 |
| Grov ørret i Sunndalsfjella. |
En velkomst for spesielt interesserte.
Etter det som føles som en evighet i grov steinur, finner jeg omsider en grønn flekk hvor teltet kan stå. Det er ikke lett å finne teltplass her – terrenget er kupert, goldt og vilt.
Etter at jeg forlot DNT-stien, har jeg kjempet meg opp gjennom bratt ur med altfor tung sekk. Svetten renner, beina verker – men humøret er på topp.
Det er herlig å være på tur igjen. Å bruke kroppen, kjenne forventningene, føle mestringen. Jeg ante ikke at terrenget skulle være så krevende, men nå skjønner jeg hvorfor så få tar turen hit.
Det er dette jeg vil ha.
 |
| Utsikt nedover Torbudalen. Turen er i gang! |
 |
| Krevende terreng. |
Sliten fjellfisker!
 |
| Bratte partier rundt vannet. |
 |
| Endelig fremme. |
Hvor er fisken?
Dagens plan: Jeg skal jobbe meg systematisk gjennom tre vann. Det skal fiskes hardt. Jæskla hardt. Og nytes litt underveis.
 |
| Morgenstund i teltet. |
 |
| Ett av tre vann som skal utforskes i dag. |
Stemmer i hodet!
Jeg fisker gjennom det første vannet – ikke et napp. Jeg kaver over steinur, tar flere ufrivillige bakkeløp for å nå neste vann. Nye kast. Ny skuffelse. Ikke et napp der heller.
Fasiken da! Jeg hører allerede latteren til turkompis Jan Erik – med den forbaska romsdalsdialekten:
«Fekk du ikkje fisk der heller? Hahaha!»
Jeg vurderer å legge opp. Begynne med drageflyging. Cross-yoga. Hva som helst. Men noe må gjøres.
Til slutt går jeg det siste stykket opp til det øverste vannet. Nå er jeg over 1550 moh, og kjenner nesten høydesyken ta meg. Det er helt stille. Vannet ligger krystallklart foran meg.
Da hører jeg en annen stemme i hodet. Aner ikke hvor den kommer fra:
«Lykke til med å få fisk her, din gjøk!»
Man kan bli innlagt på psyk av mindre. Men jeg gir ikke opp. Ikke helt ennå. |
| Det jobbes! |
 |
| Her er det muligheter! |
Fast fisk!
Jeg fisker meg langs østsiden av vannet og kommer til et langt nes som ser lovende ut. Her smalner vannet, og jeg når lett over med kastet. Av erfaring vet jeg at slike plasser ofte har strøm i vannet – perfekte forhold for ørreten som venter på drivende insekter.
Jeg knyter på en Aura Flake – en gjenganger på fjellet. Kaster slik at den lander femten centimeter fra land på andre siden, og drar den rykkvis og forsiktig tilbake. Da ser jeg den: en stor ørret følger etter. Jeg stopper et sekund. Sveiver. Pang! Den sitter. Yes! Teori og praksis – endelig hånd i hanske.
Fem minutter senere ligger en smellfeit, dausliten fjellørret i håven. Vekten viser 970 gram – men det snakker vi ikke høyt om. Kilosfisk er det åkkesom. Magen er proppfull av fjærmygglarver, og kjøttet er knallrødt. Ren magi! |
| "Kilosfisk" |
 |
| Magen full av fjærmygglarver. |
 |
| Lykkelig fisker. |
Ketchupeffekten!
Ikke lenge etter, som rosinen i baconpølsa, lander jeg en ny ørret på rundt åtte hekto – like rød i kjøttet som den første. Skuldrene senkes. Balansen er tilbake. Middagen er sikret: nærmere en kilo fisk, uten tilbehør.
Her jåles det ikke med potetmos eller ris, makan.
 |
| 800 gram. |
 |
| "Grei" kvailtet. |
 |
| Middag for en enkel fjellfisker. |
Mysteriet om Storfiskvannet.
Det finnes et vann langt inne i Sunndalsfjella som jeg har siklet etter i mange år. Det går rykter om virkelig stor fisk – kanskje det beste vannet i hele nasjonalparken. Fordi det ligger så utilgjengelig til, har jeg aldri kommet meg dit. Vannet har fått et mytisk preg.
Men nå er jeg endelig i posisjon til å finne ut av mysteriet.
Planen er å gå over et pass på rundt 1700 meter og følge ei stor snøfonn ned til et fjellfiskers drømmevann. Men sånn går det ikke.
Jeg står ved starten av stigningen. Ti centimeter nysnø dekker steinura jeg skal følge oppover. Magefølelsen sier med én gang at dette ikke er lurt. Steinur, snø og tung sekk er en kombinasjon som roper trøbbel – særlig når jeg er alene. Av og til må jeg også være kjedelig og fornuftig.
Jeg lytter til magefølelsen. Rister av meg skuffelsen. Legger en ny plan.
Mysteriet om Storfiskvannet forblir uløst – i hvert fall for nå.
Kanskje neste år. |
| Utsikt fra ura – dit og ikke lenger. Noen mysterier får vente. |
En ny plan.
Jeg bryter leir og fortsetter oppdagerferden i Sunndalsfjella.
Til morgenkaffen studerer jeg kartet, og en ny plan tar form. Jeg pakker sammen alt pikkpakk og setter kursen lenger inn i fjella. Et skar ser lovende ut på papiret – men først venter nok en runde med grov steinur og krevende navigering.
Etter hvert som kilometerne glir unna, endrer terrenget karakter. Det golde steinlandskapet gir plass til grønt og frodig terreng – reinlav, myrull og lyng dekker bakken. Himmelen er blå, og det er vindstille. Det knaser tørt under fjellskoa. Solstrålene bryter gjennom myrulla, og det føles som å gå rett inn i et postkort.
Jeg angrer ikke på at jeg la om ruta. |
| Pakket og klar. |
 |
| Ny runde i ura. |
 |
| Terrenget blir mer grønt og frodig. |
 |
| Det føles som alt dette er mitt og bare mitt. |
Idyll ved Langtjønna.
Ut på ettermiddagen når jeg Langtjønna og finner en perfekt teltplass ute på et nes – flatt, lunt og med vannet rett utenfor åpningen. Etter en sen lunsj planlegger jeg å fiske rundt hele vannet. Dette blir en kveld jeg aldri kommer til å glemme.
Jeg kaster i en vid vifteformasjon. Igjen og igjen. Etter hvert glir jeg inn i en transe. Bekymringer og tanker kastes ut med sluken. Hodet tømmes. Jeg sanser bare.
Jeg tar inn varmen, solen og stillheten. Lytter til vakende ørret som forsiktig plasker i vannskorpen. Jeg nyter det grønne rundt meg, myk lyng under føttene og fjærmyggens summing rundt hodet.
Alt er stille. Ikke et vindkast. Slike forhold er sjeldne på høyfjellet. |
| Helt stille kveld. |
Fisken biter.
Det napper godt i Langtjønna – fisk etter fisk finner veien opp på land. Den største veier kanskje seks hekto. Noen er litt tynne, så her bør det nok fiskes mer for å tynne ut bestanden. Men jeg klager ikke – det er skikkelig kjekt når det er så mye liv i vannet. Hit skal jeg ta med barna på neste familietur. Men da må de jaggu bære sekken sin selv!
Den eneste bekymringen som sniker seg inn før jeg kryper til køys, er hvordan det har gått med Brann i kveldens Europaliga-kvalik. Ingen dekning her ute, så jeg får smøre meg med tålmodighet og vente til jeg kommer hjem. Men når det er det største problemet jeg har akkurat nå, kan jeg ikke klage.
Heia Brann! |
| Perfekt leirplass. |
 |
| Litt tynn fisk i Langtjønna? |
 |
| Solen går ned bak fjellet og det er på tide å si god natt. |
Overdose av endorfiner.
Neste morgen våkner jeg til sol og stillhet. Et iskaldt bad river meg ut av dvalen. Jeg legger meg i lyngen og lar sola tørke kroppen. Jeg håper ingen kommer forbi akkurat nå – det hadde blitt et sjokk. For oss begge.
Jeg kjenner på en overdose av endorfiner. For en tur! Alt samles i ei mental bok – bilder, lyder, lukter. Øyeblikk jeg kan hente fram en vinterkveld med ei kald pils. Eller når jeg møter motgang. Blir lei. Lengter hjem til fjellet.
Alt handler om det nære.
Her og nå.
Jeg er her. Hjemme. Fri.
Jeg unner alle jeg er glad i – og alle jeg kjenner, og ikke kjenner – å oppleve dette.
Dette er min lykkepille på blå resept.
Skulle nesten tro jeg hadde tatt psykedeliske rusmidler.
Men det sterkeste jeg har med meg, er koffein og snus.
(Ikke si det til noen.)
 |
| Morgenbad. |
 |
| Morgenidyll! |
Svarthammerholet!
Langtjønna har vært en opptur fra første stund, men nå bryter jeg leir og setter kurs mot neste kryss på kartet.
Neste stopp er Svarthammerholet – som, interessant nok, ikke bare er ett vann, men tre. Ett tilhører visst Sunndal fjellstyre og de to andre Lesja – eller kanskje omvendt? Jeg vet ikke. Informasjonen er tynn, og jeg aner ikke engang om det finnes fisk her.
Etter noen timers bedagelig trasking er jeg framme. Som så mange ganger før er det en tålmodighetsprøve å finne teltplass – stein overalt. Etter mye om og men finner jeg et egnet sted opp i terrenget. Herfra har jeg panoramautsikt over vannflata – full oversikt. Ørreten kan ikke engang slippe en fjert uten at jeg legger merke til det.
 |
| Der oppe ligger neste "kryss". |
 |
| Skjellbreitjønna. |
 |
| Ny leir er etablert! |
Vindfull natt og flytting.
Jeg ligger i teltet og kjenner vinden rive i duken. Regnet trommer brutalt, men jeg koser meg – tørr og varm, med bok og kaffe.
Selv om det bare er morgengry, har dagen allerede vært innholdsrik. Jeg har flyttet leir to ganger i løpet av de siste par timene.
I natt blåste det kraftig opp. Vinden rev så hardt at pluggene løsnet, og et øyeblikk var jeg sikker på at teltet skulle lette. Det føltes ikke trygt å bli værende.
Første forsøk på ny teltplass ble en fiasko – vinden sto rett på. Jeg pakket sammen igjen og ruslet videre på jakt etter trygg grunn.
Andre forsøk gir full klaff – lenger nede i lia, ti minutters gange fra vannet. Nå står teltet trygt bak en morenerygg som tar av for vindkastene. En sterk kontrast til for bare noen timer siden.
 |
| Vinden tar så sterkt at pluggene løsner. |
 |
| Kunne ikke bli værende her heller. |
 |
| På andre forsøk ble det bingo! |
Turkompis.
Husker du han? Han med den imaginære hånlige latteren da jeg ikke fikk fisk.
Ingen fornærmelse, Jan Erik.
Vi har en løs avtale om å møtes omtrent her, omtrent i dag. Med været som det er, tviler jeg på at han faktisk dukker opp. Men der tar jeg feil.
Utpå dagen får jeg øye på en skikkelse som kjemper seg oppover i motvind og pøsregn. Det kan ikke være noen andre.
«I he gode nyhete!» sier han idet han rekker fram lanken. Vi klasker sammen nevene i en ungdommelig high five. «Vinden ska roe se, og sola kjæm tebake i mårå.»
Må være en av de få gangene jeg blir genuint glad for å høre romsdalsdialekt.
Snakk om å få en innsprøytning rett i åra!
Det er utrolig kjekt å få noen dager på fisketur med Jan Erik igjen – nesten nøyaktig ett år siden sist. Det betyr mye kaffe, fisking og skitprat.
Etter flere dager alene er det godt å prate med noen andre enn seg selv. At han har med seg bedre vær i sekken, er en solid opptur etter gårsdagens styr.
Sist, men ikke minst: han kommer med flere gode nyheter – Brann er kvalifisert til Europaligaen! Selv om det er godt med pause fra sivilisasjonen, er jeg ikke mer komplisert enn at en Brannyhet tas imot med begeistring og åpne armer.
Nå venter to dager med fullt fokus på fisket. |
| Besøket er på plass! |
 |
| Kaffi og skitpreik er obligatorisk. |
The same old story!
Det er rart hvordan noen historier har en tendens til å gjenta seg.
Utpå kvelden, når vinden endelig roer seg, tar vi en fiskerunde.
Og – som så mange ganger før – er det selvfølgelig Jan Erik som trekker det lengste strået: to fine halvkilosfisk på land, selv om den ene er litt skrinn.
Jeg? Jeg ender opp med to napp, floke på snøret, null fisk – og en knekk i selvbildet som bare dobbel dose snus og en stor kopp ingefærte kan bøte på.
Er det dette som kalles déjà vu?
Sent på kvelden stilner det helt. Vi sitter ute med varm kakao mens mørket siger nedover dalen.
Det klarner opp, og kvelden topper seg med en storslått stjernehimmel – det jeg, i all beskjedenhet, vil kalle en ti av ti-kveld.
Selv om du kan le hånlig: det er kjekt å ha deg på besøk, Jan Erik.
 |
| Jan Erik i aksjon! |
 |
| Snakk om å være frekk! |
 |
| Mørket legger seg og vi er ferdig med fisket for i dag. |
Siste kast.
Dagen etter prøver vi igjen – med fornyet optimisme og pågangsmot.
Men fjellet har bestemt seg, og han er en sta jævel: Vi fisker fra morgen til kveld, uten et eneste napp.
Litt rart, egentlig. Forholdene er jo perfekte – et lite vinddrag fra sør, passe temperatur og klar luft.
Men det er nettopp dette som gjør fjellfiske så fascinerende: det er umulig å bli klok på.
Av og til vil bare fisken ikke bite, uansett forhold eller hva du prøver. Helt dødt.
Jeg kunne fort tenkt at de to øverste vannene her oppe er fisketomme – og kanskje er de det?
Én ting er sikkert: Jeg har i hvert fall ikke blitt noe klokere på området.
Jeg kan ikke konkludere med noe som helst – annet enn at jeg skal tilbake og prøve igjen. Det er helt sikkert.
Men det gjør egentlig ikke så mye. For det handler ikke bare om fisk.
Det handler også om alt som skjer mellom kastene.
Det er i hvert fall det jeg prøver å overbevise meg selv om når fangsten uteblir.
Siden matlageret begynner å bli slunkent, blir kveldsmaten potetmos som hovedrett – uten tilbehør.
Kanskje ikke den mest kulinariske opplevelsen jeg har hatt, men den gjør jobben. |
| Nye muligheter! |
 |
| Finnes det fisk her? |
 |
| Det gjelder å sette pris på det som skjer mellom kasta. |
 |
| Lite menneske i storslått natur. |
Farvel til fjellet – for denne gang
Neste morgen rusler vi hjemover. Jan Erik går først, jeg noen meter bak. Det passer meg fint – da får jeg tid til å reflektere over dagene som ligger bak.
Det er nesten utrolig hva ei uke på fjellet gjør med meg. Som om brikkene faller på plass, og jeg igjen er klar for veien videre.
Følelsen av å være oppdager. Eventyrer. Å se nye landskap, nye fiskevann og elveoser, nye linjer i terrenget jeg kan følge.
Jeg tror det ligger dypt i oss mennesker – denne dragningen mot naturen. At den er nødvendig for balanse og velvære.
Naturen gir oss noe grunnleggende: ro, perspektiv og en påminnelse om at vi er en del av noe større enn oss selv.
Dessverre svekkes den tilknytningen for mange. Verden går stadig fortere. Teknologien pumper inn informasjon, og kravene til effektivitet og prestasjon fyller dagene.
Vi får sjelden tid til å senke skuldrene, lytte til stillheten – og bare være til stede.
Men når vi klarer det, skjer det noe. En dyp indre ro, en mental nullstilling som gir ny energi og nye perspektiver.
Det er som om naturen åpner en dør inn til en del av oss selv vi har glemt.
Jeg håper på flere turer. Lengre turer.
Nå mangler bare lottogevinsten – så kan jeg bli fjellfant på heltid.
Drømmen lever.
Inntil da pakker jeg sekken når sjansen byr seg – og prøver igjen på storørreten.
Shallabais!