Gå til hovedinnhold

Isfiske på Lesjaskogsvatnet

Nå som det visst nok er vinter, passer det vel bra med et liten historie om en isfisketur til Lesjaskogsvatnet fra i fjor. Når det blir snakk om isfiske blir Jarle som oftest med, og denne gangen var ikke et unntak. Dette er jo alltid kjekt, men også litt frustrerende med tanke på at Jarle stort sett får både større og mer fisk enn meg. På den måten er han ikke akkurat ideell å ha med på fisketur. Men til tross for at jeg kunne se nok et nederlag i horisonten, skulle de bli stas å tilbringe noen dager ved furubålet på Lesjaskog. Etter et par timers kjøretur var pulken pakket, og vi kunne forsiktig bevege oss ut på isen for å lete etter en grei leirplass. Turen til Lesjaskogsvatnet ble en skikkelig latmannstur, og det var ikke mange hundre meterne vi gadd å gå. En forklaring på dette kan være at pulkene var fylt opp til bristepunktet med god mat og drikke. Med den vekten på slep, var det mildt sagt ikke fristende å gå lenger enn strengt tatt nødvendig. Skål for latskapen.

Isfiske på Lesjaskogsvatnet.

Lesjaskogsvatnet viste seg fra sin beste siden disse dagene. Strålende sol og ikke et vindpust. Da er livet behagelig for to enkle isfiskere. Dagene gikk med på å holde bålet i live, samle inn brensel og sjekke pilkestikkene med jevne mellomrom. Vi fikk rikelig med ørret selv om det ikke var av de største. Kan ikke helt huske hvem som fikk mest fisk, kremt. Men det er da ikke så nøye uansett. Det som er helt sikkert er at isfiske tydeligvis er eksotisk på Lesjaskog. Plutselig stod det en journalist fra Gudbrandsdølen på isen. Han hadde fått tips av butikkdama (der vi kjøpte fiskekort) at det var to sunnmøringer som skulle prøve fiskelykken her, og han øynet tydeligvis muligheten for et scoop. Etter noen spørsmål og bilder takket han for seg, og lovet å sende en kopi av avisen når artikkelen hadde kommet på trykk. Når jeg tenker meg om har den enda ikke dukket opp. Kanskje like greit, for jeg tror ikke vi leverte det mest spennende intervjuet. To trauste karer fra Sunnmøre som er glad i å fiske, det er vel begrenset nyhetsverdi i det.

Nydelig dag.
Pulken pakket og klar.
Jarle tusler rolig på isen. Ingen har det travelt her i gården.
Teltet ble slått opp på isen.
Så skal det fiskes.
Rød maggot funket bra her.
Vedsanking i blåtimen.
Bra start på dagen.
Det fyres bål.
You talking to me? 
Som vanlig var det Jarle som fikk mest fisk.
Lesjaskogsvatnet er flott på vinteren.

Tatt fra www.gd.no

Det har blitt noen turer på Lesjaskogsvatnet etter hvert. Både sommer og vinter. Som en lavterskeltur er jo Lesjaskog helt glimrende, og er ideelt for barnefamilier eller andre som bare har lyst å oppleve flott natur på kort tid. Det kreves svært lite for å ta seg en tur hit. På sommeren er det ideelt å bruke kano, og man finner mange flotte leirplasser på flere av de små øyene på Lesjaskogsvatnet. På vinteren kan det bli rimelig kaldt på det verste, men tilgangen til brensel er så god at dette er ingen problem. Her kan man lage seg ei solid bålgrop, og nyte den herlige varmen som ett vaskekte vinterbål skal gjøre. Fiske er også rimelig bra, selv om vi har til gode å dra opp de største ruggene. Men et kjapt google-søk viser at det har blitt tatt stor fisk her tidligere. En fin måte å planlegge en tur på Lesaskogområdet er å benytte seg turplanleggings-appen outtt, eller gå inn på outtt.no. God tur.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for storørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret ...

Veien fra sofagris til sjøørret

I drøye fem år har jeg vært på jakt etter sjøørreten på Sunnmøre, å kalle det en suksess er å ta en smule i. Dette handler såklart ikke om fiskeren, men at jeg har hatt store problemer med å finne de virkelig gode spotsa. Det som viste seg tidlig var at taushetsplikten står sterkt blant sjøørretfiksere, og jeg har slitt med å få rista ut noe juicy informasjon fra den gjengen der. Dermed har det blitt mye prøving og feiling, og som seg hør og bør, lite fangst. Denne vinteren har jeg vært en vaskekte sofagris, og det har blitt lite tur. Jeg skjønte det hadde gått for langt når jeg ble rørt til tårer av bromancen til Pølsa og OnklP på 71 grader nord, noe måtte gjøres. Etter litt kommunikasjon på sosial medier med en dedikert sjøørretfisker fikk jeg noen gode tips til hvor jeg burde ta turen, men måtte sverge på tro, ære og alt mulig anna at taushetsplikten måtte holdes. Tørr ikke tenke på hva konsekvensene blir om den brytes. Som et lite takk kunne jeg dele noen gode tips på fjellvatn so...

Eit siste kast før me gjev oss...

Forfattar: Bjarte Folkestad Underteikna og Anders hadde oss ein særs gilde tur til Slufsane den 10.09.2022 til 11.09.2022. Me starta tidleg laurdag og la i veg frå høvesvis Volda og Flisnes. Stor var gjensynsgleda då me møttest på Muri kjøpesenter. Det meste av handlinga var gjort på førehand, så det einaste som stod att var å kjøpe seg litt mat på Sylteormen bakeri før me køyrte i lag opp til Fettevikane. Veret var stort sett opplett og sol denne dagen, men det var ein kald trekk som hadde ein nordaustleg retning. Me traska den lange, og litt keisame vegen fram til der elva kryssa stien og me skulle vende nasa oppover mot Slufsane. Før denne turen hadde me drøfta kor vidt me skulle gå Langmannsdalen eller den bratte råsa frå Smalnesreset. Underteikna har gått Smalnesreset opp ein gong, men ikkje ned igjen. Det var for å seie mildt, helvetta bratt, og det freista ikkje til gjentaking med full oppakkning. Så me vart samde om å gå den lange omvegen (jamvel om Anders kanskje helst vil...