Pasvikdalen

Første av fem langturer på Nordkalotten i 2014 skulle gå til Pasvikdalen. I 2012 utforsket vi selve nasjonalparken – en fantastisk opplevelse som ga skikkelig mersmak. Denne gangen startet vi i Vaggetem, med kurs mot Ellenkoia, før vi fortsatte nordover langs finskegrensen. Målet var Svanvik, der bilen sto parkert og ventet.

Den store bekymringen var om det fortsatt lå for mye snø i terrenget til at vi kunne gå til fots. Vinteren hadde vært treg med å slippe taket, og vi fryktet noen kjølige opplevelser underveis. Og som alltid når man planlegger tur i Pasviks dype skoger, melder spørsmålet seg: Ville vi møte bamse brakar denne gangen?

Frihetsfølelsen i Pasvikdalen.

Endelig starter turen!

Så var endelig dagen kommet. Etter nesten to års planlegging var vi igjen klare for nye eventyr på Nordkalotten. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre til Svanvik i Pasvikdalen var sekkene pakket og klare for tre uker på tur.

Via Fjellforum hadde vi kommet i kontakt med en trivelig kar ved navn Helge. Han ordnet det slik at vi kunne parkere bilen utenfor nasjonalparksenteret i Svanvik – svært praktisk. Men ikke nok med det: Han og madammen tilbød seg like godt å kjøre oss helt til skogsveien i Vaggetem, der turen skulle starte. Makan til hjelpsomme folk – det setter vi virkelig pris på. Tusen takk til dere begge!

Da vi satt i bilen deres, spurte jeg om det var mange som ferdes i Pasvikdalen på denne tiden av året. Med et lunt smil svarte Helge:
«Det er ingen som er dumme nok til å ferdes i Pasvikdalen så tidlig på våren.»

Hmmm. Det hørtes jo lovende ut. Men nå var det ingen vei tilbake – de dype skogene ventet på oss.

Kathrine er klar.

Første kveld i Pasvikdalen

Da vi hadde gått ut av bilen og takket Helge og hans bedre halvdel for hjelpen, så vi på hverandre og smilte. Begge var i strålende humør – endelig skulle eventyret begynne. Dette hadde vi gledet oss til lenge.

Allerede da vi startet på skogsveien, så vi at det lå mer snø nå enn da vi var her i 2012. Det ble tydelig bekreftet da to personer på ski suste forbi oss – det gikk nok lettere med ski enn fjellsko så tidlig på sommeren. Etter en lang dag med reise og organisering orket vi ikke å gå mange kilometer før teltet ble slått opp. Vi fant en snøfri flekk ved Gåsdammen – perfekt!

Kveldsbålet ble tent. Himmelen var klar, luften kjølig, og motivasjonen på topp. En rev kom løpende mot oss over isen, uvitende om at det satt to mennesker ved bålet med kaffekoppen i hånden. Den snudde brått da den oppdaget oss. Pasvikdalen hadde ønsket oss velkommen på beste måte.

Vi krøp ned i soveposene og kjente varmen sakte spre seg. Ute var det langt fra sommertemperatur – men inne i teltet var det lunt og godt. God natt.

Skiforhold?

Mer snø nå enn i 2012.

Ser etter aktuelle leirplasser.

Her hadde vi leir i 2012.

Bålet er klart og teltet er slått opp ved Gåsdammen.

Utoset ved Gåsdammen.

En leirplass slik en leirplass skal være.

Real turmat med potetmos, helt greit.

Reven ser skeptisk på oss.

Mot Ellenkoia

Neste dag satte vi kursen mot Ellenkoia. Det ble en krevende etappe – til tider gikk vi i snø som rakk godt over knærne. Heldigvis var stien godt merket, og det gjorde det lettere å holde stø kurs mot koia.

Underveis fikk vi øye på turens første sangsvaner, og flere andre fuglearter vi ikke kunne navnet på. Fuglekjennere er vi ikke akkurat, men naturen hadde virkelig våknet til liv denne dagen. Vi måtte stadig stoppe for å finne fram kameraet og forevige alt som rørte seg – det tok sin tid.

Da vi endelig nådde Ellenkoia, bestemte vi oss for å bli der noen dager for å vente på snøsmeltingen. Tanken på å bakse videre i «dypsnøen» med tunge sekker fristet lite. Noen rolige dager her var slett ikke feil nå.

Denne sjelfulle koia er virkelig verdt et besøk for alle som ferdes i området. Den har tidligere vært brukt som vinterkvarter for reingjetere, og fungerte en gang som mellomstasjon og lunt hvilested langs vinterveien mellom Vaggetem og Enare. Nå står den åpen for alle friluftsfolk som trenger tak over hodet – og det er vi mange som er takknemlige for.

Pakket og klar med kurs mot Ellenkoia.

Bjørkefink.

Sangsvaner.

Gås type Canada, tror vi.

Sidensvans så vi en del av.

Lunsj ved Sortbrysttjernhytta.

Kanskje vi skulle ha tatt med ski?

Gapahuken ved Sortbrysttjern.

Ja ja, det var bare så vidt.

Ellenkoia, endelig.

Rolige dager ved Ellenkoia

Dette ble rolige dager, selvsagt. Vi tok en tur til Ivargammebekken, der det var isfritt i utoset, og fiskestanga kunne tas i bruk for første gang det året. Utoset er kjent som en god fiskeplass, med mulighet for harr, abbor og stor gjedde. Fangsten uteble riktignok – ikke antydning til liv – så vi måtte klare oss med tørrmaten. To fotogene sangsvaner fulgte med oss fra isen mens vi stod og fisket – virkelig noen vakre skapninger.

Noen korte dagsturer i nærområdet ble det også, i håp om å finne bjørnespor. Det lyktes vi ikke med, men det var uansett herlig å vandre i urskogen igjen. Der inne er alt stille, men samtidig er det alltid en lyd – en fugl, et knekk i isen, suset fra trærne. Det var lett å finne roen der.

Ellers gikk dagene med til boklesing, kaffidrikking og slumring. Vi hadde jo tross alt ferie, og stress var det siste vi ønsket. Det var bare å nyte stillheten ved Ellenkoia og se hvordan vinteren sakte slapp taket i terrenget. Vi kunne kjenne lukta av sommeren, og det ga oss begge en god følelse.

Andre mennesker hadde vi ikke sett siden vi møtte de to skigåerne på grusveien. Vi hadde alt for oss selv. Det var virkelig prikken over i-en – å oppleve Pasvikdalen på denne årstiden.

Fortsatt is på mesteparten av Ellenvann.

17 mai feiring på Ellenkoia.

Skiltet mot Piilolahytta, der var vi i 2012.

En liten tur til Ivargammebekken. Dette er broen over  Ellenelva.

Merket sti hele vegen til Piilola.

Vårstemning.

Fortsatt litt snø noen plasser.

Ei lita isfri vik på Ellenvann, ingen fangst.

Ivargammebekken.

Utoset til Ivargammbekken. Ingen fangst her heller.

Fotogene Sangsvaner.

Ny vedovn på Ellenkoia, den varmet godt.

Morgengretten.

En liten tur rundt Abbortjønna for å se etter bjørnespor.

Det er en egen følelse å bevege seg i urskogen her.

Stillheten i skogen.

Vi hadde fine dager i Ellenkoia.. 

Kveldsstemning.

Kathrine tar seg av indretjenesten. Hytta skulle se bra ut til neste besøkende.

Adjø til Ellenkoia, nå skulle vi videre.

Bjørnefeber!

Turen gikk videre mot Kolvatn. De siste par dagene hadde vært nokså varme, og vi kunne se at mye snø hadde smeltet. Faktisk var det helt snøfritt flere steder. Vi stoppet ved Partisanhytta, som ble bygd under krigen for å fungere som skjulested for motstandsfolk. Før hytta ble reist, skal det ha ligget en hjembrenthule her som ytterst få kjente til – sikkert mye rart som har skjedd der. (Kan for øvrig informere om at det ikke ligger noe hjemmebrent der i dag.)

Etter noen kilometer videre gjennom skogen fikk vi turens høydepunkt så langt. På et tre foran oss så vi tydelige kloremerker – etter bjørn. Merkene så faktisk ganske ferske ut, og vi var begge enige om at her var det ingen tvil. Dette måtte være bjørn.

Etter det kjente jeg «bjørnefeberen» begynne å herje i kroppen. Typiske symptomer: man tror man ser bjørnespor, hører bjørn, og til og med ser bjørn – uten at det er reelt. Titt og ofte snudde jeg meg mot Kathrine:
– «Hørte du den lyden? Sikkert bjørn.»
– «Ehh … nei.»
– «Dette må jo være ei liggegrop etter bjørnen.»
– «Ehh … nei, bare ei grop.»
– «Dette må da være bjørnedrit?»
– «Anders, det er menneskedrit.»

Etter hvert roet de verste symptomene seg, og jeg innså at bjørnen nok var et godt stykke unna.

Etter noen timers vandring i sommervarmen slo vi leir ved Kolvatn. Kort tid etter begynte det å regne – typisk. Det varte i to dager. To teltdager som ikke ble brukt til noe mer fornuftig enn kaffebål og boklesing. Lenge leve latskapen.

Planen var nå å gå mot Kolvatn.

Partisanhytta, blant annet brukt av motstandsfolk som skjulested under 2. verdenskrig.

Typisk urskog.

Meget varmt denne dagen, da er det viktig å lufte ut.

Kloremerke etter bjørn. Ser jo nesten litt ferske ut.

Ett stk. Anders rammet av bjørnefeber.

Lunsj ved enden av Øvre Kolvatnet.

Isen ligger tjukt på Kolvatnet.

Leir i nordvest-enden av Kolvatn.

Bekken som kom fra Svartåstjørna rant ut ved leirplassen.

Kathrine ordner middag. Dette var en av få ganger vi sov i telt på denne turen.

Høy vannstand.

Bål i tåke og regn.

Føllvanskoia

Den 21. mai ankom vi Føllvanskoia – ei flott koie med gode sengeplasser, rikelig med ved og en litt sliten, men fortsatt effektiv vedovn. Å komme hit gjorde godt. På denne etappen hadde vi krysset tre elver, og skoene hadde for lengst blitt til små akvarier. Endelig fikk vi muligheten til å tørke opp.

Utpå kvelden stod jeg utenfor hytta for å trekke litt frisk luft. Plutselig hørte jeg et kraftig knekk inne fra skogen, etterfulgt av et tydelig plask i bekken som rant omtrent tretti meter unna. Bjørn – eller bare bjørnefeber? Stillheten i koia ble brutalt brutt da jeg kom stormende inn for å hente kameraet. Jeg snek meg forsiktig ned til bekken, men så ingen tegn til liv. Da var det vel bare bjørnefeberen som nok en gang hadde spilt meg et puss.

Dagens etappe startet med en liten elvekryssing, denne klarte vi tørrskodd.

Det var rikelig med "kvilesteiner", heldigvis. 

Kryssing av Kaurelijohka.

Tørkepause etter å ha krysset Føllelva.

Det er godt med varm lunsj etter kald vading. Føllelva i bakgrunn.

Føllvannskoia.

Værfast ved Føllvanskoia

Det som skulle bli én natt på Føllvanskoia, ble til tre. En sur nordavind, ispedd snø og sluddbyger, gjorde sitt til at vi bestemte oss for å ta det piano. Det gjorde egentlig ingenting.

Disse ødestuene som vedlikeholdes av FeFo er et fantastisk tilbud for friluftsfolk – topp standard og rikelig med brensel. Det er bare å ta av seg hatten for arbeidet som legges ned. Samtidig er det viktig å forlate koia i best mulig stand: rydde, vaske, fylle opp vedkassa og klargjøre oppfyringsveden. Det gjorde vi alltid, selv om det ikke nødvendigvis var slik standard da vi kom.

Koia lå bare et par hundre meter fra grensen, så vi tok en liten tur over på finsk side. I det kalde været var det lite liv å se – ett eneste reinsdyr, det var alt. Skogen virket som den hadde gått i vinterdvale igjen, og det var lett å forstå.

På vei tilbake til koia fikk vi nok en gang bekreftet at undertegnede ikke har retningssans. Jeg ledet oss i feil retning, og da Kathrine bemerket det, ble jeg irritert og mente hun tok feil. Dumt av meg. Til slutt måtte både kart og GPS fram før jeg kunne innrømme nederlaget. Kathrine fikk ta over som navigatør i dag.

Det var kaldt ute, men ikke så kaldt. Termometeret var ødelagt. 

Et typisk bilde når en ikke gidder å gå ut i kulden. 

Her fikk vi tørket turutstyret.

En helt vanlig dag på Føllvannskoia. Vi koste oss her.

Hyttespøkelset.

Grensen til Finland.

Vi fant jaggu en stor stein i Finland også.

Ingen retningssans.

Over grensen til Finland

Etter tre dager satte vi kursen over grensen. Vi håpet å finne isfritt vann – fiskelykken gnagde nemlig i kroppen. Det ble med håpet. Teltet ble slått opp ved et isbelagt Aslakinlentamajärvi. Været var fuktig, og livet i teltet ble klamt.

Kathrine ga den noe stive odøren i teltet navnet «Torosvette» – et resultat av mye frysetørket mat og svetting. Lekkert.

Ellers kan vår lille turné i Finland oppsummeres ganske enkelt: steinur. Mye steinur. Vi skjønner godt at mange velger kano når de ferdes i disse traktene – det virker betraktelig lettere.

Teltet slått opp ved Aslakinlentamajarvi.

Steinur (som det er mye av i Vatsari) og Aslakinlentamajarvi i bakgrunn.

En våt dag, men Allak-teltet holdt oss tørr.

Nilsgamma

I hytteboka på Føllvanskoia hadde vi lest at flere hadde kommet dit via ei hytte med navnet Nilsgamma. Vi siktet oss inn på to mulige plasseringer på kartet, pakket sekkene og la i vei. Grensa ble passert i lett snøvær, og etter bom på første forsøk fant vi Nilsgamma ved Oaivejavri på andre. Ei lita, enkel gamme med vedovn – akkurat slik vi liker det.

Hytta eies av en privatperson som lar den stå åpen for fjellfolk som trenger ly eller vil varme seg litt. All ære til vedkommende for det.

Etter en nokså lang dag unnet vi oss en dobbel dose finsk pasta til middag – det smakte fortreffelig. Med litt sjokolade til dessert var vi storfornøyde. Vi hadde ikke basert oss på fiskelykke på denne turen, så mat hadde vi med nok av.

I hytteboka kunne vi lese at stedet får jevnlige besøk, de fleste for å prøve fiskelykken. Men isen lå fortsatt tykk over vannet, så fisking fikk vente til en annen gang.

Surt ute i dag.

Her var det bare å gi sats.

Reingjerdet passeres.

Et lite lunsjbål. Her håpte vi Nilsgamma skulle ligge, det gjorde den ikke.

Vinteren preget fortsatt landskapet her.

Så fant vi Nilsgamma.

Siden vi ikke ville bruke så mye brensel fikk vi aldri noe særlig varme i gamma.

Bjørnespor

Etter ei kald natt på Nilsgamma var planen å gå via Haglklumpen til Lerkevannskoia. Vi fulgte våre egne spor oppover høyden vi hadde kommet fra. Etter rundt en halvtime oppdaget vi noen nye avtrykk i snøen – og de var ikke fra mennesker. Bjørnespor!

Både store og små, og mellom dem så vi tydelige sklimerker – bjørnen hadde laget sin egen lille akebakke her. Vi antok at det måtte være ei binne med to eller tre unger på slep. For en opplevelse! Det er noe helt spesielt, nesten eksotisk, med å vite at bjørnen har vært så nær.

Vi kom til at bjørnefamilien trolig hadde hatt en lekestund her i løpet av natta mens vi sov på Nilsgamma. Sporene hadde i hvert fall ikke vært der da vi kom dagen før. Kameraet ble naturligvis flittig brukt, og mens vi pakket sammen, stilte vi oss begge det samme spørsmålet:
Var bjørnefamilien langt unna nå?

Dagens tannpuss.

Et isbelagt Oaivejavri. Der nede lå Nilsgamma.

Her hadde det vært liv i løpet av natten.

Små spor.

Store spor.

Mye spor.

Haglklumpen og Lerkevannskoia

Haglklumpen er Pasvikdalens høyeste punkt – 338 moh. På toppen var det satt opp et lite utsiktstårn som man kunne klatre opp i for å få noen ekstra meter over bakken. Og for en utsikt! Herfra kunne vi se utover de enorme villmarksområdene som strekker seg på kryss og tvers av Norge, Finland og Russland.

Det var rett og slett storslått, og vanskelig å ikke føle seg ærbødig. For et område – så vilt, så grenseløst. Her sto vi, midt i det. Vi kunne ikke annet enn å smile fra øre til øre, og vi ble stående lenge uten å si et ord. Til slutt gjorde den kjølige vinden oss så kalde at vi måtte bevege oss videre.

Lerkevannskoia lå ikke langt unna, og her skulle vi nok få varmen tilbake. Da vi kom fram, kunne vi konstatere at dette var nok ei ødestue av ypperste kvalitet. Vi bestemte oss raskt for å bli et par dager.

Isen hadde gått på deler av de nærliggende vannene, men noen fangst ble det ikke denne gangen heller. Det kalde været kunne få skylda – eller i det minste fungere som unnskyldning. Ifølge hytteboka var dette ellers et godt fiskeområde. Nå hadde vi snart vært på tur i to uker uten å møte en eneste sjel. Hytteboka kunne fortelle at det stort sett ikke hadde vært folk her siden påske.

Utsikt mot de norske ødemarksområdene og man kunne se helt over til Russland.

Haglklumpen. Utsiktstårnet kan skimtes i bakgrunn.

Grensegjerdet mellom Norge og Finnland.

Utsikt mot de finske områdene, passende nok var der reinsdyr på beiting i nærheten.

Kathrine liker det hun ser.

Lerkevannskoia.

Vedkassa fylt opp og oppfyringsved klargjort før vi dro videre.

Lerkevasskoia klar for å ta i mot nye besøkende.

Vestkoia

Endelig ble det varmere i været, og vi kunne stramme skolissene og sette kursen mot Vestkoia. Det var en god følelse å igjen kjenne sola varme i ansiktet – nå hadde vi endelig trua på at sommeren hadde kommet for å bli.

Vestkoia lå for øvrig ikke der kartet mente den skulle ligge. Etter litt leting fant vi den omtrent én kilometer lenger sør. Rype så vi mye av denne dagen, og de var slett ikke særlig lettskremte. Flere ganger stod de bare tre meter foran oss før de ruslet av gårde.

Vi hadde egentlig tenkt å ta ei teltnatt før vi kom hit, men det var vanskelig å finne gode teltplasser mellom Lerkevannskoia og Vestkoia. Terrenget var kupert og til tider preget av mye stein.

Dagen etter våknet vi til blå himmel og enda varmere vær. Frokosten kunne endelig spises ute – for første gang denne turen. Vi fant et lite tjern som var isfritt, men også her var det fisketomt. Merkelig.

Utpå kvelden ble vi såpass frekke at vi forsynte oss litt av hvetemelet noen hadde lagt igjen i koia. Resultatet ble stekte brød-pannekaker, servert med meierismør og sukker – en luksusvariant sammenlignet med havregryn og frysetørret mat. Det smakte himmelsk.

Ikke lett å finne teltplass her.

Froskeegg.

Liten pause ved et navnløst tjern.

Endelig sommer.

Det hadde enda ikke blitt fisk så langt på turen.

Middagskvil på Vestkoia.

Oksvannskoia

Neste mål var Oksvannskoia, og her hadde vi forhåpninger om at Lille Oksvann endelig skulle være isfritt. Da vi kom frem, skjønte vi raskt at her var det liv – mye liv. To fjellvåker hadde reir i nærheten av hytta, og de lot oss tydelig forstå at vi ikke var spesielt velkomne. De kom stupende mot oss mens de skrek høylytt, som for å gi beskjed om at vi burde holde oss unna.

Som om ikke det var nok, kom det plutselig ei røy spurtende forbi – den hadde reir rett ved utedassen. Her gjaldt det å trø varsomt. Etter hvert fikk vi rigget til haspelstanga og gikk i en vid bue rundt både våkreiret og røya for ikke å skremme dem mer enn nødvendig.

Ved innoset til Lille Oksvann var store deler av vannet isfritt, og vi var knapt i gang før tre fine harr lå sprellende i lyngen. Harren var i det bitevillige humøret – vi kunne se den bare en meter fra land, og det holdt å plassere sluken foran den og gi et lite rykk. Mer skulle ikke til før den bet. En del abbor ble det også, men de fleste fikk leve videre.

Så ble det selvsagt også kamp med storgjedda. I ti minutter kjempet jeg med den før sena røk idet jeg skulle lande den. Jeg tipper vekta lå på rundt fire kilo. Kanskje like greit – men synd at gjedda måtte svømme videre med en 12 grams kobber og rød i kjeften. Og da tenker jeg på gjedda, ikke på sluken.

Harren ble tilberedt på bål utenfor hytta, mens de to fjellvåkene fulgte med fra reiret sitt. Etter hvert hadde de tydeligvis vent seg til oss og forholdt seg rolige. Utover kvelden, mens vi satt inne i hytta, kunne vi se dem sveve lydløst over taket med jevne mellomrom – som for å forsikre seg om at vi holdt oss unna. Det gjorde vi.

På veg til Oksvannskoia.

Oksvannskoia.

Fjellvåk som ikke liker besøk.

Her sto den i treet og fulgte med oss.

Det var faktisk litt småskummelt når fjellvåken kom stupende mot oss.

Så sitter den.

Harren trygt landet.

Den var ikke lett å skremme.

Så var gjeddekampen i gang.

Gjedda med kobber og rød spesial i kjeften.

Så skulle den landes.

Det gikk ikke bra.

Dagens fangst.

Oksvannskoia var av den litt mer slitene typen.O

Rikelig med madrasser hvertfall.

Kathrine gjemmer seg for fjellvåken.

Lille Røyrvatnet

Etter denne innholdsrike dagen gikk vi til Lille Røyrvatnet. Her hadde vi forhåpninger om å få røye – mest på grunn av navnet på vannet. En ny fjellvåk svevde forbi oss rett før vi skulle til å slå leir, det tok visst aldri slutt. Nok en gang så vi tydelige kloremerker etter bjørn – Pasvikdalen sluttet aldri å pøse ut med flotte naturopplevelser.

Vi gikk forbi ei hytte, men den var låst. Dessuten var utedassen veltet, så det var like greit å gå videre. Teltet ble slått opp på en liten høyde over vannet, slik at vi fikk en fin utsikt.

Det ble kun abbor i Lille Røyrvatnet, og alle fikk leve videre. Det var kjekt med harr, abbor og gjedde, men nå begynte savnet etter rødfisken å melde seg. Den finnes i noen vassdrag i Pasvikdalen, men vi hadde ikke lyktes med å ta den. Det gjorde for så vidt ingenting – vi visste at det skulle bli rikelig med både ørret- og røye­fiske resten av sommeren.

Isen er i ferd med å smelte på Oksvann.

Vi nærmer oss dagens mål.

Sørenden av Lille Røyrvann, ei hytte kan skimtes i bakgrunn.

Flere kloremerker.

Det var til tider nokså tett bjørkeskog på denne etappen.

Dassen ute av drift.

Lille Røyrvann.

Leir etablert.

Med passende utsikt.

Kobber og rød, en sikker vinner.

Denne fikk leve videre.

Morgenkaffi.

Mot Store Sametti

Neste dag satte vi kursen mot Store Sametti. Det ble en flott etappe, til tider gjennom tett skog. Vi klarte å krysse Okselva tørrskodd – en liten opptur etter mange våte passasjer tidligere på turen. Derfra fulgte vi en skogsveg mot Samettihotellet.

Utpå ettermiddagen slo vi opp teltet ved elva mellom Store og Lille Sametti. Her lå det både båter og kanoer, og for første gang på nesten tre uker så vi andre mennesker. Tre personer satte seg i en båt og vinket til oss før de freste utover vannet med hver sin fiskestang i hånden. Det føltes nesten uvant – vi vinket forsiktig tilbake.

Et navnløst tjern vi passerte før vi kom til Okselva.

Okselva.

Glad for å ha krysset tørrskodd.

Skogsvegen mot Store Sametti.

Turen nærmet seg slutten.

Store Sametti.

Siste natt i teltet.

Tilbake til Svanvik

Herfra fulgte vi skogsvegen hele veien til Svanvik, der bilen sto parkert – rundt to og en halv mil. Planen var å bruke to dager på denne etappen, men suget etter en varm dusj og ei kald pils gjorde sitt: vi gikk hele veien på én dag.

Etappen kan kort oppsummeres slik: det var langt. Veldig langt. Støle bein, verkende føtter – og ei ugle. Da vi endelig kom fram til Svanvik, var kroppene rimelig ødelagt.

Nå ventet noen velfortjente dager med kvile og god mat før neste eventyr skulle starte. Da skulle endelig ørreten til pers – Gallokvidda sto for tur.

Pause ved Myrbekkoia

Fjellsko ble byttet ut med joggesko på denne etappen.

Slik så det ut i nesten 2,5 mil.

Endelig fremme.

Luksus i Kirkenes

Da vi satte oss i bilen, gikk turen rett til Thon Hotell i Kirkenes. Her skulle vi unne oss to dager med luksus før vi i det hele tatt begynte å tenke på neste tur.

Alt i alt var Pasvikdalen et eventyr fra dag én. Stillheten, villmarken og de uforglemmelige naturopplevelsene – fra bjørnespor og fjellvåker til isfrie vann og sprellende harr – gjorde denne turen helt spesiell. Vi kan varmt anbefale alle friluftsfolk å ta turen dit.

Til slutt må vi igjen rette en stor takk til Helge og madammen. Takket være dem fikk vi trygg parkering til bilen og skyss til Vaggetem, noe som gjorde starten på turen mye enklere. Helge hjalp oss dessuten med planleggingen av neste tur – men det kommer vi tilbake til.

Når vi sitter her og ser tilbake, innser vi hvor heldige vi har vært – både med naturen, opplevelsene og menneskene vi møtte. Pasvikdalen lever fortsatt i oss, med alle sine små og store øyeblikk. Pasvikdalen vil alltid ha en spesiell plass i villmarkshjertet mitt.

Da vi satte oss i bilen, gikk turen rett til Thon Hotell i Kirkenes. Her skulle vi unne oss to dager med luksus før vi i det hele tatt begynte å tenke på neste tur.

Alt i alt var Pasvikdalen et eventyr fra dag én. Stillheten, villmarken og de uforglemmelige naturopplevelsene – fra bjørnespor og fjellvåker til isfrie vann og sprellende harr – gjorde denne turen helt spesiell. Vi kan varmt anbefale alle friluftsfolk å ta turen dit.

Til slutt må vi igjen rette en stor takk til Helge og madammen. Takket være dem fikk vi trygg parkering til bilen og skyss til Vaggetem, noe som gjorde starten på turen mye enklere. Helge hjalp oss dessuten med planleggingen av neste tur – men det kommer vi tilbake til.

Når vi sitter her og ser tilbake, innser vi hvor heldige vi har vært – både med naturen, opplevelsene og menneskene vi møtte. Pasvikdalen lever fortsatt i oss, med alle sine små og store øyeblikk. Pasvikdalen vil alltid ha en spesiell plass i villmarkshjertet mitt.