Gå til hovedinnhold

Enare - Munkelva

Idyll ved Enaresjøen


Ivalo - Enaresjøen - Munkelva - Munkebakken 01.08.2012 - 30.08.2012

Forberedelser i Karasjok

Vi tilbrakte noen deilige, rolige dager på campingen i Karasjok, med iskaldt øl og saftig indrefilet av reinsdyr – vel fortjent etter alle de lange turene tidligere på sommeren. I løpet av oppholdet hentet vi også kanoen på posten og handlet inn mat til den kommende padleturen. 

Siden de neste dagene stort sett skulle tilbringes i kano, unnet vi oss litt ekstra på matfronten. En 80 liters dufflebag ble fylt til randen med proviant, slik at vi var godt rustet for et par uker på vannet, klar for å padle, fiske og nyte villmarken.

Boligen i karasjokk.

Endring i rutevalg

Vi hadde planlagt å ta den klassiske "Monsen-ruta" på denne turen, men rett før start ble planene endret etter gode råd fra en trivelig kar fra Sunnmøre, som senere skulle bli en god venn og turkamerat. Vi fulgte derfor ruten Ivalo – øst-siden av Enare – Kyneljavri – Suolisjavri – Munkelva. Forventningene var skyhøye, og motivasjonen på topp.

Vi tok buss fra Rica Hotell i Karasjok til Ivalo. Med så mye utstyr måtte sjåføren ta to turer med taxi for å frakte alt fra campingplassen til hotellet. Etter noen timer på buss, med et lite stopp for litt "harryhandel" i Finland, var vi endelig fremme og klare til å starte padlingen. 

Fra rutebilstasjonen i Ivalo var det kun 50 meter til Ivalojohki, som skulle føre oss videre til Enare.

Vi venter på bussen utenfor Rica hotell Karasjokk.

Første etappe

Første dagen padlet vi ned til munningen av Enaresjøen, hvor vi slo opp den første leiren på turen. Stykket ga ikke den største villmarksfølelsen, ettersom vi passerte hytter, hus og båter langs bredden. Likevel var det godt å komme i gang, og nå gledet vi oss virkelig til å utforske de mer øde områdene av Enaresjøen. Dette var turen vi hadde drømt om lenge, og endelig var vi midt i eventyret.

En ekstra bonus var friheten fra tunge sekker på ryggen – nå kunne vi pakke med rikelig med mat og litt luksus uten å ødelegge kroppen. Vi visste at noen bæringer ville bli krevende, men tiden med vonde skuldre og såre hofter var forbi, og det føltes helt fantastisk.

Klar for start ved Ivalojohki

Så var det store padleeventyret i gang. 

Herlig å slippe å bære tunge ryggsekker. 

Spesielle båter de hadde i Finland

Første leir.

Enaresjøen i det fjerne.

Studering av kart.

Det snur fort!

Været skiftet raskt i starten av turen. Etter noen dager med regn kom solen, og vi fikk strålende dager. Likevel fikk vi kjenne på hvor uforutsigbar en så stor innsjø kan være. På bare noen sekunder snudde været fullstendig: vinden raste opp, og den ellers rolige vannflaten ble til et inferno av høye bølger og hvitt skum. Mens vinden stod på som verst, ble det nesten umulig å padle mot land – strømmen og bølgene krevde all vår kraft for å komme i sikkerhet. Heldigvis nådde vi land i siste liten, og lettelsen var enorm. Etter dette holdt vi oss nærmere bredden og var konstant på vakt mot brå værskifter.

En av mange sandstrender vi passerte. 

Vi fikk ikke mye fisk i Enare, men noe fangst ble det.

Denne turens første ørret 

Solnedgangene var magisk

Bål og solnedgang, hva mer kan man ønske seg?

Flytsonen - et herlig liv

Vi kom virkelig inn i en flytsone på Enaresjøen. Dagen startet rolig med frokost og kaffislabberas. Vi tok oss tid til å diskutere turen, rutevalg og små og store utfordringer. Dette er stunder jeg ser tilbake på med stor glede – tid til ro, tilstedeværelse og å nyte øyeblikket.

I kanoen satt Kathrine alltid fremst og var sjefen for navigeringen. Hun leste kart og terreng som om hun aldri hadde gjort annet, og ledet oss alltid sikkert dit vi skulle. Jeg hadde for lengst mistet ansvaret for navigeringen på grunn av min manglende retningssans.

Vi fant alltid en liten øy eller sandstrand der vi kunne fyre et lite lunsjbål, steke småharren vi hadde dratt opp og fylle på med mer kaffe før vi padlet videre. På kvelden fyrte vi bål, spiste oss gode og mette, og bare satt og så inn i flammene mens tankene fikk flyte.

Jeg kunne ikke unngå å tenke at det å padle her kanskje, bare kanskje, ga litt av den samme følelsen som å være i den store villmarka i Canada. Kanskje vi må få til en tur over there en gang?

Ny flott dag. 

Regnbue.

For noen fine dager vi hadde på Enare

Varmt i luften, kaldt i vannet

Harr til middag

Nattpadling

Bålkos ble det stort sett hver eneste kveld.

Å padle på natten er en fantastisk opplevelse.

Bålstekte pannekaker. 

Fiske på Enaresjøen

Fisket på Enaresjøen gikk kanskje litt tregere enn vi hadde forestilt oss, men ikke misforstå – vi fikk rikelig med fisk. Ørret, røye, harr og til og med gjedde lot seg lure, og en kveld fikk vi faktisk opp en liten canadarøye. 

Om jeg skal være ærlig, var det likevel litt skuffende at den virkelig store ørreten uteble. Men det finnes jo ingen garanti for sånt, så vi levde fint med den matfisken vi fikk. 
Men tvil ikke, det finnes virkelig grov ørret i Enaresjøen, jeg har hørt fiskskrøner om ørret på over 5 kilo, det hadde nesten blitt for mye.

Høydepunktet for meg personlig var da jeg klarte å lure en harr på 1,1 kg på land – ny personlig rekord! Den ble bakt i folie med smør og krydder, og selv harren smakte himmelsk slik tilberedt. Anbefales på det varmeste.

Harr på 1,1 kg

Veldig "viktig" å slå opp presenningen uansett vær.

Når det først blåste opp var det greit å holde seg på land

Å finne gode leirplasser var ikke vanskelig på denne turen. 

Enaresjøen er enorm, her ser vi ikke land på andre siden

Så ble det gjedde igjen.

I skogene her fikk vi litt av den samme følelsen som vi gjorde i Pasvik.

Speilblankt.

Vi lever eventyret

Ellers var Enaresjøen et eventyr fra første stund. Vi padlet stille gjennom glitrende vannflater i strålende sol, tok forfriskende bad i det klare vannet og nøt varme kvelder rundt bålet. Hver solnedgang malte himmelen i oransje og rosa nyanser, og vi kunne sitte lenge og bare nyte stillheten og magien som omga oss. Disse kveldene på svaberget sammen med Kathrine vil jeg aldri glemme – med bålrøyken som la seg rolig på vannflaten ble stemningen nesten uvirkelig.

Det slo oss også hvor enorm Enaresjøen er; flere steder kunne vi ikke se land på andre siden, og det føltes som å sitte ved et hav. Vi kunne stirre ut i evigheten og kjenne på en dyp ro og takknemlighet for å være akkurat her og nå.

Hver dag kunne vi plukke mengder med blåbær og multer, som ble nydelig tilbehør til både pannekaker og frokostblanding. Vi brukte rundt to uker på å krysse sjøen før vi padlet inn i Kyneljavri, uten å stresse – her gjaldt det å nyte turen. Alle som planlegger å padle her bør virkelig ta seg god tid; de nordøstre delene av sjøen er en perle, der naturen fremstår urørt og gir et ekte sus av villmark.

De nordøstre delene av Enare er virkelig ei perle

Speider ut i det store intet.

Dårlig fiske har ikke noe å si på en slik vakker kveld.

Enare anbefales på det sterkeste.

Øyer var det mange av.

Perfekt dag.

Og perfekt kveld. 

Grei utsikt å våkne til

Vi hadde mye sol på denne turen, noe som ikke vises på kroppsfargen

Blåbær og multer spiste vi nesten hver dag

Brukte ofte flytewobbler når jeg dorget.

Våt opplevelse

Etter å ha krysset Enaresjøen padlet vi rolig inn i Kyneljavri og videre mot Suolisjavri. I vannskillet mellom Kyneljavri og Suolis måtte vi gå ut av kanoen og dra den oppover strømmen. Våte turbukser og tursko var uunngåelig, men heldigvis hadde vi redningsvestene på.

Mens vi dro kanoen, tråkket Kathrine ned i ei dyphøle og ble tatt med av strømmen. Heldigvis fløt hun rolig noen meter før hun svømte trygt inn til land. Jeg sto på første rad og fulgte hele hendelsen mens jeg holdt kanoen – jeg måtte le, selv om Kathrine nok ikke delte min begeistring der hun sto gjennomvåt fra topp til tå..

Det tok ikke lang tid før vi hadde padlet fra startpunktet på Suolis, funnet en passende øy og kunne fyre opp et stort bål. Her fikk vi tørket både klær og sko og nyte en velfortjent kveld rundt bålet.

Enare nærmer seg slutten.

Fornøyd padler.

Enare skuffet ikke siste dagen. 

Her var slutten på Enaresjøen for vår del

Trekking av kano opp til Kyyneljavri

Det var lettere å bare å plumpe uti å dra kanoen enn å trekke fra land.

Tørking av klær og sko

Solnedgang ved Suolisjavrit. 

Kilosfisk i Suolisjavri

Som tidligere nevnt hadde den virkelig store ørreten glimret med sitt fravær så langt. Sluken eller wobbleren hang alltid bak kanoen, og i dag var intet unntak. Forskjellen var at jeg hadde knytt på en sluk som har fått navnet Dusken – hvit og sølv med en stor hvit dusk på enden. Kanskje du ikke tror på meg , men nord for polarsirkelen har denne sluken vist seg å gi solid fangst.

Mens vi padlet i ro og mak og ante fred og ingen fare, sto plutselig stangen i bue bak kanoen. Lyden av snellebremsen hylte gjennom stillheten og fikk meg til å bråvåkne på et øyeblikk. Etter litt kamp landet jeg en flott ørret på 1,1 kg i håven. Den ble til middag – og ærlig talt, man blir aldri lei av fersk ørret!

Største ørreten på turen. 1 kg, tatt i Suolisjavri

Så startet slitet!

Etter å ha padlet over Kyneljavri og Suolisjavri ventet de virkelig slitsomme bæreetappene. Her var det stort sett umulig å padle, så kanoen måtte bæres mellom oss. 

Slike etapper tar tid og tærer både på krefter og tålmodighet. Først bar vi sekkene våre, så gikk vi tilbake for å hente matbagen og litt annet småtteri, før vi til slutt gjorde en tredje runde for å få kanoen på plass. Fem turer totalt – og da sier det seg selv at utholdenhet og godt humør er avgjørende. 

Noen sure kommentarer var ikke til å komme unna, ikke uvanlig når man er utslitt, våt og kald. heldigvis er ikke noen av oss langsinte. 

Nettop ferdig med ei bæring, det skuløle bli en del etterhvert. 

Kathrine lager middag. 

Jeg slapper av.

Det begynte å bli mange bæringer nå, på veg til Tuulijavri

Tilbake for å hente sekken.

Hva gjør det å måtte bære litt når man blir møtt av dette. 

Det gikk greit å bære når vi var to om det.

Her skulle vi padle videre, men siden det blåste opp tok vi kvelden. 

Vatsari er ei perle.

Det begynte å bli flere og flere bæringer.

Ikke mulig å padle her

Hyggelig møte 

Ved Karsilan Tuulisjavr møtte vi et finsk par som var på fottur i området. Fisketips og gode råd om rutevalg ble utvekslet, og de delte villig sine erfaringer fra flere somrer på rad her. Det ga oss et godt innblikk i hva vi kunne forvente av de kommende dagene med tunge tak.

 Da jeg skulle til å slå opp teltet, sa den finske karen forsiktig: «Ikke sett teltet  her,» advarte han, «det er her vi går på do» Snakk om å nesten gå på en kjempesmell.

Da de fikk høre om turprosjektet vårt, ble de både engasjerte og kanskje litt misunnelige. Vi måtte love å sende bilder fra turen når vi kom hjem, og vi noterte e-postadressen deres – et løfte vi holdt med glede.

Her skulle vi begynne på den verste bæreetappen. 

Fra Tuulijavri til Vuontisjarvet ble det mye tung bæring

Selv om dette var slitsomt var det umulig å ikke legge merke til de nydelige omgivelsene.

Vi fikk ikke noe særlig fisk i dette området.

Herlig.

Mye stein i Vatsari. 

Siste etappe for dagen er gjort, jeg har vært å hentet kanoen.

Vi fikk to dager der vi stort sett bærte kanoen hele tiden. 

Vi ble aldri lei solnedgangene.

Alimmainen Porijarvi

Dagen etter padlet vi videre – eller rettere sagt, bar videre – og etter noen dager med krevende bæring gjennom Vatsaris ufremkommelige villmark, hvor både kano og sekk måtte flyttes om og om igjen, kunne vi endelig etablere leir ved Alimmainen Porijarvi, ikke langt fra grensa til Norge. 

Det var en stor lettelse å komme hit. Her hadde vi planlagt en tre dagers pause for å tørke kano og utstyr før vi skulle starte padlingen ned Munkelva.

Kanoen begynte å vise tydelige tegn på slitasje etter flere dager med røff behandling. Utrolig nok holdt den fortsatt tett, men juling hadde den fått. Jeg gikk fullstendig bananas med gaffateip og brukte nesten en hel rull på å beskytte de mest utsatte delene. 

Nå skulle vi ta det helt rolig noen dager før vi startet padlingen på siste stykke før Munkelva –  det skulle bli spennende.

Leir ved Alimmainen Porijarvi

Fisking i Utuanjoki

Utuanjohki, som blir Munkelva på norsk side.

Gaffa kan brukes til alt.

Det glir godt!

Etappen videre mot norskegrensa gikk lekende lett sammenlignet med de tidligere dagene – vi trengte knapt å ta et eneste padletak. Kanoen fulgte strømmen og gled stille nedover elvestykkene. 

Fisket var derimot magert; alt jeg så var ei lita gjedde som fulgte etter sluken. Men vi klagde ikke – det hadde allerede blitt mange gode fiskemiddager på turen.

Lunsjpausen tok vi ved Vuontisjarvet, et utrolig vakkert vann omgitt av sandstrender hele veien rundt. Her begynte vi virkelig å ta innover oss at turen nærmet seg slutten. Følelsene var blandede – både vemod og glede. Nå gjaldt det bare å nyte den siste etappen.

Klar for nye tak ned Utuanjohki og over grensa til Munkelva.

Pause ved Vuontisjarvet

Sandstrand rundt hele vannet

Rett før grensa til Norge

Å padle Munkelva var en topp opplevelse som vi aldri kommer til å glemme.

Møte med oppsynsmannen

Da vi passerte grensegjerdet, var gleden stor over å være tilbake i Norge. Padlingen ned Munkelva var en stor opplevelse, med lange partier av stille elv og korte bæringer forbi stryk og små fosser. Vannet var helt blankt, og vi kunne se stimer av sjøørret og små laks svømme under kanoen. 

Munkelvfossen var virkelig flott og selvsagt umulig å padle. Heldigvis gikk det en sti som vi kunne følge når vi bar kanoen forbi.

Ved en av kulpene møtte vi den lokale oppsynsmannen. Han fortalte at en stor hannbjørn hadde blitt skutt tidligere på sommeren. Bjørnen hadde drept en elg i nærheten, og siden området var populært blant laksefiskere, ble det vurdert som nødvendig å skyte den – bjørner kan nemlig bli aggressive dersom de må beskytte et kadaver. 

Selv om det var trist å høre at en bjørn hadde blitt skutt, ga det opplevelsen en ekstra dimensjon. Å vite at en bjørn hadde ferdes i området minnet oss på hvor vill og ekte naturen her er, og gjorde stemningen både intens og ekte.

Det ble en del bæring ned Munkelva også.

Viktig å ta seg god tid når det blir så mange bæringer, hvis ikke kunne det bli litt dårlig stemning.

Grensegjerdet.

Vi begynte å innse at turen nærmet seg slutten.

Endelig tilbake i Norge

En av de siste leirene, her er teltet slått opp på en morenerygg langs Munkelva

Vi brukte to dager ned Munkelva. 

Vi så mye sjøørret i elva, de lokale kaller det "blink".

Munkelvfossen

Det vart en del bæringer ned Munkelva. Her har vi en liten pause,viktig å ikke stresse

Vi dristet oss ikke til å padle der.

Siste padletak

Så kom dagen da vi kunne ta våre siste padletak på denne turen. Det var en merkelig følelse – både lettelse og vemod på én gang. På den ene siden var det fantastisk å være fremme, slippe bæring, våte sko og frysing. Endelig kunne vi se frem til en varm dusj, god mat og litt luksus igjen. Men samtidig var det trist, for dette eventyret hadde vært noe helt spesielt.

Enaresjøen – stor, mektig og magisk.
Vatsari ødemarksområde – krevende, ufremkommelig og rått, men samtidig så vakkert at det nesten tok pusten fra oss.
Og til slutt Munkelva – et padleeventyr med blankt vann, stille skog og den følelsen av å være helt alene.

Når jeg ser tilbake på det hele, tror jeg denne turen troner øverst på lista over mine favoritter. Den hadde alt – slit, stillhet, natur, spenning og en enorm følelse av frihet. Det er slike opplevelser som setter seg fast og blir med deg videre, uansett hvor mange turer du går etterpå.

Da vi stod der ved Munkelvbotn og ventet på bussen som skulle ta oss til Kirkenes, var vi enige om én ting: hit skal vi tilbake. En dag skal vi padle her igjen.


Målet er nådd!

Siste gang teltet ble slått opp

Turen er over, og vi venter på bussen som skal kjøre oss til Kirkenes

Takk, Nordkalotten

Da var turen over – men ikke bare denne turen. Hele prosjektet vårt var fullført. Vi hadde vært på Nordkalotten fra mai til ut september. Vi hadde opplevd villmark og stillhet, bjørnespor og myggsvermer, strålende sol og drittvær. Dette hadde vi planlagt i tre år, og nå var det plutselig ferdig.

Men det føltes ikke som om vi var mette. Langt ifra. Vi ville ha mer. Vi ville oppleve enda mer av Nordkalotten, men det får bli en annen gang. Nå ventet Sunnmøre – jobb, bolig og et mer sivilisert liv. Snakk om kontrast til de siste månedene.

Heldigvis er minnene mange. Når jeg lukker øynene, kan jeg fortsatt finne tilbake til ett av de utallige øyeblikkene vi hadde der oppe i nord – når alt var stille, bålet knitret, og vi ikke hadde en eneste bekymring. Bare frihet. Bare natur. Bare oss.

Denne turen har gitt oss noe som varer livet ut .

Takk, Nordkalotten – du er helt magisk.

Populære innlegg fra denne bloggen

Opptur i Sunndalsfella

Grov ørret i Sunndalsfjella. En velkomst for spesielt interesserte. Etter det som føles som en evighet i grov steinur, finner jeg omsider en grønn flekk hvor teltet kan stå. Det er ikke lett å finne teltplass her – terrenget er kupert, goldt og vilt. Etter at jeg forlot DNT-stien, har jeg kjempet meg opp gjennom bratt ur med altfor tung sekk. Svetten renner, beina verker – men humøret er på topp. Det er herlig å være på tur igjen. Å bruke kroppen, kjenne forventningene, føle mestringen. Jeg ante ikke at terrenget skulle være så krevende, men nå skjønner jeg hvorfor så få tar turen hit.  Det er dette jeg vil ha. Det skal koste litt å komme seg hit. Utsikt nedover Torbudalen. Turen er i gang! Krevende terreng. Sliten fjellfisker! Jeg er ganske kjørt nå – ikke bare fysisk, men også mentalt. Det koster mer enn man tror å bevege seg i dette terrenget. Hvert steg må tas med omhu. Én løs stein, og turen kan være over. Med tung sekk og en kropp som har passert sine glansdager, ville det væ...

På jakt etter storfisken i Femundsmarka

Vil vi klare å lure storfisken? 22. juni – 4. juli 2013 Endelig var dagen kommet. Sekkene var pakket, siste arbeidsdag før ferien var unnagjort, og alt var klart for å sette kursen mot Jonasvollen – utgangspunktet for vår to ukers tur i Femundsmarka. Da vi tidligere på året skulle bestemme hvor årets langtur skulle gå, vurderte vi både Lierne, Tafjordfjella og Finnmark. Valget falt til slutt på Femundsmarka. Vi hadde hørt både positive og negative historier fra folk som hadde vært der før. Utsagn som «altfor mye folk etter Monsen var der» og «mye søppel» hadde gått igjen flere ganger. Vi ønsket å finne ut hvordan vår opplevelse av området ville bli – og valget ble tatt. Røverhistorier om stor ørret og røye hjalp nok også på beslutningen. I tillegg fristet det å utforske mer av Femundsmarka etter padleturen vår i Rogen-området i 2011, da vi bare så vidt var innom norsk side. Etter ei natt på hytte på Jonasvollen tok vi båttaxi til Storvika – strålende service. Sammen med oss ...

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess før jeg bestemmer meg for hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer strømmer det folk dit for å prøve fiskelykken. Ikke minst i år, med tanke på pandemien og at mange legger ferien til Norge. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det færre kanskje vet, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna – områder som er langt mindre besøkt. Her snakker vi om ekte, hemmelig villmark – så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre hvor det er. Jeg kan røpe såpass som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et slags episenter for storørret – om det er lov å si i disse dager. Guttorm, som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke, og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. ...

Eit siste kast før me gjev oss...

Forfattar: Bjarte Folkestad Underteikna og Anders hadde oss ein særs gilde tur til Slufsane den 10.09.2022 til 11.09.2022. Me starta tidleg laurdag og la i veg frå høvesvis Volda og Flisnes. Stor var gjensynsgleda då me møttest på Muri kjøpesenter. Det meste av handlinga var gjort på førehand, så det einaste som stod att var å kjøpe seg litt mat på Sylteormen bakeri før me køyrte i lag opp til Fettevikane. Veret var stort sett opplett og sol denne dagen, men det var ein kald trekk som hadde ein nordaustleg retning. Me traska den lange, og litt keisame vegen fram til der elva kryssa stien og me skulle vende nasa oppover mot Slufsane. Før denne turen hadde me drøfta kor vidt me skulle gå Langmannsdalen eller den bratte råsa frå Smalnesreset.  Underteikna har gått Smalnesreset opp ein gong, men ikkje ned igjen. Det var for å seie mildt, helvetta bratt, og det freista ikkje til gjentaking med full oppakkning. Så me vart samde om å gå den lange omvegen (jamvel om Anders kanskje hel...

Revansje i Lesjafjella!

Jeg kunne kjenne hjertet hamre i brystet. Adrenalinet strømmet gjennom kroppen, og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i en stram bue, og langt der ute kjempet en kilosørret for livet. Det føltes som om tiden stod stille. Akkurat der og da fantes det ingenting annet. Alle tanker og bekymringer var blåst bort. I bobla jeg befant meg i her og nå, eksisterte bare meg – og den ørreten. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, etter hundrevis av resultatløse kast. Endelig satt den. Nå gjenstod bare den berømte, nervepirrende landingen. Men før vi kommer dit – før fisken var på kroken og pulsen skjøt i været – må vi spole noen måneder tilbake, til der det hele begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var i gang. Det var en slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et slags plaster på såret slo jeg leir i furuskogen ikke langt unna stien. Da den siste trøstepil...

Årets første

Med en pågående pandemi, og snøstorm i mai så er det fort gjort å gå inn i en aldri så liten depresjon. Det måtte settes inn umiddelbare tiltak, og hva er vel bedre antidepressiva enn en telttur med fiskestang og primus? Med den våren vi har hatt så langt, var det ikke mange alternativ om det skulle være håp om isfritt vann. Dermed måtte jeg ut mot havet og Alnesvatnet på Godøya ble valget. Noen år siden sist jeg var der. Utenom det er det ikke så mye å si enn at planen ble fulgt til punkt og prikke, ei natt i telt gjorde jobben. Fangst ble det dårlig med og jeg må innrømme jeg var litt smågrinete på turen ned igjen da jeg måtte konstatere at fangsten uteble. Etter å ha sett Michael Jordan dokumentaren "The last dance", har jeg lært at dette ikke er fordi jeg er sur og grinete, men en vinnerskalle. Takk MJ for den øyeåpneren der, og takk til Chris for trivelig turselskap.  Folksomt.

Ekspedisjon Reinheimen

Reinheimen nasjonalpark er vel et av de områdene jeg har flest turdøgn i her i Norge. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi her er uante muligheter for spennende fiske, spektakulær natur, og man kan finne områder der man er helt alene.  Disse turene har stort sett foregått på sommertid, så en skikkelig vintertur i Reinhemien, med pulk og pilkestikker, har lenge stått på den såkalte bucketlista. Midt i kaldeste desember 2021 og korona hengende over oss som er mørkt teppe, satt jeg å fattern og snakka om det vi ofte gjør, nemlig fisking og telttur.  Etter å ha nevnt at en skikkelig pulktur i Reinheimen er en liten drøm for min del, kom responsen kjapt" Jeg er klar, når drar vi?" En dato ble satt, og begge brødrene mine bestemte seg for å bli med. Det skulle vise seg å bli en litt humpete start på hele opplegget.  Jeg klarte å gå på tryne og brekke hånda, og vi måtte utsette turen noen uker etter legens anbefaling. På grunn av strenge koronarestriksjoner bl...

Blåfjella-Skjækerfjella Nasjonalpark

Der fremme venter eventyret! Datoen er 30. juli, sommeren 2021. Jeg har knapt vært på tur i en liten time, og allerede kan jeg konstatere at fjellskoa mine er helt gjennomvåte. Jeg stopper opp, ser meg rundt, og må erkjenne at jeg har mistet oversikten over hvor jeg egentlig er. Jeg må le litt for meg selv. Tåka ligger tett, og regnet plasker ned – ikke akkurat en optimal start, vil jeg si. Planen var å følge ledelinjene i terrenget til brua over Storåselva men nå står jeg med myr opp til knærne og tett skog rundt meg. Her har jeg nok bommet litt. Frem med kartet. Jeg befinner meg på grensa til Skjækerfjella nasjonalpark, nærmere bestemt en av de utallige myrene mellom parkeringen og Seisjøen. Planen er å være på tur her i ei lita uke. Når det gjelder rutevalg, har jeg ingen konkrete planer om hvor jeg skal gå – det får jeg ta på gefylen. Etter litt kartstudie og banning kjenner jeg igjen terrenget, og kan sette kursen mot brua. Det er vanskeligere å navigere her i de trønderske skogen...

Nemesisvatnet - The fisherman strikes back!

Som ettertrykkelig nevnt tidligere finnes det ett fjellvatn som utelukket har servert meg nedturer, nemlig Nemesisvatnet. Fem ganger har jeg kjempet meg opp hit, og fisket i timevis uten noe som helst fangst å vise til. Et deprimerende regnestykke er å regne ut antall kast til sammen uten fast fisk. Hvis vi tar et uformelt anslag på at jeg rekker ca. 30 kast i timen. Med et snitt på ca. seks timer effektivt fiske på hver tur blir regnestykke, 30 kast x 6 timer x 5 dager. Da ender vi opp 900 kast i samme vann, uten noe å rope hurra for. Nå er jeg ingen finansmann, men til og jeg ser at dette er dårlig avkastning i forhold til innsats. Så hvorfor gidder jeg? Det er et veldig godt spørsmål, men jeg tror det er fordi man alltid har et bitte, bitte, bitte lite håp om at DENNE gangen, kan det gå. Akkurat DENNE gangen kan storfisken sitte, akkurat DENNE gangen kan jeg få den digre ørreten jeg observerte der oppe en julikveld i fjor, eller kanskje en av hans enda større kumpaner. Akkurat DEN...

Tafjordfjella

Et av årets høydepunkt i tursammenheng, og for så vidt i alle sammenhenger, må være når endelig fjellfiskesesongen er i gang. I år har våren og sommeren vært typisk for vestlandet, kaldt og vått. Dermed var det med stor usikkerhet jeg pakket sekken når kalenderen viste 21 juni. Jeg og Bjarte hadde i lang tid hatt en plan om at denne helgen skulle vi på fisketur. Det er ikke så ofte vi får mulighet til å dra på tur sammen, så dette så ihvertfall jeg virkelig frem til. Værmeldingene var mildt sagt dårlige, og ikke minst var det rimelig stor usikkerhet om det i det hele tatt var isfritt høyt der oppe i Tafjordfjella. Så dette kunne bli spennende. Uansett, på fredags ettermiddag labbet vi i vei fra Kaldhussæter i Tafjord, som var utgangspunkt på denne turen. Nå ventet noen hundre meter med stigning før vi var fremme og endelig kunne få svaret på om det var isfritt eller ikke. Så er det et spørsmål som alltid melder seg når man drar på fisketur i Tafjordfjella, blir det storfisk denne ga...