Det var klart for årets siste fisketur på fjellet. Datoen viste 27 september og nok en gang kunne jeg konstatere at årets sommer hadde gått altfor fort. Etter å ha sett på et av turkartene over Sunnmøre, ble jeg oppmerksom på et lite vatn som ligger under fjellet Skopphornet i Sykkylven. Dette var et helt ubeskrevet blad og jeg hadde ingen anelse om der var fisk eller ikke. Fra tidligere hadde jeg hørt vage rykter om at vatnet var svært dypt, og ut i fra høydekurvene på kartet kunne dette se ut til å stemme godt. Det er alltid spennende å prøve nye områder og dermed ble det bestemt at Tussavatnet skulle besøkes. Christoffer, en kompis jeg har vært på flere fisketurer med, slengte seg rundt og ble med. Nå gjenstod det å se om det i det hele tatt var fisk i vatnet, og ikke minst om der var storfisk.
|
Klart for årets siste fjellfisketur.
|
På en strålende fin høstdag begynte vi å gå fra parkeringen ved Åsen på Ikornes. Herfra gikk vi opp til Kalddalsstølen og forbi Kaldalsvatnet. Etter gode tips fra Trude som har bloggen "
lillemann og mor i fjellheimen", fant vi ei grei rute oppover langs elva som rant ned fra Tussavtatnet til Kaldalsvatnet. Her var det stupbratt, men med god tid og x antall småpauser kom vi oss opp. Siste biten opp mot vatnet var virkelig flott, med solen som akkurat gikk ned bak Skopphornet, og de siste solstrålene som speilte seg i en liten pytt vi passerte. Vi hadde ikke med telt denne gangen, og satset på å sove i hver sin fjellduk. Det var første gang for min del, og jeg var litt småspent på hvordan kombinasjonen med sovepose og fjellduk ville fungere. Da vi endelig var fremme brukte vi god tid på å finne leirplass, og for en leirplass vi fant til slutt. Ei lita flate rett under et berg på nordsida av elva. Her hadde vi utsikt mot vatnet og nedover dalen vi kom fra. Mer eller mindre helt perfekt. Det ble ikke noe fisking første kvelden, men flere vak ble registret. Da var her hvert fall fisk.
|
Utsikt mot Tussavatnet som vi passerte på turen oppover. |
|
Så var vi straks fremme. |
|
Tussavatnet med Skopphornet i bakgrunn. |
Neste dag ble den store fiskedagen. Vi jobbet oss systematisk rundt vatnet, men måtte konstatere at flere steder var det så bratt at der var umulig å komme til. Men fisk fikk vi, en hel del faktisk. Ikke av de største, men ut på kvelden fikk jeg en fin ørret på halvkiloen. Den var i full gytedrakt så den ble forsiktig satt ut igjen. En annen ørret som kom på land manglet deler av snuten. Jeg har aldri sett noe lignende før, og den ene syltynne teorien etter den andre ble lagt frem. Mest sannsynlig var alle feil, og den snuteløse ørreten er fortsatt et mysterium. Kom gjerne med innspill om noen har gode forslag. Dette ble en virkelig flott dag, med vakende ørret og strålende sol. Når sant skal sies, så vi ikke så mye til solen. Den befant seg stort sett bak fjellene forann oss, og det var ikke mange solstrålene som nådde fram til der vi sto. Tydelig at høsten var her, og solen lå lavt. Utpå kvelden fikk vi fyrt opp et lite bål som gjorde turen mer eller mindre komplett. Bålkaffe, og røyk i øynene mens man myser opp mot stjernehimmelen er aldri feil.
|
Morgenstemning. |
|
Noen som sover lengre enn andre. |
|
Toppers liggeplass. |
|
Ikke noe å si på utsikten. |
|
Det nytes. |
|
Medbrakt. |
|
Svært bratt rundt store deler av vatnet. |
|
Spesielt. |
|
Flere ørreter tok på flue. |
|
Litt lesk før fiskeriet fortsatte. |
|
Halvkilos ørret i gytedrakt. |
|
Helt supert å droppe teltet og heller gå for fjellduken. |
|
Kveldsbålet er i boks. |
|
Fornøyd smilerynketryne klar for morgenkaffe. |
Etter nok ei natt i fjellduken var det klart for å tusle hjemover. Kombinasjonen av sovepose og fjellduk var virkelig en positiv overraskelse. Artig å kunne droppe teltet og heller ligge å kikke opp på stjernehimmelen til man sovner. Så dette ga mersmak, og skal absolutt prøves igjen. Det gir en litt annen følelse å sove sånn, enn å ligge inne i et telt. Begge deler er bra på sin måte, men så lenge været er noenlunde, er duken et meget bra alternativ. Når det gjelder Tussavatnet ble det ikke storfisk denne gangen, men for en flott plass. Og ryktene om at dette var et dypt vatn virket å stemme bra. Flere steder langs vatnet måtte vi stå lenge før sluken nådde bunn. Hvem vet? Kanskje langt nedi der, i det mørke dypet, skjuler det seg en kjempeørret som ikke har sett dagens lys på lenge. Forhåpentligvis er klar for å bite på en kobber og rød 12 grams spesial. Kanskje neste høst? Da skal jeg være der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar