Gå til hovedinnhold

Rogen natureservat og Femundsmarka

Sommeren 2011 var vi på en "padle ekspedisjon" i Rogen naturreservat og Femundsmarka. Bildene fra turen er ganske dårlig grunnet feil innstilling på det ene av kameraene. Håper likevel at noen får glede av å lese denne turrapporten.

Vi hadde nylig gått til innkjøp av en Allykano. Den hadde hittil bare blitt brukt på en kort tur i Osvassdraget utenfor Bergen, og vi hadde nå bestemt oss for at vi ønsket å dra på en lengre padletur i litt villere omgivelser. Det tok ikke lang tid før vi bestemte oss for Rogen naturreservat og Femundsmarka.



Endelig skulle vi oppleve Rogen naturreservat og Femundsmarka

 Vi bestemte oss for følgende rute: Kjäringsjön - Rogen - Bredasjön - Store Våndsjön - Vonsjøen og samme veg tilbake.






Da vi ankom Kjäringsjön strålte solen, men vi så skumle skyer sigende mot oss på himmelen og inn i mellom tordnet det. Her gjelder det å komme i gangs raskt for å finne en leirplass. Vi fikk ordnet med fiskekort, betalt for parkering de neste to ukene, montert kanoen og padlet i veg.

Kjäringsjön.
Mye utstyr.
Vi gleder oss.
Kano pakket og alt er klart for  utforske denne "villmarken"

Fra Kjärringsjön ble det litt bæring og slit før vi kunne slå opp leir ved bredden til Rogen, her var det fint. Det hadde begynt å mørkne og det var stille på vannet. Det var to fornøyde padlere som sovnet ut på natten og gledet seg til turen videre.

Fornøyd med å være fremme ved Rogen.
Kathrine lager den daglige havregrøten, nam nam. 

Vi padlet langs Rogen et godt stykke før vi fant en øy gruppe som så fin ut og padle etter så å vi fikk krysset. Vi hadde blitt advart om at Rogen kunne være skummel og vi måtte være forsiktig når vi skylle krysse denne innsjøen. Vi måtte vente ei natt før vinden roet seg nok til at vi så på det som forsvarlig å krysse til andre siden.

Liten pause ved Rogen.
En av mange fine strender man kan ta seg en pause på.
Det ble ei natt her ved Rogen for å vente på at vinden skulle roe seg.
Sommerens eneste bad.
Så kom det en regnskur.
Kvelds idyll.

Neste etappe ble å bære kanoen og padle over noen små vann før vi kom til Bredasjön. På kartet så dette ut som en smal sak, men det viste seg å bli tyngre enn planlagt. Når vi endelig var fremme padlet vi ikke langt før vi fant en perfekt leirplass. Det tok ikke lang tid før teltet var slått opp og middagen var spist. Når mørket senket seg vart det fisking som resulterte i en ørret på ca 6 hekto og ei gjedde på ca 1,5 kg, det vart et solid kveldsmåltid. Vi trivdes så godt på denne øya "vår" at vi ble her ei natt til. Vi traff på to andre padlere som kunne fortelle om dårlig fiske de siste dagene, forøvrig de eneste menneskene vi traff etter vi forlot Rogen.

Klar til å krysse.
Vi var litt nervøse før vi skulle krysse, men det gikk helt fint.
Ikke noe problem å krysse når været ble så bra.
En gapahuk på andre siden av Rogen, her begynte en tung bære etappe.
Så skulle det bæres.
Endelig fremme ved Bredasjön, det ble litt av et slit opp hit.
Første og eneste ørreten på denne turen.
Kathrine er storfornøyd med gjedda si.
Grei kvalitet på ørreten her.
God stemning. 
Så kom det en liten byge, den forsvant heldigvis fort.
Når det først regnet, så regnet det en del.
To andre padlere på tur, de kunne rapportere om dårlig fiske de siste dagene.
En liten dorgerunde som ikke ga resultat.
Blikkstille på vannet.
For en dag.
En grei utsikt å nyte kaffen til.
Magisk.
Bredasjön viser seg fra sin beste side.

Turen videre gikk videre til Store Våndsjön. Været var bra, men noe ustabilt. Midt på dag sitter vi på en liten øy og spiser pannekaker til lunsj, men plutselig begynner det å blåse kraftig, den stille sjøen blir plutselig hvit av skum og bølger som slår opp etter land. Vi bestemte oss derfor for å slå opp leir her og heller padle videre neste dag. Da vi våknet var vinden såpass rolig at vi kunne fortsette.

En av de mindre tjørnene mellom Bredasjön og Store Våndsjön.
Alltid like herlig å være ferdig med bæringen og padle utpå et nytt vann.
Kathrine gleder seg til å utforske Vonsjøen.
Her skulle vi stoppe for lunch, men ble hele natten siden det etterhvert blåste opp.
Ikke ideelle padleforhold.

Neste leir ble på norsk side, Vonsjøen, ikke så langt unna Larsholm. Det hadde begynt å blåse relativt kraftig igjen og dette skulle vise seg å vare ei stund. Vi hadde leir her en del dager, vi fiske, gikk dagstur langs Vonsjøen,og til tjørnene idet som kalles "Krattland" . Fisket var ikke noe særlig, vi fikk ei gjedde på ca tre kg og en abbor på ca hallkiloen. Men vi storkoste oss, en veldig vakker og uvant natur for oss som har for det meste trasket på høyfjellet på Sunnmøre. En av nettene våknet Anders av noen rare lyder, han åpnet øyene og så en liten skygge i forteltet. Det viste seg å være en røyskatt som hadde gått løs på matlageret vårt, vi fikk skremt den vekk og konstatert at den hadde gnagd gjennom matposen og forsynt seg med sjokolade og pannekakerøre. Egentlig en morsom opplevelse og vi ble ikke særlig sinte, sjokolade hadde vi nok av. Men det skal sies at Anders ikke var særlig høg i hatten når han våknet av disse lydene, bra at Kathrine var der og passet på.

Mistet en ørret rett ved land her.
3 kg.
Gjedde smaker bra det, hvert fall med mye saus.
Vonsjøen, Krattvola til venstre.
Klar for en dagstur i Krattland.
Her var det tungt terreng å bevege seg i.
Disse er karakteristisk for Femundsmarka.
Steinur etter steinur.
Vonsjøen i det fjerne.
Vi slo kjapt fra oss å bære kanoen til Lille Vonsjøen.
Slitsomt.
For en frekkas!
Sjokoladetyven.

Da vi var klare for turen tilbake blåste de en del på Vonsjøen. Vi holdt oss nært land og var svært forsiktig. Men tross mye vind var det sol og egentlig en veldig fin dag og vi tok oss god tid for å nyte naturen. Da vi kom til bredden av Bredåsjön blåste det så mye at vi bestemte oss for å ligge her ei natt før vi  skulle padle videre.Vi slo opp tarpen inne i skogen og brukte resten av kvelden på Toro gryte og høytlesing fra ei Jo Nesbø bok. Neste dag stod vi opp ganske tidlig med et håp om at det skulle være roligere vind, og det var det. Men da vi kom ut på Bredåsjön blåste det opp igjen og vi måte bare komme oss inn på land så fort som mulig. Her fant vi en veldig fin leirplass, med ly for vinden og det endte opp med at vi ble her et par dager. Her var det noen småvann som så spennende ut, da vi startet å fiske tok det ikke lang tid før vi hadde landet både en del små harr og en abbor på 800 gram. Anders toppet dagen med ei gjedde på 4,5 kg! En  kamp som varte flere minutter med heftig utras på snella og kraftig hjertebank hos fiskeren. Men selv med ei 0,20 sen vart gjedda landet og jubelbrølet runget ut i skogen.

Grensa mellom Norge og Sverige. Tok bildet på veg tilbake.
Det kunne til tider være grunt i vannet, så det var viktig å følge med.
Vakkert ved Vonsjøen.
Lunchpause før vi forflyttet oss mot Bredåsjön.
Grunnet mye vind på Bredåsjön ble det ei natt her.
Bunnmeite.
800 gram.
Kampen er i gang.
4,5 kg.

Vinden ville ikke gi seg og vi bestemte derfor for å padle siste del av Bredåsjön på natten. Denne natten glemmer vi aldri da vi padlet i  bekmørket, månen lyste opp og speilet seg i  det blikkstille vannet. Fisken vaket rundt kanoen og vi så noe som svømte forbi oss som vi aldri har blitt enig om hva var. Anders mente det var et lemmen, mens Kathrine mente det var en slange. Det er fortsatt et mysterium.

Klar for nattpadling.
Vi så noe i vannet som vi aldri ble enig om hva var.
Blikkstille midt på natten.

Neste dag var vinden borte og solen skinte. Vi bar kano og sekk til Rogen og krysset uten problemer. Rogen viste seg fra sin beste side med speilblankt vann og ikke så mye som et lite vindpust som brøt vannflaten. Vi hadde tenkt til å ha ei siste leir natt her, men bestemte oss for å fortsette til Kjärringsjön, fristelsen for et solid matauk i Røros ble for stor.

Pakket og klar for siste etappe.
Farvel til Bredsjøen.
Sommeren var kommet for fullt.
Etappen fra Bredsjøen til Rogen gikk en del lettere på tilbaketuren.
Hva skal man si?
Vi nærmer oss Rogen.
Så var det bare innspurten igjen.
Å krysse Rogen under slike forhold var en verdig avslutting på denne turen.
Da var vi over, og er klar for siste etappe mot Käringsjön

Da vi satt i bilen og kjørte mot Rørøs var begge enige om at dette hadde vert en herlig tur, og at en eller annen gang skulle vi tilbake hit. På forhånd var vi litt "bekymret" for at det skulle være mye folk i disse områdene, men etter vi forlot Rogen møtte vi to personer på Bredsjøen og ellers hadde vi alt for oss selv i de ca to ukene vi fartet i disse svensk norske skogene. Så vi anbefaler absolutt folk å ta seg en tur hit, og spesielt med kano. God tur!

Populære innlegg fra denne bloggen

Opptur i Sunndalsfella

Grov ørret i Sunndalsfjella. En velkomst for spesielt interesserte. Etter det som føles som en evighet i grov steinur, finner jeg omsider en grønn flekk hvor teltet kan stå. Det er ikke lett å finne teltplass her – terrenget er kupert, goldt og vilt. Etter at jeg forlot DNT-stien, har jeg kjempet meg opp gjennom bratt ur med altfor tung sekk. Svetten renner, beina verker – men humøret er på topp. Det er herlig å være på tur igjen. Å bruke kroppen, kjenne forventningene, føle mestringen. Jeg ante ikke at terrenget skulle være så krevende, men nå skjønner jeg hvorfor så få tar turen hit.  Det er dette jeg vil ha. Det skal koste litt å komme seg hit. Utsikt nedover Torbudalen. Turen er i gang! Krevende terreng. Sliten fjellfisker! Jeg er ganske kjørt nå – ikke bare fysisk, men også mentalt. Det koster mer enn man tror å bevege seg i dette terrenget. Hvert steg må tas med omhu. Én løs stein, og turen kan være over. Med tung sekk og en kropp som har passert sine glansdager, ville det væ...

På jakt etter storfisken i Femundsmarka

Vil vi klare å lure storfisken? 22. juni – 4. juli 2013 Endelig var dagen kommet. Sekkene var pakket, siste arbeidsdag før ferien var unnagjort, og alt var klart for å sette kursen mot Jonasvollen – utgangspunktet for vår to ukers tur i Femundsmarka. Da vi tidligere på året skulle bestemme hvor årets langtur skulle gå, vurderte vi både Lierne, Tafjordfjella og Finnmark. Valget falt til slutt på Femundsmarka. Vi hadde hørt både positive og negative historier fra folk som hadde vært der før. Utsagn som «altfor mye folk etter Monsen var der» og «mye søppel» hadde gått igjen flere ganger. Vi ønsket å finne ut hvordan vår opplevelse av området ville bli – og valget ble tatt. Røverhistorier om stor ørret og røye hjalp nok også på beslutningen. I tillegg fristet det å utforske mer av Femundsmarka etter padleturen vår i Rogen-området i 2011, da vi bare så vidt var innom norsk side. Etter ei natt på hytte på Jonasvollen tok vi båttaxi til Storvika – strålende service. Sammen med oss ...

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit.  Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for storørret, om det er lov å si i disse dager.  Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte ...

Eit siste kast før me gjev oss...

Forfattar: Bjarte Folkestad Underteikna og Anders hadde oss ein særs gilde tur til Slufsane den 10.09.2022 til 11.09.2022. Me starta tidleg laurdag og la i veg frå høvesvis Volda og Flisnes. Stor var gjensynsgleda då me møttest på Muri kjøpesenter. Det meste av handlinga var gjort på førehand, så det einaste som stod att var å kjøpe seg litt mat på Sylteormen bakeri før me køyrte i lag opp til Fettevikane. Veret var stort sett opplett og sol denne dagen, men det var ein kald trekk som hadde ein nordaustleg retning. Me traska den lange, og litt keisame vegen fram til der elva kryssa stien og me skulle vende nasa oppover mot Slufsane. Før denne turen hadde me drøfta kor vidt me skulle gå Langmannsdalen eller den bratte råsa frå Smalnesreset.  Underteikna har gått Smalnesreset opp ein gong, men ikkje ned igjen. Det var for å seie mildt, helvetta bratt, og det freista ikkje til gjentaking med full oppakkning. Så me vart samde om å gå den lange omvegen (jamvel om Anders kanskje hel...

Revansje i Lesjafjella!

Jeg kunne kjenne hjertet hamre i brystet. Adrenalinet strømmet gjennom kroppen, og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i en stram bue, og langt der ute kjempet en kilosørret for livet. Det føltes som om tiden stod stille. Akkurat der og da fantes det ingenting annet. Alle tanker og bekymringer var blåst bort. I bobla jeg befant meg i her og nå, eksisterte bare meg – og den ørreten. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, etter hundrevis av resultatløse kast. Endelig satt den. Nå gjenstod bare den berømte, nervepirrende landingen. Men før vi kommer dit – før fisken var på kroken og pulsen skjøt i været – må vi spole noen måneder tilbake, til der det hele begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var i gang. Det var en slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et slags plaster på såret slo jeg leir i furuskogen ikke langt unna stien. Da den siste trøstepil...

Årets første

Med en pågående pandemi, og snøstorm i mai så er det fort gjort å gå inn i en aldri så liten depresjon. Det måtte settes inn umiddelbare tiltak, og hva er vel bedre antidepressiva enn en telttur med fiskestang og primus? Med den våren vi har hatt så langt, var det ikke mange alternativ om det skulle være håp om isfritt vann. Dermed måtte jeg ut mot havet og Alnesvatnet på Godøya ble valget. Noen år siden sist jeg var der. Utenom det er det ikke så mye å si enn at planen ble fulgt til punkt og prikke, ei natt i telt gjorde jobben. Fangst ble det dårlig med og jeg må innrømme jeg var litt smågrinete på turen ned igjen da jeg måtte konstatere at fangsten uteble. Etter å ha sett Michael Jordan dokumentaren "The last dance", har jeg lært at dette ikke er fordi jeg er sur og grinete, men en vinnerskalle. Takk MJ for den øyeåpneren der, og takk til Chris for trivelig turselskap.  Folksomt.

Nemesisvatnet - The fisherman strikes back!

Som ettertrykkelig nevnt tidligere finnes det ett fjellvatn som utelukket har servert meg nedturer, nemlig Nemesisvatnet. Fem ganger har jeg kjempet meg opp hit, og fisket i timevis uten noe som helst fangst å vise til. Et deprimerende regnestykke er å regne ut antall kast til sammen uten fast fisk. Hvis vi tar et uformelt anslag på at jeg rekker ca. 30 kast i timen. Med et snitt på ca. seks timer effektivt fiske på hver tur blir regnestykke, 30 kast x 6 timer x 5 dager. Da ender vi opp 900 kast i samme vann, uten noe å rope hurra for. Nå er jeg ingen finansmann, men til og jeg ser at dette er dårlig avkastning i forhold til innsats. Så hvorfor gidder jeg? Det er et veldig godt spørsmål, men jeg tror det er fordi man alltid har et bitte, bitte, bitte lite håp om at DENNE gangen, kan det gå. Akkurat DENNE gangen kan storfisken sitte, akkurat DENNE gangen kan jeg få den digre ørreten jeg observerte der oppe en julikveld i fjor, eller kanskje en av hans enda større kumpaner. Akkurat DEN...

Tafjordfjella

Et av årets høydepunkt i tursammenheng, og for så vidt i alle sammenhenger, må være når endelig fjellfiskesesongen er i gang. I år har våren og sommeren vært typisk for vestlandet, kaldt og vått. Dermed var det med stor usikkerhet jeg pakket sekken når kalenderen viste 21 juni. Jeg og Bjarte hadde i lang tid hatt en plan om at denne helgen skulle vi på fisketur. Det er ikke så ofte vi får mulighet til å dra på tur sammen, så dette så ihvertfall jeg virkelig frem til. Værmeldingene var mildt sagt dårlige, og ikke minst var det rimelig stor usikkerhet om det i det hele tatt var isfritt høyt der oppe i Tafjordfjella. Så dette kunne bli spennende. Uansett, på fredags ettermiddag labbet vi i vei fra Kaldhussæter i Tafjord, som var utgangspunkt på denne turen. Nå ventet noen hundre meter med stigning før vi var fremme og endelig kunne få svaret på om det var isfritt eller ikke. Så er det et spørsmål som alltid melder seg når man drar på fisketur i Tafjordfjella, blir det storfisk denne ga...

Veien fra sofagris til sjøørret

I drøye fem år har jeg vært på jakt etter sjøørreten på Sunnmøre, å kalle det en suksess er å ta en smule i. Dette handler såklart ikke om fiskeren, men at jeg har hatt store problemer med å finne de virkelig gode spotsa. Det som viste seg tidlig var at taushetsplikten står sterkt blant sjøørretfiksere, og jeg har slitt med å få rista ut noe juicy informasjon fra den gjengen der. Dermed har det blitt mye prøving og feiling, og som seg hør og bør, lite fangst. Denne vinteren har jeg vært en vaskekte sofagris, og det har blitt lite tur. Jeg skjønte det hadde gått for langt når jeg ble rørt til tårer av bromancen til Pølsa og OnklP på 71 grader nord, noe måtte gjøres. Etter litt kommunikasjon på sosial medier med en dedikert sjøørretfisker fikk jeg noen gode tips til hvor jeg burde ta turen, men måtte sverge på tro, ære og alt mulig anna at taushetsplikten måtte holdes. Tørr ikke tenke på hva konsekvensene blir om den brytes. Som et lite takk kunne jeg dele noen gode tips på fjellvatn so...

Ekspedisjon Reinheimen

Reinheimen nasjonalpark er vel et av de områdene jeg har flest turdøgn i her i Norge. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi her er uante muligheter for spennende fiske, spektakulær natur, og man kan finne områder der man er helt alene.  Disse turene har stort sett foregått på sommertid, så en skikkelig vintertur i Reinhemien, med pulk og pilkestikker, har lenge stått på den såkalte bucketlista. Midt i kaldeste desember 2021 og korona hengende over oss som er mørkt teppe, satt jeg å fattern og snakka om det vi ofte gjør, nemlig fisking og telttur.  Etter å ha nevnt at en skikkelig pulktur i Reinheimen er en liten drøm for min del, kom responsen kjapt" Jeg er klar, når drar vi?" En dato ble satt, og begge brødrene mine bestemte seg for å bli med. Det skulle vise seg å bli en litt humpete start på hele opplegget.  Jeg klarte å gå på tryne og brekke hånda, og vi måtte utsette turen noen uker etter legens anbefaling. På grunn av strenge koronarestriksjoner bl...