Gå til hovedinnhold

Februartur på feil side av fjorden

Februar måned og på tide med ny tur. Denne helgen hadde vært avmerket på kalenderen en stund, planen var nemlig å hive seg med Jan Erik. Vi har hatt en del turer sammen etter hvert. Både i Femundsmarka, Øvre Dividal nasjonalpark og en mindre vellykket (fiskemessig) tur til Smøla, for å nevne noen. Denne gangen hadde han funnet en lett tilgjengelig plass, med gode forhold for bålbrenning og isfiske. At den var på "feil" side av fjorden, altså Moldesida, lot jeg passere i stillhet. Det var bare å pakke pulken, håpe på det beste, forvente det verste, og sette kursen mot ukjent land.

To telt i ukjent land.

Det viste seg jaggu at Jan Erik visste godt hva han snakket om da han foreslo en tur hit. Her var det rikelig med brensel av tørrfuru, og ikke minst var her godt med fisk. Når jeg sier godt med fisk baserer jeg det på bunnsolid forskning, i form av at vi fikk to ørretpinner der den ene var så liten at den ikke fikk komme med på bilde, mens den andre var så liten at den holdt seg ute av fokus. Jan Erik viste seg å bedrive en avansert type isfiske, der han brukte et goprokamera under isen. Uheldigvis for han sviktet det tekniske, og han måtte nøye seg med fiske på den gammeldagse måten. Klok av skade hadde vi med rikelig med mat, dermed stod det kjøtt på menyen og ikke fisk. Når mørket kom fyrte vi opp bålet og der ble vi sittende resten av kvelden, bare avbrutt av x antall bildetakinger av bålet i ulike eksponeringer, blendere og posisjoner. Når jeg tenker meg om er det egentlig helt utrolig at jeg aldri blir lei disse bålbildene. Det skyldes nok en lettere hjerneskade som har oppstått etter å ha inhalert for mye bålrøyk. Du er herved advart.

Her snakker vi isfiske på høyt nivå.
Liten ørret ute av fokus.
Det klargjøres for bål
Husk at bål alltid må dokumenteres godt.Viktig!
Viktig dokumentasjon av "nå sitter vi rundt bålet å koser oss", minst like viktig det.

Neste dag ble primusen fyrt opp og kaffen satt på. I motsetning til i mitt lille Allak-telt har Kaitum-teltet til Jan Erik stort fortelt. Så her var det rikelig med plass til både primus og kaffikok. Det frister virkelig å kjøpe seg et telt som har større fortelt. Får se hva det blir til. Bortsett fra akkurat det med primusfyring fungerer jo Allaken helt glimrende som solotelt på vinteren. Ellers er det lite å melde fra februarturen annet enn at det finnes jaggu fine turmål på andre sida av fjorden også.

Det klargjøres for morgenkaffi.
Ikke noe fyring i forteltet her.

Nå er det bare så smått å begynne planleggingen av hvor turen for mars måned skal gå. Jeg kjenner jeg har lyst å utfordre meg selv litt mer, og kanskje ta ei natt eller to litt høgere opp på fjellet. Helst over tregrensa der bål ikke blir en mulighet, og jeg kun kan bruke primus som varmekilde. Er ikke så godt vant til den type friluftsliv. Når jeg har vært på vinterturer tidligere har det alltid vært muligheter for bålbrenning, noe som gjør det hele en del enklere spør du meg. Hadde vært kjekt å bli helt trygg på det å bruke bensinbrenner på vinteren og gjøre seg noen erfaringer hvordan dette kan bli gjort på best mulig måte. Vi får se, uansett blir det ny utenatt i mars. Vi schnakkast!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for storørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret ...

På jakt etter storfisken i Femundsmarka

Vil vi klare å lure storfisken? 22.06.2013 - 04.07.2013 Endelig var dagen kommet. Sekkene var pakket, siste dag på jobben før ferien var fullført og alt var klart for å sette kursen mot Jonasvollen som skulle være utgangspunktet for vår to ukers tur i Femundsmarka. Da vi tidligere i år skulle bestemme hvor årets langtur skulle finne sted vurderte vi blant annet Lierne, Tafjordfella og Finnmark. Valget falt til slutt på Femundsmarka. Vi hadde hørt om både positive og negative opplevelser fra andre som hadde vært på tur her, uttalelser som "alt for mye folk etter Monsen var der", "mye søppel" hadde vi hørt flere ganger. Vi ønsket å finne ut om hvordan vår opplevelse av dette området ville bli og valget ble gjort. Det hjalp også med "røverhistorier" om fangst av stor ørret og røye. Dessuten fristet det å utforske mer av Femundsmarka etter vi var på padletur i Rogen-området i 2011 og var bare en snarvisitt over på norsk side.

Revansje i Lesjafjella!

Jeg kunne kjenne hjerte hamre i brystet, adrenalinet strømmet gjennom kroppen og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i ei stram bue, og langt der ute kunne jeg se en kilosørret kjempe for livet. Det føltes nesten som at tiden stod stille. Akkurat der og da var det ingenting annet, alt av tanker og bekymringer var som blåst bort. I denne bobla jeg befant meg i her og nå, var det kun meg og den ørreten som eksisterte. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, og etter hundrevis av resultatløse kast, var det endelig fast fisk i enden av snøret. Nå var det bare den berømte landingen som stod igjen. Men først, la oss gå tilbake noen måneder og ta det hele fra der det begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var skikkelig i gang. Det var en rimelig slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et såkalt plaster på såret la jeg meg til i furuskogen ikke langt unna sti...