Del 1: Besettelsen!
En gang på slutten av nittitallet hang jeg og mine «homies» i skogkanten og smugrøykte ved ei gammel hytte det visstnok spøkte i. Til vår store glede fant vi et gammelt Vi Menn-blad – sånn var det den gangen: Du kunne gå ut i skogen og finne blader med nakne damer og det som verre er. For en æra.
Mellom en annonse om en massemorder og ei erotisk novelle sto det en artikkel om et bortgjemt fjellvann på Sunnmøre. Ørreten der skulle visstnok være i størrelse dobbelt D – og helt uten silikon. Jeg måtte dit.
Det ble en besettelse. Årene raste forbi. Søvnløse netter. Tips som ledet til ingenting. Tvilsomme møter i bakgater som luktet gammel urin. Og alkohol. Masse alkohol. Jeg holdt på å gå under.
Men en dag skjedde det: en SMS fra et uregistrert kontantkort. Kun koordinater – og ett ord:
Vi Menn-vannet.
.png) |
| Vi menn-vannet. Bildet er AI generert. |
Del 2: Rekrutten!
Etter å ha sett altfor mange dårlige skrekkfilmer, var det helt uaktuelt å dra alene. Derfor rekrutterte jeg Guttorm – evig optimist og akkurat passe naiv.
Han ble straks gira på opplegget og sverget at han aldri skulle røpe beliggenheten til Vi Menn-vannet. Vi avtalte å møtes 27. september klokka 08.00 sharp.
Da vi endelig var klare til å gå, dro Guttorm fram en caps med påskriften «I ❤️ Latinas». I alle dager. Han forklarte fortvilet at det ikke var et bevisst valg –
«nei asså, berre nåke gammalt eg fann i boda – skulle kastast. Fann ikkje turcapsen, så eg tok den her.»
Når jeg så på de uskyldige dådyrøynene til Guttorm, kombinert med den milde Lepsøya-dialekten, skjønte jeg at han snakket sant. Den kombinasjonen var umulig å stå imot, og knakk til og med en kynisk jævel som meg – jeg bare måtte tro på ham.
Likevel… en caps med «I ❤️ Latinas» – blodharry, ja.
Men med tanke på turens Vi Menn-tema? Innafor. Så vidt.
På vei opp fjellet traff vi en barnefamilie på søndagstur. Jeg har aldri sett Guttorm så rask på labben; før jeg rakk å si «Latinas», var capsen borte fra hodet og plassert trygt i sekken. Der ble den værende resten av turen.
 |
| Bildet er ikke AI generert, dessverre. |
Del 3: Kan det være her?
Fire timer senere sto vi og speidet ned mot et mørkt vann som lå som ei gryte tett inntil en bratt fjellvegg. Her var det bare skygge – sola slapp ikke til.
Et kaldt gufs krøp nedover ryggen. Vannet lå der – mørkt, stille, bunnløst. Et sted som ikke akkurat inviterte til besøk.
«Kan det virkelig være her?» sa jeg til Guttorm idet jeg trykket en dobbelposesnus under leppa.
Guttorm så skeptisk ut. Plutselig skvatt vi til av en lyd som brøt stillheten brutalt.«I helv…?!» ropte jeg.
Men det var ingen vei tilbake nå. Vi snek oss ned mot vannet – og håpet på det beste.
 |
| Fotograf Guttorm Kjærstad |
Del 4: Fiasko!
Det er ingen overdrivelse å si at tenningsnivået var skyhøyt da det første kastet skulle tas. Tankene raste gjennom hodet: Har jeg endelig funnet Vi Menn-vannet? Skal flere års lidelse endelig ta slutt? Nå gjelder det! Sluken lander med et tilfredsstillende plask, og det tar ikke lang tid før det strammer i sena.
«Fisk!» roper jeg til Guttorm. Kan det virkelig skje nå?
Men så … «Dette er den slappeste kilosørreten jeg har kjent noen gang.» Og det stemmer. Når jeg får den opp, viser «kilosfisken» seg å veie 200 gram, være tynn som ei flis og generelt usjarmerende. Vi prøver noen kast til. Ingenting. Fadesen er et faktum.
Vi går slukøret tilbake til teltene. Nå må det drikkes hardt for å komme over skuffelsen.
 |
| Fiasko! |
Del 5: Kanelsnurrmysteriet!
Da vi kom tilbake til teltene, så vi – til vår store forskrekkelse – at det lå én kanelsnurr oppå duken på hvert vårt telt. Noen hadde vært der. Var det en advarsel? En hilsen? Ikke godt å si.
Guttorm tok naturligvis på seg oppgaven med å smake først. Han tygde lenge. «Neiss, den smakte heilt vanlig,» sa han. Ingen tegn til forgiftning heller – i hvert fall ikke umiddelbart.
Jeg likte det ikke. Var dette et tegn på at vi var på riktig sted? Eller et tegn på at noen fulgte med? Uansett fikk jeg en dårlig magefølelse. Guttorm fikk spise min snurr også, hvis det skulle være lov å si. Jeg tok ikke sjansen.
Aldri hadde jeg vært så skeptisk på grunn av en kanelsnurr. Men én ting var sikkert: Vi er ikke alene…
 |
| Guttorm går slukøret tilbake til leirplassen. |
Del 6: Når alt stemmer!
Natta ble lang. Jeg sov dårlig. Hver gang jeg duppet av, våknet jeg brått av at jeg ropte «Kanelsnurr!» Jeg holdt på å tørne.
Neste dag dro vi tilbake til det angivelige Vi Menn-vannet. Vi måtte gi det et siste forsøk. Det ble mange resultatløse kast, igjen. Tvilen meldte seg. Hadde vi blitt lurt? Hvem sendte egentlig den meldinga? Og sist, men ikke minst – burde Guttorm ta på capsen igjen?
Men så skjer det noe.
Vinden stilner. Et svakt trekk kommer fra sør, som en varm eim av sigaretter og alkohol. Stillheten legger seg tett over oss – til og med hjorten er stille. Så bryter sola gjennom skylaget. Skyggene trekker seg tilbake. Alt som var grått og kjølig får plutselig farge. Det som nettopp virket kaldt og uvelkomment, blir varmt og vennlig.
Det er som om noe klikker på plass; forbannelsen som har ligget som et tungt slør over oss, slipper endelig taket. Magien treffer oss.
De neste minuttene kommer vi aldri til å glemme. Ørret på seks hekto. Sju hekto. Åtte hekto. Ni hekto! Alt i løpet av tjue minutter. Og til slutt – en helt nydelig ørret på 1,1 kilo. Tatt av meg, selvsagt.
Idet skylaget legger seg igjen og sola forsvinner bak fjellveggen, er det kalde trekket tilbake. Fargene forsvinner. Som om ingenting har skjedd – mørkt, kaldt og uvelkomment. Ikke en lyd.
Ørretbonanzaen er over.
Vi er stille. Ingen sier et ord – helt til Guttorm klarer å stavre fram noen få, velvalgte setninger:
«Ka i helsikkens skjedde der?»
 |
| Vi fant Vi Menn-vannet. 1,1 kg. Fotograf Guttorm Kjærstad |
 |
| 9 hekto! |
 |
| For en K-faktor! Fotograf Guttorm Kjærstad |
 |
| 8 hekto, prakteksemplar. Fotograf Guttorm Kjærstad |
Del 7: Over og ut!
For en opplevelse dette har vært – på tide å vende hjemover.
Da vi kom fram til bilen, stoppet vi brått. Midt på panseret lå det en kanelsnurr. I helsikke… noen hadde vært her. Hva prøvde han (eller ho) å fortelle? En advarsel?
Likbleike så vi på hverandre. Vi ble enige om at Vi Menn-vannet aldri skal besøkes igjen. Det fikk bli med den ene gangen. Kartet brennes. Alle spor på mobilen slettes.
Vi fant Vi Menn-vannet, men det hadde sin pris. Etter flere års slit og besettelse satt jeg igjen med en tomhetsfølelse – som et arr i sjela. Alt jeg hadde gått glipp av, og alt jeg hadde neglisjert på grunn av denne forbanna fiskedrømmen – barna, fruen, venner, huslånet, jobben – alt kom plutselig tilbake til meg som en bølge av dårlig samvittighet.
Guttorm hadde skjemt seg ut med den helsikkens capsen, og vi hadde nesten blitt overfalt av en hjort i brunst. Sist, men ikke minst: kanelsnurren.
Hvem den syke kanelsnurrjævelen er, forblir et mysterium.
Over og ut.