Ekspedisjon Reinheimen

Reinheimen nasjonalpark er vel et av de områdene jeg har flest turdøgn i her i Norge. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi her er uante muligheter for spennende fiske, spektakulær natur, og man kan finne områder der man er helt alene. Disse turene har stort sett foregått på sommertid, så en skikkelig vintertur i Reinhemien, med pulk og pilkestikker, har lenge stått på den såkalte bucketlista. Midt i kaldeste desember 2021 og korona hengende over oss som er mørkt teppe, satt jeg å fattern og snakka om det vi ofte gjør, nemlig fisking og telttur. Etter å ha nevnt at en skikkelig pulktur i Reinheimen er en liten drøm for min del, kom responsen kjapt" Jeg er klar, når drar vi?" En dato ble satt, og begge brødrene mine bestemte seg for å bli med. Det skulle vise seg å bli en litt humpete start på hele opplegget. Jeg klarte å gå på tryne og brekke hånda, og vi måtte utsette turen noen uker etter legens anbefaling. På grunn av strenge koronarestriksjoner ble det heller ikke mulighet for minstebroren min å bli med. Så da dagen endelig kom var det meg, fattern og Kristian (storebror) som var klar for ekspedisjon Reinheimen. P.s. Det er lov å kalle en firedagers tur for ekspedisjon når alle deltagerne har passert 40.

Storfisk i Reinheimen

Det er begrenset med gode innfallsporter til nasjonalparken på vinterstid, flere bratte områder som er utsatt for skred gjør at alternativene er få. Vi valgte å starte på Billingen, gå til Torsbu, og videre til de mer uberørte områdene derfra. Det er merket vinterløype opp til Torsbu, om du skikkelig heldig kan du følge et scooterspor som kjøres opp av fjellstyret. Som seg hør og bør starta turen på roligst mulig måte på Billingen seterpensjonat, der vi fikk servert "kjøttkaker og tyte" av lokalslakta storfe, og en herlig frokost som virkelig la grunnlaget for resten av turen. På grunn av koronarestriksjoner fikk vi ikke servert mjødere, men kanskje like greit siden vi satset på tidlig avgang neste morgen. 

 

Billingen seterpensjonat.

Kvalitetsfrokost.

Første dagen var målet å gå hele distansen fra Billingen til Torsbu, men det skulle vise seg å bli rimelig tungt. Det gjorde ikke så mye, vi hadde blå himmel og strålende sol hele dagen, og det var virkelig flott å gå oppover langs Torsdalen. Vi hadde på forhånd forhørt oss ang snøskredfare, men fikk beskjed om at det sjelden var stor skredfare her. Likevel måtte vi ta hensyn på de mest utsatte partiene. 

Da vi ankom Tverråhytta så vi det som etter alt å dømme er spor av en jerv som hadde bykset forbi hytta, alltid kjekt å se spor etter rovdyr. Fra Tverråhytta er det et bratt parti som ble rimelig seigt, og ut på kvelden måtte vi kapitulere og slå opp telta bare et par små kilometer før Torsvatnet. Må ærlig innrømme at det var meg som var mest sliten. Fattern og brosjan kunne nok gått et stykke til, men jeg hadde ikke mer å gi. Det gjorde virkelig godt å endelig kunne ta det piano. Kvelden ble avsluttet på strålende vis med Real turmat, smågodt og en kald pils. Det tok ikke lang tid før alle tre gikk rett i koma.

Fattern klar for tur.

Brosjan klar for tur.

Vi er i gang.

Tok ikke lang tid før det første gnagsåret var et faktum.

Ser ut som det skal være trygt å krysse her.

Det var ren luksus å kunne følge scootersporet oppover mot Torsvatnet.

Tung bakke mot Tverråhytta.

For en dag!

Tverråhytta, kan lånes via inatur for den som måtte ønske det.

Energipåfyll!

Tror alle var enig om at det gjorde godt å endelig kunne slå leir.

Neste dag fortsatte vi mot Torsbu, og da vi ankom hytta satte vi kursen østover. Her ligger flere spennende vatn og dette er indrefileten i disse områdene spør du meg. Nå ble det slutt på scootersporet og vi måtte tråkke våre egne spor. Men det gjorde ingenting. På grunn de kjølige nettene hadde vi godt føre stort sett hele dagen, og det var ingen problem å dra pulkene her.  Det er virkelig vakkert her på sommertid, men å være her på vinterstid var om mulig enda flottere. Med stekende sol hele dagen, og for så vidt resten av turen, kunne det ikke bli bedre. Flere ganger måtte jeg bare stoppe opp, ta en godt magadrag fjelluft og se rundt meg. Ta inn alle inntrykkene, den ville naturen og de spektakulære fjellene. Her var det ikke et spor å se, snøen lå helt uberørt. Det føltes på en møte som vi var de første menneskene i historien som tråkket her. Det ble skikkelig varmt i solsteiken og dagens etappe ble deretter. Vi slo like godt opp leir der vi spiste lunsj, ingen grunn til å stresse her i gården.

 

Første leirplass.

Kaffeslabberas

Pulken ferdig pakket og klar for avgang.

Torsbu i det fjerne, og snart var det slutt på scootersporene.

Greit å holde seg unna disse skavlene, her hadde det nylig gått ras.

Ingen andre spor å se enn våre egne.

Her spiste vi lunsj, og endte like godt opp med å slå leir. 

Solen er i ferd med å gå ned og snart tar skyggen telta våre.

Telt, solnedgang og utedass. Blir ikke bedre enn det.

Det ble fast rutine å sette opp et par ståsnører når vi etablerte leir. Isboret med to forlengere kom akkurat gjennom med minst mulig margin. Jeg hadde ikke veldig trua på at det skulle bli noe fisk her oppe midtvinters, men det skulle vise seg at jeg tok feil. Vanlig prosedyre på morgen var gå ut, slå lens, så sjekke pilkestikkene. Å jaggu kunne jeg ikke se noen forsiktige rykk på den ene pilkestikka. Jeg dro den forsiktig opp og kjente umiddelbart at dette var fin fisk. Fasit ble 1 stk sprek fjellørret på 0,7 kg. Perfekt! Den tok på pilkestikke med lysblink og makk, så vet du det. Her oppe finnes det betraktelig større fisk, det har jeg opplevd selv. En ørret på 1,4 kg er min rekord. 

Første gang jeg isfisker i Reinheimen nasjonalpark. Gøy!

Ferdig rigget.

Det gikk akkurat, ca to meter tykkelse på isen.

Bingo!

0,7 kg.

Lunsj.

Fire dager går fort i slike omgivelser og det helt fantastiske været. Vi kunne faktisk ikke ha truffet bedre. Dagene gikk med på, tja hva skal man si, egentlig ganske lite. Fatteren slumret i sola og nippet på en litt for sterk kokmalt kaffi. Jeg loffa rolig frem og tilbake for å sjekke pilkestikkene. Mens broderen, ingeniøren i familien, la ned mye arbeid i å bygge høgteknologisk utedass av snøblokker, og sittealkover av snø som kunne måle seg meg godsofaen hjemme. Det eneste som manglet var flatskjermen. Så her skjedde det en hel del som du sikkert skjønner. 

Vi leker ikke utedass her i gården.

Vi hadde en lang diskusjon om hvilken topp dette er, fortsatt uavklart.

Liten stopp for å drikke og kjøle seg ned.

Liten topptur, du kan se telta våre der nede.

En av mange solnedganger.

Siste leir.

Siste kveld før hjemreise.

Turen ned gikk betraktelig lettere enn opp.

Alle er solbrent og fornøyd.

Å farte i dette området på vinteren ga virkelig mersmak, for en natur. Veldig artig at det faktisk ble fisk. Jeg har ikke hørt om noen som har fisket her på vinteren før, så det tror jeg ikke skjer ofte. I 2014 gikk jeg og Kathrine en 10 dagers tur i samme område på sensommeren, den turen kan du lese om her. Mens jeg sitter å skriver nå er allerede planleggingen i gang for en ny sommertur, fortsatt mange spennende vann der oppe som jeg har lyst å prøve. Om du har lyst å oppleve spektakulær og uberørt natur, spennende fiske og en skikkelig følelse av villmark så anbefales dette. Både på sommer og vinter. Men husk, spesielt på vinteren kan det bli ganske værhardt, selv om vi ikke opplevde det denne gangen. Så vær forberedt og ha skikkelig utstyr som tåler en trøkk, dessuten er det dårlig med mobildekning, så dette er ikke plassen om du ønsker å mose bilder rett ut på Instagram der og da. Heldigvis for det, hilsen gammel grinebiter, eller tre gamle grinebitere når jeg tenker meg om.