Gå til hovedinnhold

Tafjordfjella

Et av årets høydepunkt i tursammenheng, og for så vidt i alle sammenhenger, må være når endelig fjellfiskesesongen er i gang. I år har våren og sommeren vært typisk for vestlandet, kaldt og vått. Dermed var det med stor usikkerhet jeg pakket sekken når kalenderen viste 21 juni. Jeg og Bjarte hadde i lang tid hatt en plan om at denne helgen skulle vi på fisketur. Det er ikke så ofte vi får mulighet til å dra på tur sammen, så dette så ihvertfall jeg virkelig frem til. Værmeldingene var mildt sagt dårlige, og ikke minst var det rimelig stor usikkerhet om det i det hele tatt var isfritt høyt der oppe i Tafjordfjella. Så dette kunne bli spennende. Uansett, på fredags ettermiddag labbet vi i vei fra Kaldhussæter i Tafjord, som var utgangspunkt på denne turen. Nå ventet noen hundre meter med stigning før vi var fremme og endelig kunne få svaret på om det var isfritt eller ikke. Så er det et spørsmål som alltid melder seg når man drar på fisketur i Tafjordfjella, blir det storfisk denne gangen?

En liten fisk og et "stort" menneske.

Turformen er ikke akkurat på topp for tiden, så jeg så ikke akkurat frem til selve etappen oppover. Men det skulle vise seg å gå rimelig greit. Rart med det når du går med en kompis som du alt for sjeldent får møtt, så er det mye å prate om. Vi rakk egentlig ikke å komme gjennom rekken med vanlige tema før vi var fremme. Som en kurosiet kan jeg nevne at disse temaene er stort sett fotball, gamledager, fisketurer og et par andre tema som ikke kan nevnes grunnet taushetsplikten. Vi rakk vel knappest å komme gjennom fotball, før vi passete den siste knausen og var fremme. Det var bra vi hadde satt av et par dager til denne turen, om vi skulle rekke å komme gjennom de resterende temaene. Heldigvis viste deg seg at det var isfritt, og vi kunne pustet lettet ut. Hadde vært litt dumt å dratt på fisketur til et islagt vatn, greit nok at det er kjekt på tur uansett, men med den fiskefeberen vi begge kjente på nå, hadde det ikke endt godt om vi måtte dratt slukøret hjem uten å få tatt så mye som et kast. Det tok ikke lang tid før teltet var oppe, og resten av kvelden gikk med på fjasing og fiskerier. Bjarte dro opp den første ørreten på turen, ca 200 gram, og jeg kunne skryte av at jeg så en hjort, om det er så mye å skryte av da? Klokken bikket vel 03.00 før vi tok natta i det enorme 6 manns teltet til Bjarte. Dette var såpass stort at vi fikk hver vår "avdeling" og et romslig fortelt mellom oss som ble brukt til matlaging og henging. Skål og god natt!

Avgang. Kaldhussætervatnet til venstre.
Fortsatt en del snø på fjellet. 
Isfritt! Hallelujah!
Fjellheimen camp 6,  med andre ord god plass.
Når jeg tenker meg om tok det kanskje litt tid før vi kom i gang med fiskingen.
Her snakker vi om en som kan det å posere.

Det som er så fint på tur er at du kan sove så lenge du vill, jeg følte meg rimelig utkvilt da jeg kunne stå opp i nitiden. Bjarte har tydeligvis et godt sovehjerte, han lå å purka til klokka var 12 før han stakk tryne ut av teltåpningen. Da hadde jeg allerede rukket tre kaffikopper og dratt opp to ørreter. Når det er sagt så det ikke ut som Bjarte tok det så tungt, det var rikelig med tid til å fiske så vi brukte like gjerne et par timer til på frokost og kaffi. Sånn fiskemessig kan vi vel oppsummere med at, joda fisk fikk vi, mye fisk. Men de virkelig store ruggene uteble. Vi dro vel opp et par stk som med en god blanding av litt godvilje og uærlighet, passerte såvidt halvkiloen. Disse gjorde seg godt i steikepanna, og da fikk vi vel være fornøyd. Været ble en positiv overraskelse, det hadde absolutt ikke vært så dårlig som meldt, kjekt at det kan gå den veien av og til også. Men utpå kvelden ble det rimelig surt og da gjorde det godt å sprengfyre med primusen i teltet så vi fikk ganske så behagelig lunk. Ikke dumt og ganske så trivelig spør du meg.

Rolig start på dagen.
Dagens første fisk.
Bjarte med fast fisk på fluestanga.
Han er jaggu flink til å posere med fisk også.
Kokken surtryne.
Halvkilo -ish. 
Akkurat denne fikk svømme videre.
Det ble surt utpå kvelden, da gjør det godt å varme opp teltet med primusfyring.

Den siste dagen rakk vi å dra opp noen ørreter til, men fortsatt glimtet storfisken med sitt fravær. Ja, ja, det fikk bli en annen gang. Når vi hadde pakket sammen teltet og begynt å labbe nedover igjen, var vi begge enig i at det hadde "vore en gilde tur".  Tafjordfjella er alltid en sikker vinner selvom fiskefangsten kan variere. Men det er ingen tvil, treffer du riktig på vær og forhold, har greie ferdigheter for fjellfiske, og kanskje aller mest flaks. Så kan du virkelig treffe jackpot. Tror jeg da. Når jeg tenker meg om ender det stort sett opp med småfisk på mine turer. Her må det jobbes med flaksen fremover, for det kan hvertfall ikke stå på ferdighetene. Kremt....

Kommentarer

  1. Utrolig flott der oppe:)) Jeg fikk ingen fisk:) Men det var rimelig varmt da jeg var der. Får skylde på det:)) hehe:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det finnes alltid gode unnskyldninger for ikke å få fisk:) Jeg har vært gjennom stort sett alle:)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for storørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret ...

Veien fra sofagris til sjøørret

I drøye fem år har jeg vært på jakt etter sjøørreten på Sunnmøre, å kalle det en suksess er å ta en smule i. Dette handler såklart ikke om fiskeren, men at jeg har hatt store problemer med å finne de virkelig gode spotsa. Det som viste seg tidlig var at taushetsplikten står sterkt blant sjøørretfiksere, og jeg har slitt med å få rista ut noe juicy informasjon fra den gjengen der. Dermed har det blitt mye prøving og feiling, og som seg hør og bør, lite fangst. Denne vinteren har jeg vært en vaskekte sofagris, og det har blitt lite tur. Jeg skjønte det hadde gått for langt når jeg ble rørt til tårer av bromancen til Pølsa og OnklP på 71 grader nord, noe måtte gjøres. Etter litt kommunikasjon på sosial medier med en dedikert sjøørretfisker fikk jeg noen gode tips til hvor jeg burde ta turen, men måtte sverge på tro, ære og alt mulig anna at taushetsplikten måtte holdes. Tørr ikke tenke på hva konsekvensene blir om den brytes. Som et lite takk kunne jeg dele noen gode tips på fjellvatn so...

Eit siste kast før me gjev oss...

Forfattar: Bjarte Folkestad Underteikna og Anders hadde oss ein særs gilde tur til Slufsane den 10.09.2022 til 11.09.2022. Me starta tidleg laurdag og la i veg frå høvesvis Volda og Flisnes. Stor var gjensynsgleda då me møttest på Muri kjøpesenter. Det meste av handlinga var gjort på førehand, så det einaste som stod att var å kjøpe seg litt mat på Sylteormen bakeri før me køyrte i lag opp til Fettevikane. Veret var stort sett opplett og sol denne dagen, men det var ein kald trekk som hadde ein nordaustleg retning. Me traska den lange, og litt keisame vegen fram til der elva kryssa stien og me skulle vende nasa oppover mot Slufsane. Før denne turen hadde me drøfta kor vidt me skulle gå Langmannsdalen eller den bratte råsa frå Smalnesreset. Underteikna har gått Smalnesreset opp ein gong, men ikkje ned igjen. Det var for å seie mildt, helvetta bratt, og det freista ikkje til gjentaking med full oppakkning. Så me vart samde om å gå den lange omvegen (jamvel om Anders kanskje helst vil...