Endelig Børgefjell

Børgefjell har lenge stått høyt på lista over nasjonalparker jeg har hatt lyst til å besøke. Jeg hadde hørt mange historier herfra – og om bare halvparten var sanne, lovet dette virkelig bra. Forventningene var mildt sagt høye til naturen, fisket og, ikke minst, myggen.

Da nasjonalparken ble opprettet i 1963, var en av intensjonene å bevare et stort naturområde tilnærmet fritt for tekniske inngrep (takk til Wikipedia). Nettopp det gjør Børgefjell til kanskje den mest spennende nasjonalparken her til lands.

Sekken ble pakket for ni dager på tur. Kathrine ble hjemme denne gangen med «bolle i ovnen». Hun var ganske så misunnelig da jeg satte meg i bilen og kjørte nordover. Med kroppen full av forventninger – og et snev av dårlig samvittighet – var det bare å gi gass. Endelig var det min tur til å besøke Børgefjell.

Ny fiskeskørner skulle se dagens lys. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell.

Første etappe inn i Børgefjell

Etter en drøy biltur fra Sunnmøre kunne jeg endelig parkere ved Villmarksvegen i Stekenjokk. Planen var å sette bilen ved demningen her, men det lot seg ikke gjøre på grunn av vedlikeholdsarbeid. Heldigvis fant jeg en duganes plass et par kilometer unna.

Turen startet på «ekte Børgefjell-vis» – med en elvekryssing, bare femti meter fra bilen. Heldigvis hadde jeg med crocs, så fjellskoa slapp å bli våte. Jeg hater våte fjellsko, så det prøver jeg å unngå så langt det lar seg gjøre.

Etter hvert som jeg passerte demningen, kjente jeg i hele kroppen at turen endelig var i gang. Som bestilt ble jeg ønsket velkommen av en heilo som laget sine karakteristiske pip – ikke til å ta feil av den.

Billen parkert og turen kunne starte.

Demningen jeg passerte med Stekenjokkvegen i bakgrunn.

Der oppe lå dagens mål.

Det tok ikke lang tid før en heilo dukket opp.

Saksenjavri

Etter noen kilometer dukket Saksenjohka opp, og jeg fulgte den videre opp til Saksenjavri. Her traff jeg på en hyggelig svensk familie som hadde vært på tur noen dager. De delte velvillig hvor de hadde fått storfisk, og kartet mitt fikk noen nye kryss – dette lovet bra.

Det tok ikke lang tid før fiskeutstyret var montert. Utoset så virkelig spennende ut. Jeg var i kontakt med fisk, men ingen av betydelig størrelse. Etter en kort lunsjpause gikk jeg videre.

Saksenjohka.

Saksenjavri.

Litt energi-påfyll før jeg ruslet videre.

Tror dette er en sandlo.

Trasking langs Saksenjavri.

Så var det på tide å finne leirplass. Nærmer meg enden av vannet.

Nudler til lunsj.

Så kom regnet

Mens jeg lå i teltet og så mot fjellsiden nord for Saxenjavri, begynte det å regne. Da la jeg merke til et fascinerende fenomen: Før regnet var det nesten ingen elver å se, men kort tid etter at regnet startet, dukket det opp to tydelige elver tett i tett i landskapet. Jeg er ikke sikker på hvorfor dette skjedde eller hva det betyr, men det var utrolig fascinerende å se hvordan vannføringen steg på så kort tid, og hvordan terrengets karakter kunne snu så raskt. 

Jeg la merke til dette flere ganger resten av Børgefjellturen – det skulle ikke rare regnskuren til før vannstanden steg betydelig i elvene.

Regnet fortsatte utover kvelden, og jeg holdt meg stort sett i teltet. Det hadde ikke blitt noe fisk i dag, men heldigvis var det fortsatt mye igjen av turen.

Bildet tatt i det det begynte å regne.

Det tok ikke lang tid før det dukket opp to elver som ikke var der da forrige bilde ble tatt.

Solnedgang utpå kvelden.

Noen siste kast for kvelden.

Raentserenmehkie

Neste dag var det bedre vær og jeg satte kursen mot Reinhornvatnet, men på veien tok jeg meg god tid til å fiske og nyte turen. Å jage kilometer har aldri vært min stil. Dessuten skulle jeg gå forbi mange spennende fiskevann, så her var det ingen grunn til å stresse.

Første stopp ble de navnløse vannene 958 og 956, men fisken var ikke særlig samarbeidsvillig her. Etter hvert krysset jeg elva (tørrskodd) mellom disse to vannene og fortsatte mot Raentserenmehkie, et vassdrag med flere småvann, elver og kulper. På kartet så dette ut som et fiskeeldorado, og forventningene var høye da jeg plasserte den første sluken i et lite utos her.

Det tok ikke lang tid før første ørreten satt – ikke den største, men en fin middagsfisk. Utover dagen landet jeg flere på rundt 200 gram, men de store ruggene jeg hadde drømt om uteble. Det er jo ikke noe nytt. Uansett var dagens middag sikret, så sånn sett var jeg fornøyd.

Turen går videre. Første bakken etter Saksenjavri.

I denne lille kulpen så jeg fire ørreter på ca 400 gram.

Navnløstvann 958 og 956.

Lite fisk å få her.

Reingjerde.

Det gikk greit å krype under.

Et lite krypinn jeg fant rett etter reingjerdet. Sikkert brukt av samene her i området.

Raentserenmehkie.

Kappløpet til Reinhornvatnet

På ettermiddagen lå jeg og slappet av ved en kulp ca. en kilometer fra det største Raentserenmehkie-vannet. Livet var godt der jeg satt med kaffekoppen i hånden, god og mett etter dagens lunsj. Etter hvert så jeg uværsskyer komme sigende mot meg – det var som f… Da var det bare å pakke sammen og spurte mot Reinhornvatnet.

Det ble nærmest et kappløp disse kilometerne. Jeg stampet avgårde over steiner og myrer med uværet hakk i hel. Ved det midterste Reinhornvatnet fikk jeg satt opp teltet i rekordfart, og jeg vant akkurat kappløpet. Senere på kvelden lettet uværet, og jeg kunne endelig stikke hodet ut av teltet.

Det ble fisket en del her, og det ga resultater. En flott ørret på 700 gram – en sprek satan! Aldri vært med på maken. Børgefjellørreten er det virkelig liv i, det kan jeg skrive under på.

Her gikk det bra å krysse tørrskodd.

En liten stopp for å kvile beina.

Utsikt ned mot Ranseren.

Dagens middag.

Teltet ved Reinhornvatna. 

Ekte Børgefjellørret på 700 gram. Den fikk svømme videre.

Syltynn ørret og nytt bekjentskap

Neste morgen satte jeg kursen mot de småvanna øst for Cevlarsfjellet, som den svenske familien jeg traff første dagen hadde anbefalt. Planen var å tilbringe ei natt her. De hadde fortalt at her hadde de dratt opp kilosfisk i hopetall.

Enten traff jeg på en dårlig dag, eller så hadde jeg blitt lurt – en syltynn ørret var alt jeg fikk. Dermed fristet det ikke å bli her noe lenger, og jeg bestemte meg for å sette kursen mot Storskavlbekken.

Her hadde jeg nemlig en avtale med Sven, mannen bak teltlivet – en av mine favoritt turbloggere. Anbefales! Han skulle tilbringe hele sommeren her oppe i Børgefjell, og det skulle bli spennende å høre hvordan turen hans hadde vært så langt.

Skiftende vær denne dagen.

Her skulle det vist være kilos.

Ikke akkurat storfisk.

Så satte jeg kursen mot Storskavlbekken. 

Leirplass under Kvigtind

Dagens etappe ble dermed en del lenger enn planlagt, og jeg var godt sliten da jeg endelig kom frem. Her fant jeg en perfekt leirplass ved en liten navnløs pytt som rant ut i Storskavlbekken. Dette var virkelig ei perle, og for å sette prikken over i-en kunne jeg se rett mot Kvigtind i vest – det høyeste fjellet i Børgefjell, dronninga som noen kaller den.

Med slike omgivelser var det godt å vite at jeg skulle bli her i to dager. Nå skulle jeg ta det helt piano resten av dagen – vel fortjent, spør du meg. Og så skulle det bli spennende å se om Sven dukket opp i morgen.

Der Storskavlbekken renner inn i Simskardelva.

Så dukket endelig den lille pytten opp. 

Reinsdyr som nærmeste nabo.

Perfekt leirplass.

Kvigtind og en imponert fjellfisker.

Jaggu var det fisk å få her også.

Ruta videre planlegges.

Kaffe og fiskekonkurranse

Dagen startet med strålende sol. Jeg lå i teltet med full åpning og supet i meg kaffe mens jeg kikket nedover langs Storskavlbekken – en virkelig idyllisk start på dagen. Slik ble jeg liggende lenge før jeg kom meg ut av posen og kunne innta frokosten utendørs. Dette var ferie med stor F.

Etter hvert tok jeg en kort fiskerunde og dro opp rikelig med fin steikefisk. Lunsjen ble ørret kokt i samme gryte som nudlene – og det smakte faktisk veldig bra. Skal ikke mye til for å imponere matmessig når man er på langtur.

Ut på dagen dukket det opp en nokså skjeggete kar og ei bikkje. Det var Sven og hans faste følgesvenn, en Lapsk Vallhund ved navn Lopi. De skulle være på tur i Børgefjell hele sommeren, og jeg var ikke misunnelig i det hele tatt. Neida.

Det tok ikke lang tid før kaffekjelen ble plassert på primusen, og den ene historien etter den andre ble servert med stor innlevelse og latter. Alltid kjekt å møte likesinnede friluftsfolk.

Ut på kvelden ble det en uhøytidelig fiskekonkurranse, som jeg tapte knepent. Sven disket opp med Toro fiskesuppe av beste sort – et virkelig herremåltid. Den største ørreten vi fikk her var vel nesten 500 gram, men utrolig rød i kjøttet og smakte fortreffelig. Nok en gang ble jeg imponert over kvaliteten på fisken her i Børgefjell.

Dette er en bra start på dagen.

Frokost utendørs.

Det fiskes etter lunsj.

Nok til maten.

Ørret og nudler. Faktisk veldig godt.

Så fikk jeg besøk i leiren.

Store Kjukkelen og stor fisk

Neste dag var det på tide å bryte leir. Begge hadde planer om en tur ned til Store Kjukkelen, så vi slo likså godt følge. På veien skulle vi prøve et lite navnløst vann som så spennende ut på kartet. Det var ikke lange biten å gå.

Da vi ankom det lille vannet, tok det ikke lang tid før vi konkluderte med at det var fisketomt. Den "faglige vurderingen" var begrunnet i at vannet var for grunt, og at elven som rant ned til Store Kjukkelen var for stri til at fisk kunne gå opp der. Vi trasket derfor videre.

Store Kjukkelen er et stort vann, og det var stedvis langgrunt og litt vrient å fiske i. Men Sven klarte å lure en flott ørret på 0,8 kg. Han beskrev den selv som helt grei – tydelig at han hadde dratt opp en del storfisk så langt i sommer. Godt vant, med andre ord.

Det var utrolig fascinerende å snakke med Sven. Ikke nok med at han skulle tilbringe to måneder på tur i Børgefjell – han hadde store planer om å ta det helt ut. Han ønsket å bryte ut av hamsterhjulet, flytte ut og bo i naturen nesten hele året. Planen hans var å dokumentere livet gjennom bilder og film, og forhåpentligvis tjene noen kroner på det, slik at prosjektet kunne holdes gående. Det blir spennende å følge hans vei videre.

Sven og Lopi nyter utsikten.

Så dukket Store Kjukkelen opp.

Teltet ble slått opp i Nordvestre enden av Store Kjukkelen.

Det var nokså steinete og langgrunt.

Det ble ikke fisk på meg denne kvelden.

Adjø til Sven og nye muligheter

Etter ei natt ved Store Kjukkelen måtte turen gå videre. Sven skulle fortsette sørover på vestsiden av vannet, mens jeg satte kursen mot Viermejælla – noen små vann øst for Virmavatnet.

I løpet av natten hadde jeg vært plaget med smerter i høyre kne, akkurat det samme som plaget meg på fjorårets «Hjørundfjorden rundt»-tur. Jeg teipet derfor en ullhals rundt kneet; å holde det varmt hadde vist seg å hjelpe. Etter morgenkaffen var det på tide å si adjø til Sven og Lopi – et virkelig hyggelig bekjentskap. En grepa kar, som vi sier her på Sunnmøre. Jeg gledet meg til å lese om turen hans når han er tilbake.

Jeg trasket videre langs østsiden av Kjukkelen og ned til utoset i Kjukkelelva. Her så det virkelig lovende ut fiskemessig, uten at det hjalp så mye. Jeg vurderte å fiske hele veien ned til Lille Kjukkelen, men det utgikk. Siden kneet trøblet litt, ville jeg ikke legge opp til for lange dagsmarsjer. Kompasskursen ble satt mot dalen mellom Steintinden og Gæivenåsen. Til tross for at det var nokså bratt, holdt jeg greit tempo oppover.

Da jeg ankom Viermejælla, viste det seg at det så å si ikke var vann i de småvanna jeg hadde sett ut på kartet. Her kunne det umulig være fisk – men det gjorde ikke så mye. Jeg var sliten etter en lang dag, og la meg til i teltet. En Realturmat stod på menyen, og resten av kvelden gikk med til lydbok. Jeg vurderte å gå ned til Virmavatnet, men de fem kilometerne fristet virkelig ikke. Det fikk bli på neste Børgefjelltur.

Det gjelder å improvisere på tur.

Sven og Lopi vurderte og bli her enda ei natt. Jeg trasket videre.

Ved nordenden ligger det et par hytter. Kanskje de tilhører reindriftssamene her.

Fisking i Kjukkelelva.

Et siste kikk på Store Kjukkelen og Kvigtinden.

Like før nedstigningen mot Viermejælla.

Her var det ikke mye vann.

Leirplass med utsikt mot Store Børgefjellet.

Over fjellet tilbake til Raentserenmehkie 

På dag syv av turen satte jeg kursen mot Raentserenmehkie igjen. Jeg ønsket å få fisket i de vannene jeg ikke rakk tidligere på turen. Ruta gikk mellom Govlektinden og Steinvatnet – og som seg hør og bør var det mye stein.

Plutselig ble jeg dratt ut av egne tanker av den velkjente lyden av flaksende vinger rett foran meg. Jeg skvatt til – Fjellrype! Godt å se deg, kamerat!

Dette var en tung etappe, og det berykta kneet meldte sin tilstedeværelse da jeg rundet nordsiden av Glovertinden. Jeg var nå ved det navnløse vannet på 1063 moh. Her fisket jeg meg langs østsiden, men kjente ikke et napp. Et solid head-and-tail-vak viste seg, så ingen tvil om at det var stor fisk her – men ingen ville bite på sluken min. Det var bare å gå videre.

Ut på ettermiddagen slo jeg opp teltet mellom 972- og 971-vannet i Raentserenmehkie. Det hadde blåst opp en del, men heldigvis fikk jeg teltet opp i le for vinden. Resten av dagen ble brukt til fisking, med bra resultat. Den største ørreten veide rundt 6 hekto. Etter hvert begynte det å regne, og jeg trakk inn i teltet. Ingen tvil om at dette var et godt område for fisking, men sånn bare mellom oss – jeg var litt skuffet over at kilosfisken fortsatt ikke hadde tatt.

En liten foss på vegen opp mot steinhelvete.

Der nede var Virmavatnet.

Slitsom etappe.

Her var det steinete gitt.

Vann 1063. Hit vil jeg tilbake!

Utsikt mot Raentserenmehkie.

Mellom disse to vanna slo jeg opp teltet.

En av få ryper jeg så på denne turen.

The fear in he´s eyes. Nesten så jeg får dårlig samvittighet.

Teltet slått opp med en liten oppgradering for å unngå at ytterduken tok i innerteltet.

Fin halvkilosfisk.

Møreungen leverer!

Planen denne dagen var å gå tilbake til Saksenvatnet og ta siste natten der. Turen startet med å krysse elven mellom 972- og 971-vannet uten problemer. Jeg hadde blitt ganske stødig på disse elvekrysningene etter hvert.

Etter noen kilometer festet jeg en Møreungen i kobber og rødt på snøret, og ikke lenge etter lå en flott ørret på 0,8 kg sprellende i lyngen. Møreungen viste seg å fungere veldig bra i Børgefjell – det var sluken jeg fikk mest fisk på.

Da jeg passerte reingjerdet, traff jeg på en same som drev med litt vedlikeholdsarbeid. Han smilte og sa noen ord jeg ikke forsto, men jeg nikket tilbake og smilte. God stemning med andre ord.

Elva jeg krysset mellom vann 971 og 972.

0,8 kg.

Noen siste kast i Raentserenmehkie.

Så var jeg tilbake med reingjerdet.

En verdig avslutning!

Da jeg ankom Saksenvatnet, åpnet himmelen seg og regnet plasket ned. Det tok ikke lang tid før jeg var gjennomvåt. Ved vestenden så jeg en annen person stå og fiske, men han stod et lite stykke unna, så jeg orket ikke å gå bort.

Noen kilometer og et utall kast senere kjente jeg endelig et solid rykk i stanga. Endelig var storfisken på kroken. Bremsen hylte gang på gang, og det tok flere minutter før den endelig ble sliten. Forsiktig fikk jeg et godt grep rundt hodet på ørreten og kunne vippe den på land. Den var ikke så stor som jeg først trodde, men vekten viste akkurat 1 kg. Kilosfisken var i boks – bedre sent enn aldri.

Planen var å slå opp teltet ved østenden av Saksenvatnet, men her stod det allerede tre telt. Da var det like greit å sette kursen mot bilen. Dessuten fristet en varm dusj mer enn teltliv. Et par timer senere dukket bilen opp i tåkehavet, og turen var over for denne gang.

Turen nærmet seg slutten.

Tilbake til Saksenvatmet.

Så var kilosfisken i boks. 

Så dukket demningen opp i tåken.

En siste elvekryssing før jeg var tilbake til bilen.

Børgefjell – vill og helt uten røde T-er!

Oppsummert kan jeg si at Børgefjell virkelig er et område verdt å besøke – makan til flott natur. I løpet av turen traff jeg minimalt med mennesker, så det er liten tvil om at her kan man få følelsen av å være helt alene, spesielt i de mindre kjente områdene.

Jeg fikk ikke sett så mye av parken som jeg hadde planlagt – det var for så vidt ingen bombe. Neste gang jeg tar turen, skal de vestlige delene av parken utforskes. Mange spennende fiskevann venter der, blant annet Lille Kjukkelen, Gaukarvatnet og Austre Måskardvatnet.

Den største overraskelsen var den beryktede myggen – eller fraværet av den. Nesten så jeg følte meg snytt! Ellers leverte Børgefjell på alle måter: storslått natur, fiskevann i hopetall, fred og stillhet. Jeg fikk virkelig kjenne på følelsen av villmark, uten tilrettelegging og røde T-er, og det er nettopp dette som gjør Børgefjell så spesielt. Én ting er sikkert – jeg skal tilbake.