Trollørret i villreinens rike.

Reinheimen nasjonalpark ble opprettet i 2006 og dekker hele 1969 km², noe som gjør den til Norges tredje største nasjonalpark. I tillegg grenser seks landskapsverneområder til parken, og det totale verneområdet er på hele 2600 km². Med andre ord: enorme områder for den som vil jakte, vandre eller fiske.

En av hovedgrunnene til å verne området var å sikre leveområdene til villreinstammen. Men denne helga kunne villreinen puste lettet ut – vi var på jakt etter noe helt annet. Ørreten.

Slik reinjakta forgikk i gamledager.

Papirfisk fra 1943

Når jeg ikke er på tur, bruker jeg mye av tiden min på internett der jeg leter etter informasjon om nye turmuligheter. Her om dagen kom jeg over noen bilder fra ei hytte som heter Trollbua. Inne i hytta hang det papirkopier av fisk som tidligere var tatt i området – og den største var på hele 3,5 kg. At den stammet fra 1943 gjorde meg absolutt ingenting. Jeg klarte så vidt å tyde den falmede skriften og kunne lese hvilket vann den var tatt i.

Da var saken avgjort. Neste turmål var satt.

Kristian, som har vært med på et par turer tidligere i sommer, var ikke vanskelig å be. Nå snakket vi virkelig om høyfjellsfiske – de vannene vi skulle prøve oss i lå rundt 1400 meters høyde. Trollørret i villreinens rike.

Nok til å få en fjellfisker gira, jeg måtte bare hit.

Reinheimen er den tredje største nasjonalparken i norge.

Ankomst Trollbua

Da vi parkerte i Brøstdalen var det blå himmel og steikende sol. Det stod ikke mange biler her, noe som var litt overraskende siden dette er et vanlig startpunkt for turer til Vakkerstøylen og Pyttbua – to områder som gjerne er godt besøkt på denne tida. Vi skulle derimot til et område som ikke var «DNT-styrt», og håpet dermed på mindre trafikk.

Allerede i starten av stigningen mot Trollbua skremte vi opp åtte ryper fra ura – en fin åpning, men det var tross alt ørreten vi hadde kommet for. Stigningen videre ble varm og seig for to slitne vandrere som hadde pakket litt for tungt. Ingen «gramjegere» her, nei.

Da vi endelig kom fram til Trollbua rundt klokka 21.00, var sola på vei ned. Til vår store glede var hytta ledig og stod åpen. Ei lita, sjelfull bu med to senger, et bord med noen krakker og en vedovn – alt som skal til for å gjøre to fjellfiskere lykkelige. Et fantastisk tilbud for friluftsfolk, og all honnør til de som holder slik tradisjon i live.

Kvelden gikk med til lesing og skriving i hytteboka. Det virket som Trollbua ble jevnlig brukt, men mest i helger og fellesferier. Mange skrev om fisketurer, men ingen hadde rapportert fangst av noen virkelig store fisker. Mot natten ble vi vitne til en nydelig måneoppgang, før vi stupte i hver vår seng – mette, fornøyde og et par pils lettere i sekkene. Det galdt jo å redusere vekta så fort som mulig.

En godt brukt innfallsport til Pyttbua og Vakkerstøylen.

Ikke provoser hunden!

Litt for tunge sekker på denne turen.

Utsikt mot Ulvådalsvatnet.

Så var vi ferdige med de verste bakkene, da er det vel fortjent med en liten pause.

Er vi fremme snart?

Kristian går de siste meterne mot Trollbua.

Å den var ledig!

"Skrytefisk" fra 40 tallet.

Trollbua.

Kveldstemning.

Så kom månen.

Ikke helt treffsikker.

Oter vs. fiskestang

Neste dag stod vi opp i ti-tiden, pakket sekkene og gikk den siste etappen mot Heimste og Inste Glupvatnet. Det var en kort tur, og etter en liten time fant vi en duganes plass å slå opp teltene på. Da jeg tok mitt første kast med haspelutstyret, var det fangst umiddelbart: en ørret på rundt 350 gram. En god start.

Da Kristian skulle kaste ut, endte det hele med ei enorm floke på sena. «Dette gidder jeg ikke,» sa han, og fant frem oteren. Kontroversielt, tenkte jeg, og så skeptisk bort på ham. Vi visste begge hva som var på gang: en klassisk duell mellom oter og fiskestang. Dette skulle jeg vinne.

Det tok ikke lang tid før Kristian landet sin første fisk, en fin halvkilos ørret. Mer fisk ble det ikke den dagen, så vi kan vel si at første runde endte uavgjort. Jeg fikk faktisk prøve oteren en runde, men det endte med vassing i iskaldt vann for å løsne våtfluene som hadde satt seg fast i bunnen. Imponerende.

Utover kvelden ble de to fiskene stekt. Med kokt ris og rikelig med krydder smakte det fortreffelig. Vi koste oss her oppe i høyden – steinete terreng, frisk luft og krystallklart vann, akkurat slik vi liker det. Jeg har aldri fisket så høyt over havet før; rundt 1400 meter er ny rekord for min del.

Vi pakker sammen etter ei herlig natt på Trollbua.

Utedass i ordets rette forstand.

Panoramabilde av Trollbua.

Trollkyrkjetjønna

Kristian går mot Glupvatna.

Heimste Glupvatnet.

Sånn utsikt må nytes.

Leir etablert.

Så satt den første fisken.

Fornøyd!

Så ble det en oter mot stang konkurranse. Kristian fisker ivrig med oteren.

Første runde endte uavgjort.

Oter er tydeligvis ikke helt min greie. Vassing på ca 1400 meters høyde er kaldt.

Det viktigste på tur er å slappe av.

Kokken.

Stekt ørret.

Nederlaget er et faktum

Neste dag startet med en solid frokost og flere kaffekopper enn vi strengt tatt hadde godt av. Utover dagen og kvelden fisket vi oss rundt begge Glupvatna og to navnløse vann litt lenger unna. Resultatet ble 6–0 i favør oter. Jeg hadde et par napp, men ingen ørret endte sine dager på grunn av meg.

Jeg måtte bare innse at tapet var et faktum og gratulere Kristian med seieren. Kanskje jeg må kjøpe en oter selv? Det fungerer tydeligvis fryktelig bra.

 Kristian har landet sin første for dagen.

Ørret under landing.

Ikke av de største, men fin steikefisk.

Kristian ser mot Inste Glupvatnet.

Oterfiskeren i aksjon.

Haspelutstyret var ikke like effektivt.

Vi er på veg over en liten høyde for å komme til to navnløse vann. Utsikt mot Inste Glupvatnet.

Vi hadde sol og blå himmel hele turen.

Så høyt oppe ligger det snø enkelte steder så og si hele året.

Navnløst vann nummer 1.

Oteren leverer igjen.

Her var fisken tynn.

Den fikk leve videre.

Ørret trygt i håven.

Nærmest er navnløst vann nummer 2, lengst vekke er Heimste Glupvatn.

Leiren.

Enda mer hviling.

Pølselunch er luksus.

Måtte vasse denne kvelden også, for å redde en Panther Martin.

Einsam majestet i Reinheimen

På søndagen strålte fortsatt solen, og etter frokosten var fortært pakket vi sammen sakene. Turen tilbake til bilen tok rundt to timer, og da vi passerte Trollbua sto den fremdeles ledig. Vel framme på parkeringsplassen var det betydelig flere biler enn da vi kom – trolig folk på vei til Pyttbua eller Vakkerstøylen.

I løpet av disse dagene hadde vi ikke møtt en eneste person siden vi forlot bilen. Selv om det alltid er hyggelig å treffe andre friluftsfolk, er det noe helt eget ved å være fullstendig alene i fjellet. Å føle at man har hele dette landskapet for seg selv i noen få dager, gir en ekstra dimensjon til turen – og for to fjellfiskere som oss er det ren luksus.

Vi var svært fornøyde med turen, og kunne absolutt tenke oss å dra hit igjen ved en senere anledning. Om det fortsatt finnes stor ørret i disse områdene er uvisst; vi så i alle fall ikke snurten av den. Men det er lov å håpe at det fortsatt svømmer noen gamle rugger der inne, kanskje opp mot tre kilo – slik det visstnok var på 40-tallet. Hvor realistisk det er, er jeg nok litt tvilende til.

Klar for turen tilbake.

Solen skinte denne dagen også.

Jo da, fikk tatt et "jeg ser på utsikten" bilde denne gangen også.

Stein og snø. Typisk for høyfjellet.

Mektige fjell rundt oss.

Ulvådalsvatnet. Dit skal jeg og Kathrine ta med kanoen om et par uker. 

Endelig tilbake på parkeringsplassen.

Takk for turen til Kristian og takk for at jeg fikk bruke alle de fine bildene han tok.