Endelig Reinheimen og årets første storfisk!

Det er noe spesielt med Reinheimen nasjonalpark. Krystallklare fjellvatn, et dramatisk landskap med høye, stupbratte fjell som står majestetisk slik de har gjort i tusenvis av år. Villrein, kongeørn og ikke minst jerv holder til i parken. Det er ikke uvanlig å få et glimt av denne sky skapningen – «fjellfrosken», som noen kaller den.

Her er det lett å finne den ekte villmarksfølelsen, og det har nesten blitt obligatorisk med minst én tur hit hver sommer. På grunn av den kalde sommeren hadde det ikke blitt så mange turer som vi ønsket i år, men nå hadde vi ei uke tilgjengelig – og værmeldingene så meget lovende ut. I hvert fall de første dagene.

Som alltid før en tur i Reinheimen tok jeg en tur innom nettsidene til Nordal Fjellstyre. Der finner man oversikt over hvilke vann som blir kultivert, noe som gir en god indikasjon på hvor storfisken holder til. Veldig nyttig informasjon. Men av erfaring visste jeg også at ørreten her oppe kan være vanskelig å lure, og det er ikke uvanlig med bomtur. Tro meg – det vet jeg alt om.

Årets første storfisk.

Gamle menn og fiskeskrøner

Turen startet på Slettevikane, noen få kilometer før Trollstigen, og derfra skulle vi følge Langfjelldalen innover. For et par år siden, da vi gikk her, traff vi et par eldre karer som ivrig fortalte om hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken. Jeg husker spesielt godt da de nevnte ett vann. La oss kalle det Storfiskvannet. Der skulle det svømme noen virkelig store ørreter – det var ikke måte på hva de hadde fått der.

Man skal jo alltid ta slike fiskeskrøner med en klype salt, men selv etter å ha trukket fra 25 % skrytetillegg, var det ingen tvil: Vi måtte dit.

Denne lørdagen var himmelen blå og sekkene fulle da vi gikk innover Langfjelldalen med høye forhåpninger. Det ble en lang etappe, og etter x antall kilometer langs stien, over ei elv, opp en bakke, over ei ny elv og opp enda en siste bakke – var vi endelig framme.

Som alltid når jeg kommer til et nytt vann, glaner jeg automatisk etter vak. Men her var det dødt. Helt stille. Det la likevel ingen demper på humøret. Etter et kjapt måltid tok vi noen kast, men siden dagen hadde vært lang, tok det ikke mange minuttene før vi trakk inn i teltet.

Ørreten kunne vente til i morgen.

Vi er i gang å turens første myggstikk er et faktum.

Kathrine i godt driv innover Langfjelldalen.

Der oppe ligger Storfiskvannet.

Vi nærmer oss.

Denne kameraten var ikke av den lettskremte typen.

Ingen problem å komme seg tørrskodd over her.

En liten pause før siste bratta.

Det ble lite fisk denne dagen.

På tide å ta kvelden.

Årets første kilos (nesten)

Etter den obligatoriske morgenkaffien bestemte vi oss for å ta ei runde. Et par resultatløse kast i Storfiskvannet ble gjort før vi pakket en liten dagstursekk og la av gårde. Det var ikke lange biten opp før vi sto på en nærliggende topp. Her fikk vi en fantastisk utsikt nedover Langfjelldalen – nok en gang slo det meg hvor storslått naturen er her. Langfjelldalelva rant rolig gjennom den grønne dalen med bratte fjell på alle kanter. Ikke ei sky var å se på himmelen. Det var bare å puste dypt inn og la inntrykkene synke inn.

Vi ble stående der ei stund og betrakte omgivelsene, men til slutt måtte vi gi etter for fiskeiveren. Vi ruslet ned til et lite navnløst vann sør for Storfiskvannet. Det var blikkstille, speilblankt og helt dødt – ikke et eneste vak. Meget mulig det var fisketomt.

Etter hvert trakk vi tilbake til Storfiskvannet, og endelig fikk vi et tegn på liv: et vak langt ute. Det så ut som en riktig fin fisk. Da visste vi i det minste at det var håp.

Vi fisket oss systematisk langs vannet. Kast etter kast. Nye sluker i forskjellige farger og størrelser ble prøvd. Og akkurat når jeg kjente at frustrasjonen begynte å bygge seg opp, rykket det voldsomt i stanga. Et solid mothugg ble satt, og jeg ropte på Kathrine.

«Fisk!»

Langt der ute så vi en flott ørret kjempe for livet. Nå gjaldt det å ta det rolig. Sakte, men sikkert, fikk jeg dratt den nærmere land. Kunne det være kilos?

Da fisken endelig var utslitt, kunne jeg ta et godt grep rundt nakken og løfte den opp. Vekta viste 990 gram. Og siden også jeg kan ta ei fiskeskrøne eller to, ble vekta raskt rundet opp til akkurat 1 kilo.

Årets første kilos var et faktum. Så lett kan det gjøres.

Dagens første kast.

Klar for en liten topptur.

Langfjelldalen.

Mot Langvatnet og Vermetinden.

På toppen.

Navnløst vann sør for Storfiskvannet.

Ikke noe fisk å få her.

Kathrine som ser etter vak på Storfiskvannet.

Så var det fisk på kroken.

Nervepirrende minutter. 

Så skulle den landes.

Årets første kilosfisk.

Ikke noe å si på kvaliteten.

Middag.

Kveldsstemning ved Storfiskvannet.

En natt i Naustet ved Sletteflybottvatnet

På dag tre av turen bestemte vi oss for å gå videre. Dagens mål var Sletteflybottvatnet. Det var fortsatt flott vær, og strekningen ned til Langvatnet gikk lekende lett. Her fant vi ei lita bu som stod åpen. Etter å ha bladd i hytteboka kunne det virke som om det bare var småfisk å få her.

Etter hvert trakk vi nordover, og etter en liten oppstigning dukket Sletteflybottvatnet opp. Vi så ei hytte ved vannet og bestemte oss for å ta turen bortom. Den viste seg å være åpen – nylig restaurert og i topp stand. Naustet var navnet. Siden vi ikke hadde fiskekort her, var det svært praktisk at det kunne kjøpes direkte i hytta. Da kunne vi fiske med god samvittighet.

I hytteboka kunne vi lese om jevnlige observasjoner av jervespor og villrein. På ei lita fiskerunde fant jeg noe som kunne minne om et spor etter jerven – ikke godt å si, kanskje det bare var en hund?

Fisken lot seg ikke lure, og vi vurderte et øyeblikk å leie båten som stod ved naustet, men slo det fra oss. Resten av kvelden ble tilbrakt inne i hytta med stearinlys og lesestoff. Dagen ble avsluttet med en nydelig solnedgang som la et magisk fargeslør over himmelen.

Vi liker oss i telt, men det gjorde jammen godt å sove i ei hytte også. Det er bare å takke Grytten fjellstyre som lar denne bua stå åpen – et fantastisk tilbud.

En typisk start på dagen.

En del steinur ned mot Langvatnet.

Langvatnet.

Langvatnet er oppdemmet, her er det vist bare småfisk.

Her var det ei åpen bu.

Kathrine går mot Sletteflybottvatnet med Vermetinden i bakgrunn.

Så var vi fremme, hytta kan skimtes til høgre.

Turens første fotbad.

Naustet.

Her var det flott.

Er dette jervespor? Eller kanskje bare fra en hund?

Salknappen

Magisk solnedgang denne kvelden.

God stemning på hytta.

Lite fisk å få her.

For en kveld.

Videre mot Kulevatnet og Isglupane

Turen gikk videre til Kulevatnet, en kort og ukomplisert etappe. Her skjedde det lite – mye vind, lite fisk. Vi holdt oss stort sett i teltet, hørte på podcast, leste bok og lå bare og stirret opp i telttaket mens tankene fløt av gårde om alt og ingenting.

Etter ei natt her satte vi kompasskursen mot Isglupane. Etappen gikk via Kulehøgda før vi trakk ned til nordenden av det øvre Isglupane-vannet. Vinden hadde ikke gitt seg, så fisket var heller dårlig, men vi fant heldigvis en flott teltplass i le. Enda en dag kunne brukes til rent slaraffenliv i teltet, med sporadiske fiskeforsøk utover kvelden – uten et eneste napp.

Vi bestemte oss derfor for at neste dag skulle vi prøve lykken i det nedre Isglupane-vatnet.

Vi satte kursen mot Kulevatnet.

Teltet slått opp ved Kulevatnet.

Eneste rypa vi så på hele turen.

Utsikt tilbake mot Storfiskvatnet.

Fra Kulevatnet til Isglupane ble det en del kaving i steinura.

Toppen på Kulehøgda.

Isglupane (øvre).

Teltet ble slått opp i le for vinden.

Nedre Isglupane – og returen

Neste dag lettet været, og etappen ned til nedre Isglupane gikk lett. Da jeg var her i 2013 var det liv i vatnet fra morgen til kveld, men nå var det helt dødt. Ikke et eneste vak. Kanskje den kalde sommeren hadde skylda? Ikke vet jeg. Vak eller ikke vak – noen kast måtte vi likevel ta, men fisken uteble fullstendig.

Vi vurderte å ta ei natt her, men de mørke skyene som samlet seg over fjellene fikk oss på andre tanker. Derfor ruslet vi like godt den siste biten tilbake til bilen. Og akkurat idet vi satt oss inn, åpnet himmelen seg. På radioen meldte de om flere særdeles fuktige dager i vente.

Perfekt timing.

Nedre Isglupane.

Lite fisk å få.

Siste etappen ned til bilen.

Så var turen over.

Oppsummering

Denne turen kan kort oppsummeres med: ett napp, én fisk og ett kilo. Ikke akkurat drømmefiske, men kjekt at den ene ørreten som faktisk ville opp var på respektable 990 gram. Eller… 1 kilo, som vi sier her inne. At fjellfiske kan være krevende er ikke noe nytt – det er vel godt dokumentert på denne bloggen gjennom årenes løp. Min teori er at den kalde sommeren har gjort fisket tregt. Det har i hvert fall ingenting med fiskerne å gjøre. Kremt.

Uansett: Jeg anbefaler virkelig alle å ta en tur inn i Reinheimen. Mulighetene er utallige, og dette må da være noe av det beste norsk natur har å by på. Skal du fiske, bør du ta med en 12 grams sølvblank Spesial med røde prikker – alle (de få) fiskene jeg har fått her inne har vært på den.

God tur, skitt fiske – og husk at det alltid er lov å runde vekta oppover. Det er jo slik en god fiskeskrøne blir til.