Stabbursdalen nasjonalpark

Fisking i Stabburselva.

Første tur var ferdig, og nå var det på tide med tur nummer to. Vi tok bussen fra Kirkenes til Lakselv – ei lang melkerute, men med mye fint å se langs veien. I Lakselv bodde vi noen dager, hvor tiden ble brukt til innkjøp av fiskeutstyr, mat og siste planlegging av ruten. Vi la opp til et begrenset matlager, siden planen var å få mye fisk.

Vi var litt usikre på isforholdene oppe i fjellene, men gamblet på at alt ville gå bra – sommeren hadde jo vært varm og isfri i Pasvikdalen, så det måtte vel være greit her også? Det skulle vise seg å bli en aldri så liten tabbe.

Når alt var klart, satte vi oss på bussen med sommerfugler i magen. Bussjåføren var snill nok til å sette oss av ved en grusvei litt etter Ytre Billefjord. Solen skinte, himmelen var blå, og sekkene var tunge. Vi gikk sakte men sikkert oppover grusveien, optimistiske og med store forventninger til ca. tre uker med fiske, kos og utforsking av dette vakre området.

Kathrine venter på bussen.

Det ble noen tunge bakker i begynnelsen.

Spente på om det kom til å være is på vannet vi skulle slå leir ved.

Tung sekk? Neida. 

Herlig utsikt.

Turen er i gang!

Vi gikk ikke lange marsjen første dagen. Da vi kom frem til vannet vi skulle slå leir ved, viste det seg at det fortsatt var mye is. Jaja, vi får vente med fiskeriet. Uansett håpet vi at det ikke ville ta lang tid før isen gikk i denne varmen.

Vi fant heldigvis en liten isfri vik, hvor vi kunne ta et par kast, men det ga ingen suksess. For å få litt utsikt og nyte omgivelsene tok vi en liten “topptur” opp i terrenget, med flott utsikt over Porsangerfjorden.

Leir ved Stuorrajavri.

Ikke lett å fiske her.

Fortsatt en del snø.

Utsikt mot Porsangerfjorden.

En liten vik som var isfri.

Grubling.

Fortsatt en del snø på fjellet.

Kaldt vær og islagte vann

De neste dagene handlet stort sett om vandring til nye vann, som stort sett fortsatt var isbelagte. Været ble også dårligere, med kaldere temperaturer og mer nedbør. Likevel holdt vi motet oppe – vi var alltid like optimistiske før vi kom til et nytt vann: kanskje det var isfritt her? Som regel ble vi skuffet.

I tillegg begynte vi å merke at menyen vår ikke var spesielt variert. Frokost bestod av en liten porsjon havregryn hver, lunsj var noen få ruter sjokolade, og middag bestod av en Toro-gryte med potemos som vi delte. Vi sultet ikke, men angret litt på at vi ikke hadde med mer mat. Stort sett var vi sultne når vi skulle legge oss, og nettene ble brukt til å drømme om herlig, feit mat og snop.

Videre oppover fjellet.

Selv om det var is på vanna, var det veldig fint å være der.

Fortsatt kjølig når sola gikk ned.

Leir ved Gothejavri.

Nattvandring, mye tåke.

Nattvandring

Etter hvert ble døgnrytmen snudd, og mye av vandringen foregikk sent på kvelden eller om natten. Da vi ankom Skaiddejavri, oppdaget vi to jordgammer ved vannet. Den ene var åpen, men siden vi foretrekker å sove ute, slo vi opp teltet nede ved “stranden”.

Et vann ca. 100 meter lenger ned viste seg å være isfritt, men her ble det ikke mer enn at to sluker ofret seg til fiskegudene.

Jordgamme ved Skaiddejavri.

The Shire?

Den ene gammen var åpen.

Vi slo heller opp teltet.

Noen som dristet seg ut på isen.

Rykter om isfrie vann

De neste dagene ble preget av vått og fuktig vær. Når vi ikke gikk, lå vi stort sett i teltet og leste bøker eller hørte på podcast. Takk til Radioresepsjonen for god underholdning.

Vi begynte å nærme oss nasjonalparken, og tro det eller ei – solen var tilbake. Helt blå himmel og deilig varme! Selv om vi var slitne, gikk vi med smil om munnen og nøt tilværelsen.

Ved grensen til nasjonalparken møtte vi to karer fra DNT som var i full gang med å merke stien. De ga oss gode råd om hvor vi burde krysse elvene underveis, og kunne fortelle at Nuorttat Bastinjavri, rett innenfor parken, var isfritt. Vi takket for hjelpen og fortsatte videre.

Så kom det bra vær igjen.

En liten kulp som måtte fiskes i før vi skulle inn i nasjonalparken.

Ørretlykke ved Nuorttat Bastinjavri

Da vi kom til Nuorttat Bastinjavri, hadde det skyet over igjen, men fiskelysten var stor, og det tok ikke lang tid før stengene var montert. Vi gikk rolig ned til vannet og stilte oss ved en elveos. Her var det full aktivitet – flere ørreter lå i vannskorpen og slurpet i seg fluer og andre herligheter som drev ned elven.

Fiskingen gikk som en lek, og vi hadde napp på hvert tredje kast. Etter en halvtime lå syv herlige ørreter i lyngen, med vekt fra rundt halvannen kilo til en kilo. Vi ga oss med fiskingen og tilbrakte resten av kvelden fråtsende i deilig fisk – kokt og stekt ørret. Endelig kunne vi spise oss stappmett!

Vi ble her et par dager før turen gikk videre.

Endelig!

Endelig for Kathrine også.

Nydelig ørret.

Nå kunne vi spise oss gode og mette.

Kathrine er fornøyd med dagen.

Det ble både stekt og kokt ørret. 

Etter noen fuktige dager var det greit å få tørket litt klær.

Nuorrttat Bastinjavri.

Suohpasluoppal

Planen var nå å gå til Suohpasluoppal, en stor kulp i Stabburselva (en luoppal er en dypere del av elva, ofte en kulp der fisken samler seg). Før vi kom dit måtte vi krysse Stuora Navggastatjohka, noe som ble en våt opplevelse. Elven var stor på grunn av all snøsmeltingen, men etter rådene fra de to karene fra DNT fant vi en grunnere passasje og kom oss trygt over. 

Da vi ankom kulpen, ble vi straks gira på å begynne å fiske – dette måtte jo være en god fiskeplass. Vi fant rester etter tidligere leirplasser, noe som tydet på at stedet var populært å stoppe ved. Etter flere timer uten så mye som et napp ga vi til slutt opp. Resten av kvelden ble brukt til bålfyring og ei “nydelig” Toro-gryte.

Rett før vi skulle krysse Stuora Navggastatjohka.

Kathrine er litt skeptisk.

Her krysset vi. Stuorra Navggastatjohka.

På veg mot Stabburselva.

Suhpasluoppal.

Fin kulp.

Her hadde jeg virkelig trua på at vi skulle få fisk.

Det gjorde vi ikke.

Vi fikk nøye oss med ei torogryte.

Deilig å varme seg på bålet.

Fiskelykke ved Veivannet

Ruten gikk videre til Bohkosjavri, Ruhkkojavri, Holmvannet og Veivannet. Før vi kom til Bohkosjavri så vi en elgku med kalv som beitet ca. 100 meter fra oss. Et herlig syn som minnet oss på hvor heldige vi var som fikk oppleve dette, selv om turen ikke hadde gått helt som planlagt.

Da vi slo leir ved Veivannet var mye av utstyret vått etter tre elvekryssinger og en del regn, men vannet var isfritt. Etter et par timer med fisking lå to ørreter klare i gryta, med nudler og fiskesaus som tilbehør. Nam nam.

Et militært fly som kom susende over oss.

Stor elg og liten elg.

På veg mot Bohkosjavri.

Sol og varme, herlig.

Ikke all snøen hadde smeltet.

Stabburselva i det fjerne.

Her ble det nok en vading, Bohkosjoka.

Lite fisk å få i Bohkosjavri.

På veg mot Ruhkkojavri.

Fint landskap.

Ruhkkojavri, fortsatt mye is her.

Fast fisk i Vegvann.

Kvalitetsørret.

Ørret og nudler.

Våt marsj mot Alta

Dagen etter var det regn og kraftig vind. Det var tungt å komme seg ut av soveposen og kle på seg våte klær og sko. Vi begynte å glede oss til å komme til Alta og få en varm dusj.

Planen var å slå leir ved Tverrfjelltjønna, men det endte opp med at vi gikk hele veien ned til Bjørnstad. Der ringte vi til en taxi og ble kjørt til Alta River Camping. Her endte vi opp med å bli fire dager for å tørke alt utstyret, vaske klær og spise god mat. Vi gikk flere småturer langs Altaelva for å se på alle laksefiskerne, og fikk med egne øyne oppleve en heldig mann som dro i land en laks på cirka 10 kilo – en virkelig flott opplevelse.

Nede fra fjellet, litt tørking av utstyr før vi gikk siste biten.

To glade vandrere som gleder seg til en varm dusj.

Alta River camping. Luksus!

Altaelva.

Fiskesesongen hadde startet i Altaelva.

Epilog Stabbursdalen

I etterpåklokskapens navn burde vi nok ha utsatt turen et par uker for å unngå isbelagte vann. Samtidig var det fint å være her på et tidspunkt hvor vi fikk store deler av parken nesten helt for oss selv.

Vi skulle gjerne hatt litt mer mat, men det er vel en del av prisen når fiskelykken ikke alltid er på vår side. Alt i alt var Stabbursdalen en flott opplevelse.

Vi fant dessverre en del søppel etter tidligere besøkende, spesielt langs Stabburselva – ikke særlig hyggelig, og noe man skulle tro kunne unngås. Utenom det lille negative er dette et område som virkelig er en perle, særlig for fiskeinteresserte. Da bør man imidlertid planlegge turen i juli eller august.

Schallabais!