Høstferie i Reinheimen med fiskestang og kano.

07.09.2013 - 11.09.3013

Så var høsten kommet og fiskesesongen som vi hadde gledet oss sånn til er snart over. Jeg og Kathrine hadde ordnet oss ei uke fri denne måneden og vi bestemte oss for en tur med fiskestang, telt og kano. Først planla vi å tilbringe et par dager ved Slufsane i Reinheimen nasjonalpark som jeg har besøkt tidligere i år, der etter skulle vi kjøre til Tunga og padle innover Ulvådalsvatnet med kano. Mer detaljert ble planleggingen ikke, det enkle er ofte det beste.

Hoppende glad for å være i Reinheimen nasjonalpark. 

Vi parkerte bilen på Slettevikane som ligger ca 5 km før Trollstigen. Da vi begynte å gå innover Langfjelldalen var været bra, lett skydekke og perfekt temperatur å gå i. Høsten hadde virkelig satt sitt preg her og vi kunne se at stort sett hele dalen var dekket av nydelige høstfarger, helt annerledes enn når jeg var her sist. Vi brukt ca to timer før vi kunne slå opp teltet i nærheten av vannet vi skulle fiske i. Som vanlig tok vi det rolig og vi kom ikke i gang med fiskingen før godt utpå kvelden. Da var vannet blikkstille og stillheten ble kun brutt av de litt for store slukene som vi klasket ut i vannet til tider og utider, og det kom vel ikke som noen bombe at det ikke ble noen fangst den kvelden. Når kveld ble til natt fikk vi oppleve en nydelig og ganske så klar stjernehimmel, en verdig avslutting på en veldig fin dag.

Kathrine, fjellene og Toyota`n.

En fin dag til å være på tur.

Høststemning.

Her forlot vi stien og gikk i bratt terreng opp mot målet.

Langfjelldalen. 

Vi nærmer oss.

Det er andre gangen i år jeg tar turen opp hit.

Steinur er det mye av i Reinheimen.

Så var vi fremme. Kathrine tar seg en kopp kaffe mens hun nyter utsikten.

Speilblankt vann, ikke drømmeforhold for fiske.

Slik utsikt må nytes.

Kathrine skal til å bryte stillheten på vannet med en av sine kobber og rød spesial.

Linselus.

Det blir tidlig mørkt på høyfjellet når det er høst.

Neste dag var planen å ta en liten dagstur til et vann som lå litt lenger opp i fjellet. Men først ble det alt for mange kopper med kaffe og generell avslapping. Før vi begynte oppstigningen til det neste vannet, fisket vi oss bortover langs det vannet som lå nærmest teltet. Det var sol og blå himmel, og det hadde kommet en svak bris som ga rolige krusninger på vannet, ikke de verste forholdene det. Jeg bestemte meg for at dagens våpen skulle være en sølvblank spesial med røde prikker, 12 grams. Etter en del kast kjente jeg plutselig et kraftig rykk i sena ca 10 meter fra land, mothugget ble gjort og jeg kunne kjenne at dette var fin fisk. Lyden av bremsen som ga etter underbygde mine antagelser, endelig skulle storfisken landes! Det har blitt en del fisketurer på meg i sommer, og det har blitt mange resultatløse forsøk på å få storfisken, eller dusse da som jeg kaller det. Men nå var muligheten her. Jeg kunne skimte en fin ørret som kjempet for livet i det klare fjellvannet, det var bare å få landet den. Jeg så for meg gullmedaljer, premieutdelinger, salutter og fyrverkeri, endelig skulle jeg få belønning for alle de resultatløse kastene jeg hadde gjort i løpet av sommeren. Jeg kunne ikke annet enn smile fra øre til øre der jeg stod. Men plutselig kjente jeg at snøret ble slakt og motstanden var borte. Den gikk. For en nedtur, jeg hadde mest lyst til å kaste både stang og snelle langt ut i vannet. Dette var det som ikke skulle skje, men det var nettopp det som skjedde. De neste to timene gikk jeg rundt i en tung depresjon, jeg har aldri opplevd det som så surt å miste en fisk. Jeg kan jo så klart ikke være sikker på at denne var så stor, og det er vel alltid slik at den største fisken er den du mister. Høyfjellsfiske kan være brutalt, det fikk jeg absolutt oppleve denne dagen.

Kathrine lager morgenkaffe.

Det er viktig å varme opp muskulaturen før storfisken skal landes.

Vi slo opp teltet på samme plass som sist gang jeg var her.

En skuffet fjellfisker som nettopp har spolert sjansen for å få storfisken på land. 

Kathrine sa noen trøstende ord før hun fortsatte å fiske.

Etter å ha kommet meg over den verste skuffelsen gikk vi videre oppover fjellet for å prøve et vann som også skulle være bra. Da vi kom hit fant vi ut at vi hadde glemt lunchen i teltet og siden sulten gnagde i magen tok vi ikke mange kastene her før vi vendte snuten tilbake til leiren. Kveldsfisket ga heller ikke resultat og vi måtte konstatere at det ikke ble noen fangst her. Neste dag skulle vi tilbake til bilen og kjøre videre mot Tunga der kanoen endelig skulle bli brukt igjen.

På veg til neste vann.

Stein og atter stein.

Alltid spennende å komme til et nytt fiskevann.

Siden lunchen ble glemt i teltet ble det ikke mange kastene her.

Her ser vi ned mot det første vannet.

På veg tilbake til leiren.

En liten ettermiddagskvil kan man unne seg på ferie.

For å komme over skuffelsen er det viktig å finne sin indre "unaghi".

Vi fant et bein. Hurra!

Noen som hadde glemt ei flaske med ukjent innhold. Vi turte ikke å smake.

En liten runde med haspelutstyret på kvelden.

En vakker kveld

På turen ned traff vi på to eldre karer som tok seg en liten pause. De fortalte villig om hvor de hadde fått storfisken i disse trakter. Veldig nyttig informasjon å få, men samtidig nesten litt frustrerende, spesielt når de spurte om vi hadde fått noe fisk. Der jeg måtte svare "eeeh, nei, men jeg mista en stor en". Uansett var det to trivelige karer som ga oss mange gode råd til neste gang vi skal på fisketur her.

Fant en edderkopp i koppen, etter jeg hadde drukket opp så klart.

En fin morgen.

Så gikk turen tilbake til bilen.

Langfjelldalen er virkelig vakker, spesielt når det er høst.

Langfjellelva opp-strøms.

Langfjellelva ned-strøms.

Så var snart første del av turen over.

Kathrine strekker ut før vi kjører mot Tunga.

Da vi  ankom Tunga hadde klokken blitt nærmere seks og vi bestemte oss for å være kjappe med å komme oss opp til Ulvådalsvatnet og finne en duganes leirplass før mørket kom. Å montere Allykanoen bruker som regel å gå bra, men med litt for lavt blodsukker ble det en krevende affære med til tider mye banning og steiking. Vi hadde kjøpt ei kanotralle på Biltema som skulle gjøre etappen opp til Ulvådalsvatnet lettere. Dette fungerte ganske bra og vi brukte ca en time på det ca 1,8 km lange stykket. Det var litt vind på vannet, men det gikk helt fint å padle, det var en god følelse å være tilbake i kanoen. Det tok ikke lang tid før vi fant en flott leirplass godt gjemt i bjørkeskogen. Da mørket kom stekte vi oss pølser og krøp til sengs etter en lang dag med en hel del slit.

Kanoen er endelig montert.

Kanotrallen som ble kjøpt på Biltema fungerte bra.

Ulvåa.

Det gikk en skogsveg helt opp til vannet.

Så var vi fremme og kanoen kunne endelig "sjøsettes".

Pølse og lomper gjorde godt etter en lang dag.

Neste morgen var det fortsatt strålende sol og vinden hadde roet seg. Det første som skjedde etter vi å ha drukket morgenkaffen var at ei kongeørn kom svevende over vannet ikke langt unna der vi hadde teltet. For et syn. Reinheimen nasjonalpark har stor verdi for truede fuglearter i Norge, og det skal finnes en del kongeørner i disse områdene. Eksotisk det. Etter å ha inntatt frokosten padlet vi videre innover. DNT har ei hytte her som til tider blir mye brukt, Vakkerstøylen heter den. Vi tok oss en tur innom. Her var det ikke et menneske å se og vi hadde nok fått dette krypinnet alene om vi hadde bestemt oss for å sove her. Men siden vi begge foretrekker telt padlet vi videre etter vår lille snarvisitt her. Ved enden av vannet fant vi en fin leirplass som tydeligvis hadde blitt brukt en del før oss. Her var det tillaget bålplass og noen hadde glemt fjellskoene sine her, skjønn det den som kan. Ut på kvelden ble det fyrt opp et bjørkebål som for det meste bare ga fra seg store mengder røyk og det ble aldri skikkelig fyr. Fuktig bjørkeved er kanskje ikke det beste å bruke.

Teltet og Kathrine i bjørkeskogen.

Denne dagen var det helt stille på vannet. Her ser vi inn mot Ulvådalen og videre til Grøndalen.

En god følelse å være tilbake i kanoen.

Kathrine er fornøyd med dagens utsikt.

Vi har gått i land ved Vakkerstøylen, her er det skiltet tilbake til Tunga der vi kom fra.

Vakkerstøylen. Her kan du kjøpe fiskekort, proviantere og låne kano om du ønsker det. 

Denne båten kan bli brukt til å komme seg over vannet for så å gå videre mot Pyttbua.

Utsikt fra teltet innover Ulvådalen.

Enda en middagskvil.

Vi foretrekker telt fremfor hytte.

Ikke lett å få skikkelig fyr på fuktig bjørkeved.

Neste dag var egentlig planen å ta en tur opp til Halsholet for å prøve fiskelykken der. Men da vi våknet hadde tåken kommet og vi kunne høre lett duskregn slå mot teltduken. Siden ingen av oss hadde lyst til å traske opp i høyden i vått vær bestemte vi oss like godt for å dra hjem. Turen hadde levert det vi håpte på, bortsett fra fisk kanskje, og vi pakket sammen sakene og padlet oss tilbake. Da vi hadde kommet hallvegs kom så klart værskiftet og det klarnet helt opp. Litt surt, men samtidig så orket vi ikke å padle tilbake til leirplassen. Vi var fornøyde nå.

Værskiftet har kommet og vi fikk nyte solen den siste delen tilbake til bilen.

Vi vurderte et lite øyeblikk å padle tilbake til leirplassen, men slo det raskt fra oss.

Litt lettere å dra med seg kanoen når det går nedover.

Kathrine er godt fornøyd med egen innsats.

Så var turen over. Planen var egentlig å bli et par dager til, men slik ble det ikke denne gangen. Alt i alt var det en nydelig tur, det er virkelig spesielt å være ute i naturen når høsten har kommet. I løpet av disse dagene traff vi på fint lite folk bortsett fra de to trivlige karene i Langfjelldalen, akkurat slik vi liker det. At mange av vanna i dette området huser fin fisk er det ingen tvil om, men den er tydeligvis vanskelig å få, hvert fall for oss. Det er ikke lov å fiske med oter i de vanna Norddal fjellstyre kultiverer så det oteren var ikke et alternativ. Vi sitter begge igjen med gode minner fra denne turen, eller kanskje ikke så mye for meg. Jeg sitter stort sett igjen med en sur følelse av at det var storfisken som lurte meg denne gangen. Vi sees til neste år!