Fjellfiske i sporene til Olav den Hellige

Endelig var det klart for en ny fisketur i Reinheimen nasjonalpark, et av årets absolutte høydepunkt. Planen var å starte ved Grønnningsæter i Valldalen og følge Steindalen oppover. Her ligger det flere spennende fjellvatn som kultiveres av Norddal fjellstyre. Min plan var å gå opp til Heimste Knutskoppvatnet, og neste dag videre til Sylkoppvatnet. Her skal det være mulig å få fin fisk, og det var jo som alltid målet. Det er et historisk sus over å traske i Steindalen. Her går nemlig Valldalsleden, som er en Pilegrimsled i fotsporene til Olav den hellige. Da han rømte landet vinteren 1028-1029 gikk han i land med skipet sitt i Valldal, gikk derfra over fjellet til Lesja, og videre over Dovre. Leden er nå merket, og kan følges hele vegen til den kobler seg til Gudbrandsdalsleden. Jeg er ingen religiøs mann, men dette var jo faktisk litt stas. Til og med for en enkel hedning som meg, og hvem vet? Kanskje Olaven tok en liten "pitstop" ved de samme vatna jeg skulle besøke for å sikre middagen?

Pilgrimsleden i Steindalen.

Det var meldt dårlig vær de to dagene jeg skulle være på tur, men da jeg ruslet oppover Steindalen på morgenkvisten, var det faktisk antydning til litt sol. Det går en tydelig sti her, og det var ingen problem å følge den. Jeg traff på et par karer som kom fra Tjønnebu, og hadde prøvd fiskelykkene i vatna rundt denne flotte DNT hytta. Etter en drøy time tok jeg av stien østover, mot elven som renner ut fra Heimste Knutskoppvatnet. Herfra fikk jeg en drøy oppstigning til vatnet. Grunnet et litt dårlig rutevalg måtte jeg streve litt ekstra før jeg var oppe. Om noen skal ta samme turen, vil jeg tro den beste ruta er å følge elva oppover. Men det er fortsatt veldig bratt, så vær forsiktig. Da jeg endelig fikk satt opp teltet ved utoset til vatnet, kom det dårlige været som var meldt. Jeg registrerte at det fortsatt lå is på deler av vatnet, og vi var da i midten av august. Det sier vel det meste om sommeren på Sunnmøre i år. Siden det ble så surt og kaldt, la jeg meg i teltet for å få varmen tilbake og ta en liten kopp kaffe. Ingen grunn til å stresse her i gården.

Steindalen.

Oppstigningen til Heimste Knutskoppvatnet.

Det ble et bra slit oppover her.

Så var jeg endelig oppe.

Fortsatt isflak på vatnet. God sommer!

Grei teltplass ved utoset.

Kaffekok!

Etter noen rolige timer i teltet, kunne fiskeriet endelig begynne. Det var fortsatt rimelig kjølig og det ble ikke akkurat storfangst. En liten ørretpinne ble landet i ei lita tjønn like vest for vatnet, den fikk leve videre. Her fant jeg en slags varde der en flat stein var satt opp på høykant, det kunne se ut som noen hadde risset inn en B på steinen, lurer på hva dette kan være?
Rundt store deler av Knutskoppvatnet er det umulig å gå, bratte berg og steinur gjør det helt uaktuelt. Men noen steder kom jeg til og fikk fisket en hel del. Da jeg og Kathrine var her i 2014 fikk vi en del fin ørret her på rundt 400 gram. Nå var det helt dødt. Den gang kom vi ned andre siden av vannet, etter å ha gått opp Litlelangdalen. På vei tilbake til teltet etter en solid fiskerunde, så jeg en steinformasjon ved utoset som så menneskeskapt ut. Etter å ha studert denne nærmere ble konklusjonen at dette var restene av en Bågåstø, som ble brukt under den gamle villreinjakten. Dette er en slags oppmuret halvsirkel som fangstmenn (eller kvinner) kunne gjemmes seg bak, til villreinen nærmet seg. Da stod de klare med spyd eller kanskje pil og bue. Jeg kunne nesten se for meg hvordan villreinen kom ruslende uvitende om faren som ventet. I denne trange dalen var terrenget nærmest formet som en flaskehals, noe som gjorde at rømningsmulighetene var små. Med andre ord så er det gode sjanser for at noen heldige fangstmenn har sikret seg villrein middagen akkurat her. Det var mer enn hva jeg kunne skryte av.

Lite fisk å få i Heimste Knutskoppvatnet.

Bratt rundt store deler av vatnet.

Hit, men ikke lenger.

Lite tjønn nord for Heimste Knutskoppvatnet.

Hva kan dette være/bety? Plassert ved det lille tjønnet nord for Heimste Knutskoppvatnet.

Dagens fangst.

Restene av en Bågåstø.

Bågåstø, dette var jo ganske likt. Bildet er tatt av informasjonsskilt på Tunga fra en tidligere tur.

Utsikt mot Tjønnebu. Bak første høyden ligger Krynkelvatnet. Der skal jeg prøve fiskelykken.

Våte sko, savnet de gamle lærskoene på akkurat denne turen her.

Nysnø på toppene.

En kaffekopp mens jeg grublet på villreinjakt fra gamledager. Fascinerende.

Neste dag var det på tide å pakke sammen og bevege seg mot Sylkoppvatnet. Været var noe bedre i dag, og det gikk greit å gå ned igjen bratta jeg kom fra. Så var det å gå opp en ny bakke, som selvsagt var stupbratt den også. Etter en halvannen time var jeg fremme. Dette ble en virkelig flott dag. Sylkoppvatnet var blikkstille, og Sylkoppegga kunne speile seg i det krystallklare fjellvatnet. Her oppe var det stort sett steinur, og det var dårlig med teltplasser. Selvom forholdene ikke var de beste fiskemessig, fikk jeg faktisk landet en ørret på ca halvkiloen. Det var ikke mange vakene å se, men noen var det. I mitt hode betyr det at her oppe går det stor fisk. Så satser vi på at akkurat denne gangen har jeg rett, selvom tidligere erfaringer viser at det er tvilsomt. Etter å ha brukt dagen her oppe ruslet jeg etterhvert tilbake til stien i Steindalen, og gikk de siste kilometerne tilbake til bilen. Nok en tur i Reinheimen var over.

Ned bratta igjen.

Der inne lå Sylkoppvatnet.

Bratt oppstigning her også gitt. 

Sylkoppvatnet.

Stort sett steinur rundt hele vatnet.

Lunsj.

Blikk stille og krystallklart.

Det vart en fisk her også.

Utoset, mot Steindalen.

Skrytebilde.

Et siste kast før jeg tok turen tilbake til bilen.

Dette ble nok en herlig tur i Reinheimen. Det gir en ekstra dimensjon til turen når du vet du går i fotsporene til Olav den Hellige. Og ikke minst når man finner fangstminner som kan være svært gammel. Jeg har prøvd å finne ut hvor gammel en slik Bågåstø kan være, men det varierer veldig. Etter å ha googlet litt fikk jeg bekreftet at denne Bågåstøen jeg fant, allerede er registrert av Nasjonalparkstyre til Reinheimen, det viser seg at det finnes massevis av slike fangstminner rundt omkring i nasjonalparken. Det er bare å holde øynene åpen. Jeg har sendt en mail til en av naturforvalterne i området og spurt om de har en anelse om hvor gamle disse Bågåstøene er, så får vi se.  Og om noen har en anelse om hva den steinen ved det lille tjønnet kan være blir jeg glad for tilbakemelding. For meg så det ut som noen hadde risset inn en B, se på bildet og gjør din vurdering. Takk til Reinheimen for denne gang, vi sees igjen.

Noen flere bilder av Bågåstøen her:

Flere bilder av den "mystiske" steinen:

Adios!