet på Sunnmøre. |
 |
Tung sekk, men smilet er der. |
 |
Is på Sortbrysttjern. |
Ellenkoia
Vi hadde begge gledet oss til å ta inn på Ellenkoia – ei flott åpen hytte med alt man trenger: utedo, rikelig med ved og en god ovn. Det er noe eget med denne sagnomsuste koia.
Inne brukte vi lang tid på å lese i de gamle hyttebøkene, noen av dem helt tilbake til 80-tallet. Der fant vi til og med innlegget til Lars Monsen og Trond Strømdal fra da de gikk Norge på langs i 1989. Ganske spesielt å sitte der i samme koie, over 30 år senere.
Vi ble værende i to netter og brukte tida godt – fisket i vikene der isen hadde sluppet taket, utforsket urskogen og holdt øynene åpne etter bjørnespor. Det tok ikke lang tid før det nappet. En gjedde på rundt 2 kilo ble dagens fangst, filetert og fortært til lunsj. En enkel, men skikkelig god villmarksmiddag.
 |
Ellenkoia, for ei perle! |
 |
Rein Luksus. |
 |
Ellenvann med is. |
 |
Fint var det. |
 |
Sjekk stilen, har aldri sett så bra ut før. |
 |
Bjørn? Kanskje. Tvilsomt. Usikker. Det er mulig. |
 |
Endelig fikk vi brukt haspelutstyret. |
 |
Stor stein og liten mann. |
 |
Det var en egen ro i skogene i Pasvik. |
 |
Så bet årets første fisk på. |
 |
Den ga en bra kamp, artig med gjedde. |
 |
Så forlot vi Ellenkoia, takk for oppholdet! |
 |
Ivargammebekken. |
 |
En liten pause for å nyte solen før vi gikk videre. |
 |
Vi nærmet oss Piilolahytta. |
Piilolahytta
Etter noen timers gange slo vi oss til ro i Piilolahytta – ei lita, koselig hytte med det lille ekstra: gasskomfyr. Det passet perfekt, for vannet i området var mest myrvann, så vi måtte koke alt drikkevann uansett.
Vi tok en dagstur over grensa til den finske Piilolahytta – en nydelig tur gjennom stille skog. Underveis så vi sangsvaner som svømte rolig i et lite tjern, og vi fant det som trolig var kloremerker etter bjørn på et tre. Finland leverte, for å si det sånn – og det var godt å vite at vi skulle tilbake hit igjen i august, denne gangen med kano.
 |
Navigering langs grensegjerdet. |
 |
Kathrine med tunge steg. |
 |
Elvekryssing, veldig praktisk å bruke grensegjerdet som bro. |
 |
Kathrine har gått på tryne, ikke lett å reise seg med tung sekk. |
 |
Grenseparvasshytta |
 |
Her var det koselig. |
 |
Isfritt. |
 |
Kathrine har fisk på kroken. |
 |
Vi fikk en del abbor, gjedde og harr i Grenseparvann. |
 |
Flott dag. |
 |
Kveldsbålet er fyrt. |
 |
Fuglekasse med egg, hang i et tre ved Grenseparvann |
 |
Vakkert. |
 |
Tatt fra finskebukta. |
 |
Bro mellom Parvann og Grenseparvann. |
Dagvann og turen til Treriksrøysa
Etter noen dager ved Grenseparvann gikk vi videre til Dagvann. Her fant vi en fin teltplass som ble basen vår de neste to dagene. Det var faktisk godt å komme tilbake til teltlivet etter flere netter under tak. Isen var nå helt borte, og fiskestanga ble flittig brukt.
Fra leiren tok vi en dagstur til Treriksrøysa. Det fantes ingen tydelig sti å følge, men vi klarte likevel å finne fram til slutt. Turen dit var fin – tett skog, små tjern og nydelig vær.
Selve røysa var ikke akkurat et vakkert syn, og området bar preg av vedlikeholdsarbeid. Vi traff to kommunearbeidere der, tok noen raske bilder, spiste litt sjokolade og trakk oss stille tilbake til skogen igjen..
 |
Gikk mot Dagvann, ingen sti å finne. |
 |
Formen ble bedre etterhvert, men en liten pause må være lov av og til. |
 |
Telt ved Dagvann. |
 |
På veg til Treriksrøysa. |
 |
Det var mye fin natur å se på veg til Treriksrøysa. |
 |
Lynnedslag? |
 |
Litt navigering for å finne frem. |
 |
Dominoeffekt? |
 |
Treriksrøysa. |
 |
Tilbake til Dagvann. |
 |
Bålkos. |
 |
Mer Bålkos. |
 |
Dagvann. |
Tilbake til Ellenkoia
Deretter gikk turen tilbake til Ellenkoia langs Ellenvann – en flott, men tidvis krevende etappe gjennom steinete terreng. Solen skinte hele veien, og humøret var på topp.
Vel framme brukte vi den siste kvelden på å nyte midnattssola og fuglekvitteret. En stille og vakker avslutning på turen – ord strekker rett og slett ikke til.
 |
Så satte vi kursen mot Ellenkoia igjen. |
 |
For en nydelig dag det var. |
 |
Magisk! |
 |
Fantastisk fint å gå denne etappen, vi storkoste oss. |
 |
Det ble opp og ned noen bakker før vi var fremme. |
 |
Et liten pytt og Ellenvann i bakgrunnen. |
 |
Så var isen borte på Ellenvann. |
 |
Kathrine pakker sammen. |
Tilbake mot sivilisasjonen
Siste etappe gikk tilbake til Vaggetem, der vi tok skoleruta til Kirkenes. På bussen slo Anders av en prat med en pratsom og trivelig sjåfør. Han fortalte at stadig færre av lokalbefolkningen ferdes i skogene i Pasvik nå for tiden, og at mange av de gamle stiene er i ferd med å gro igjen.
I ungdommen hadde han selv tilbrakt et helt år her inne, levd av rypejakt og fiske. Det lyste i øynene hans da han fortalte om det. Han anbefalte oss å komme tilbake vinterstid – noe vi begge tenkte at vi en dag må få til.
Da vi steg av bussen i Kirkenes, kjente vi på en skikkelig god følelse. Turen i Pasvik hadde vært alt vi håpet på, og kanskje litt mer. Og det beste av alt – vi hadde fortsatt tre langturer igjen her i Finnmark. Vi gledet oss stort, og kjente virkelig at vi levde ut drømmen.
 |
På natten begynte det å hagle. |
 |
Tilbake til Vaggetem og vi venter på skolebussen. |
Et tilbakeblikk
Pasvik ble en stor og positiv overraskelse for oss – vakrere natur skal du lete lenge etter. Hit skal vi definitivt tilbake!
Vi kunne nok spart oss for en del vekt i sekkene – vi hadde med altfor mye mat og utstyr som viste seg å være unødvendig. Mange vil sikkert mene at vi gikk kort til å være på tur i to uker, og det har de kanskje rett i. Men for oss handlet det ikke om å samle kilometer. Det viktigste var å ta det med ro, nyte naturen og ha tid til å bare være til stede.
Takk for oss, Pasvik.