Øvre Dividal nasjonalpark - nord.

Så var det Øvre Dividal nasjonalpark som stod for tur.

Datoen viste 12. juli, og vi var klare for sommerens fjerde tur på Nordkalotten. Vi forlot Finnmark og satte kursen mot indre Troms. Målet var Øvre Dividal nasjonalpark – et område vi lenge hadde hatt lyst til å utforske. Vi hadde hørt mange fiskeskrøner herfra, og like mye om det varierte landskapet: frodig furu- og bjørkeskog, åpne høgfjellsvidder, stille vann og dype myrer. Her ventet 750 kvadratkilometer med ekte villmark. Sekkene var pakket for to uker – endelig var det vår tur til å traske inn i denne nasjonalparken.

Vi hadde hørt noen fiskeskrøner fra Dividalen.

Med 98 % DEET og eventyrlyst

Etter en drøy biltur fra Kautokeino stoppet vi for å betale bompenger på grusveien i Frihetsli. Da Kathrine gikk ut for å betale, svermet det av klegg. Hun fikk likevel fylt ut skjemaet, lagt konvolutten i postkassen – og spurtet inn i bilen igjen.

Været hadde vært strålende de siste ukene, og denne dagen var intet unntak. Solen stekte, og det var kokvarmt – ikke rart kleggen trivdes. Heldigvis var vi forberedt. I Kautokeino hadde vi kjøpt et myggmiddel som de lokale varmt anbefalte. Dette var sterke saker, og vi håpet det ville bite på kleggen også.

Vi ble enige om å bruke det med måte – kun i nødens stund. Slikt myggmiddel er tross alt best i små doser, om ikke annet for å unngå å bli selvlysende. I Norge er det ikke lov å selge middel med mer enn 20 % DEET, men denne inneholdt hele 98 %. Man kan jo undre seg over hvorfor den ble solgt i butikken i Kautokeino. Kanskje de hadde et slags unntak der oppe. Forståelig nok.

Litt luksus på campingen i Kautokeino.

Turen er i gang!

Etter en kjapp middag på parkeringsplassen satte vi kursen mot Skaktardalen. Vi fulgte stien et stykke mot Skaktaråsen før vi tok av østover langs Skaktarjohka. Det gikk ikke fort – varmen var intens, og etappen ble tung.

Heldigvis gjorde myggmiddelet jobben. Både mygg og klegg holdt seg stort sett unna. Utpå kvelden fant vi en duganes leirplass og slo opp teltet. Det ble ingen lang etappe denne dagen – vi var begge slitne etter mange timer på farten.

Over tregrensen åpnet landskapet seg, og vi hadde en fantastisk utsikt nedover dalen. Her oppe var det nesten ikke klegg, og det var lite å klage på. Turens første kaffekopp ble drukket mens vi nøt kveldssola og den stille utsikten.

Neste dag ventet nye kilometer oppover langs Skaktarjohka – og da skulle haspelutstyret endelig prøves for første gang i Dividalen. Var det rart vi gledet oss?

Jeg liker ikke klegg.

Synderen.

Det var virkelig varmt denne dagen.

Så var vi i nasjonalparken.

Flott utsikt fra leiren.

Myggjakka var med på denne turen også.

Mygg? Her? Nei...

Kan ikke klage på denne leirplassen.

Skaktarjohka - og en dose resignasjon.

Skaktarjohka var virkelig vakker. Etter hvert formet elva flere store kulper og småvann. Her, i området som kalles Jierttaluoppal, så det rett og slett fristende ut å prøve fiskelykken. Etter en marsj på drøye fem kilometer slo vi opp teltet.

Det sies at det bare finnes røye her, men at den skal være av god kvalitet. Vi fisket oss et par kilometer oppover, uten antydning til napp. Noen få vak var å se, men det var bare småfisk. Alt av sluker og spinnere ble prøvd, men ingenting hjalp.

Utpå kvelden stilnet vinden – og da kom myggen. Det var et yrende kaos av summende blodsugere, minst like ille som turen i Halkevarre. Men vi tok det med fatning: vi smurte på et nytt lag med myggolje, og så var det bare å late som om de ikke eksisterte – eller rett og slett resignere. Myggen forsvant uansett ikke.

Siden det ikke ble fisk, stod ei finsk pastagryte på menyen. Den smakte mildt sagt ikke godt, og vi håpet at middagen snart kunne oppgraderes til fersk ørret eller røye. Ingenting slår nytrukket fisk til middag – i hvert fall ikke finsk pasta.

Kathrine gjør seg klar for dagens etappe.

Vi fulgte stien langs Skaktarjohka.

I dag var det min tur å gå først.

Der framme var dagens mål.

Leirplassen.

Viktig med en kopp kaffi før fisket kan begynne.

Ett av mange småvann langs Skaktarjohka.

Det så virkelig lovende ut her.

En slukøret fisker.

Ingen fisk på Kathrine heller.

Dagens middag, den smakte dårlig.

Det var virkelig flott i Skaktardalen.

Adojavri

Neste dag gikk vi til Adojavri, eller Rundevannet som noen kaller det. Selv om forventningene var høye, fikk vi ingen fisk her heller. Frysetørket stod på menyen til middag.

Da kvelden kom, dukket månen opp, og villmarksstemningen ble virkelig tydelig. Summingen av mygg, månen som speilet seg på vannflaten, og de mektige fjellene rundt oss gjorde sterkt inntrykk. Naturen her var helt annerledes enn områdene vi hadde besøkt tidligere i sommer.

Vi la oss på liggeunderlaget med kaffekoppen i hånden, kikket på omgivelsene og lot alle inntrykkene synke inn. Det gjorde absolutt ingenting at vi ikke hadde fått fast fisk så langt.

Klar for avgang.

Denne steinen ga litt skygge, det gjorde godt.

Kathrine dypper capsen i bekken for å kjøle seg ned.

Jierttaluoppal.

Denne dagen gjorde det ingenting med en elvekryssing.

Teltet slått opp ved Rundevannet.

Det var sandstrand rundt store deler av dette vannet.

En av mange kulper i Skaktarjohka.

Kveldstemning.

Så kom månen.

Det gjør godt med en pause fra myggen.

Sympatifisken

På dag fire gikk vi til et vann som lå litt høyere opp på fjellet. Vi hadde fått et tips om at det kunne være verdt turen dit – det skulle være mulighet for storfisk. Da teltet var slått opp, oppdaget vi en lavvo i den andre enden av vannet, med to små skikkelser som satt utenfor. Dette var de første menneskene vi hadde sett siden turen startet.

Før vi rakk å montere fiskeutstyret, kom en skikkelig regnskur, og vi måtte trekke inn i teltet. Da kom de to personene gående langs vannet mot oss. Det viste seg at de var oterfiskere. Jeg stakk hodet ut og slo av en prat. De fortalte ivrig at her fantes det virkelig stor fisk – det hadde blitt tatt ørret på nesten fire kilo. Men den var vanskelig å få på sluk; oter var tingen her.

Da det verste regnværet ga seg, var det vår tur til å prøve fiskelykken. Vi fisket oss nesten rundt hele vannet, og sluker i alle former og farger ble prøvd. Ikke et napp.

Da vi tok en pause ved teltet, kom en av karene springende opp og la fra seg en ørret på omtrent 300 gram. «Spis denne dere, vi trenger ikke slik småfisk,» sa han. Vi takket så mye, og fisken ble middag. Men det var med en bismak – vi ville ha selvfanget middag, ikke en «sympatifisk». For all del, det var snilt av dem, men konkurranseinstinktet mitt våknet. Nå skulle vi få større fisk enn dem.

Da begynte det å regne igjen, tordnet, og det ble et skikkelig drittvær. Storfisken fikk vente til i morgen, og vi tok like godt kvelden.

Vi gikk høyere opp til et vann som skulle være bra.

Finnes storfisken her?

Nok en flott leirplass.

Så kom regnet.

Venter på opplett.

"Sympatifisken"

Kilosfisk!

Neste dag var været bedre, og jeg fisket meg rundt vannet enda en gang – fortsatt uten napp. Det ble nok en frysetørket middag, etterfulgt av et par timer med boklesing.

Rundt klokken 20 tok jeg noen nye kast, ikke langt fra teltet. Plutselig smalt det på, og jeg kjente med en gang at dette var fin fisk. Jeg kjørte fisken rolig og forsiktig – denne skulle på land. Etter noen nervepirrende minutter kunne ørreten endelig håves. Etter et par kakk i hodet ble den veid: akkurat 1 kilo.

Jeg speidet bort mot lavvoen til de to karene, men den var borte. Typisk – de hadde gått før jeg fikk mulighet til å skryte av storfisken. Jeg fikk nøye meg med å skryte litt til Kathrine, og det var helt greit det også.

Senere på kvelden, nærmere midnatt, tok vi en ny runde rundt vannet. Ved østenden lå et grunt parti med sandbunn. Da jeg tråkket i en liten bekk som rant ut i vannet, fikk jeg plutselig øye på det som måtte være minst fire fisker på over to kilo som pilte utover mot dypet. De hadde tydeligvis stått og beitet på grunna. Ingen tvil om at det fantes skikkelig stor ørret her.

Det var mygg her også gitt.

Det fungerte bra med myggspiral for å holde myggen unna forteltet.

Turens første fisk, akkurat 1 kg. Litt spesiell farge, noen som vet hvorfor?

Røyemiddag

Vi bestemte oss for å gå mot Ravdojavri, men først ville vi overnatte ved et lite, men fristende vann som lå beleilig på ruten. Det regnet en del den dagen, og etter hvert ble vi rimelig våte. Det gjorde godt å komme frem og kunne nyte en varm kopp kaffe inne i teltet. Vi unnet oss til og med en liten sjokoladebit.

Da regnet ga seg og vi kikket ut av teltet, kokte det på vannet – vak på vak. Her fikk vi fisk i massevis. Røyer på omtrent 300 gram ble dratt på land med jevne mellomrom, rød i kjøttet og av flott kvalitet. Nok en fiskemiddag – herlig!

Søvnen tok oss fort den kvelden; proppfull mage av stekt røye har den effekten. Nå gledet vi oss til å jakte fisken i Ravdojavri, ettersom det ikke var lange etappen dit.

Kathrine leder veg.

Ei rype som kom spaserende foran oss.

Vått.

Det skulle bli godt å få tørket seg litt i teltet.

Myggen var glad i luen min

Kaffe og sjokoladekos i teltet.

Helt greit å sitte her mens det regner ute.

Så skulle det fiskes.

Det ble mye fisk her.

Kobber og rød spesial var en sikker vinner.

Ca 300 gram.

Ser du han som gjemmer seg i gresset her?

Vi fisket oss rundt hele vannet.

Middagen.

Ikke av de største, men rød og fin i kjøttet.

Der sola aldri skinner!

Neste morgen gikk vi rundt Beassit-toppen og langs svenskegrensen til vi kom til østenden av Ravdojavri. Varmen var tilbake, og turskoene måtte av for å dyppe føttene i det kalde vannet i Ravdo – ren sydenfølelse. Vi spiste en kjapp lunsj og fortsatte videre.

Da vi nærmet oss oset i vestenden, kunne vi se et telt der Ravdojohka starter. Vi var omtrent 1,5 kilometer unna, og bestemte oss for å slå opp teltet her – greit å holde litt avstand. Vi kunne se litt aktivitet ute på vannet, men tross utallige forsøk fikk vi ingen fisk. Ingen krise, vi hadde fortsatt røye fra gårsdagens heftige fiskemiddag.

Myggen var faktisk ikke så plagsom denne dagen, og vi kunne sitte utenfor teltet uten problemer. Men noen stikk fikk vi, spesielt ett som virkelig var plagsomt. Det fikk jeg "der sola aldri skinner". Å gjøre sitt fornødne var ikke helt enkelt her, og det førte til en del fliring i teltet utover kvelden – rart hva som skaper god stemning på tur.

Her var vi like med grensen til Sverige. 

Vi nærmer oss Ravdojavri.

Godt var kjøle seg ned i denne varmen.

Playa del Ravdo.

Det ble ikke fisk her. Et telt til to andre vandrere kan skimtes i bakgrunn.

Det var godt å være i Øvre Dividal nasjonalpark.

En kveld som vil bli husket

På ettermiddagen gikk vi ned til neste vann i vassdraget. Her fant vi en perfekt utos å stå ved, og det ble en skikkelig fiskebonanza. Det nappet på nesten hvert kast, og røye etter røye ble dratt opp – alle mellom 300 og 800 gram, rød i kjøttet og av flott kvalitet. Etter en stund måtte vi tvinge oss selv til å slutte; det var mer enn nok til kveldsmaten.

Denne kvelden står likevel igjen som helt spesiell. Vi stod langt unna sivilisasjonen, i midnattssol, og dro opp røye etter røye. Vannet lå helt stille, og ikke en lyd brøt stillheten bortsett fra plasket når fisken sprellet desperat i vannflaten. Vi var varme, trøtte, men samtidig våkne og skjerpet. Passelig solbrente, med lukten av myggolje fortsatt hengende i nesen, føltes alt perfekt – naturen, roen og fiskelykken. Vi var lykkelige – sammen, i villmarka, akkurat der vi ønsket å være.

Viktig å starte dagen med å strekke litt ut.

Så gikk turen videre.

Teltet er slått opp og Kathrine er allerede i gang med fiskingen.

Det ble en kobber og rød spesial her også.

Middag.

Så tok vi en tur til et vann lenger nede.

Første fisk her.

Fornøyd fisker.

Vi fant virkelig en god fiskeplass her.

Kan man ha det bedre?

Flott fisk.

Kathrine har blitt dreven på å kjøre fisk.

Rikelig med fisk til kveldsmaten.

Sløving i sola 

Etter flere kopper kaffe på morgenkvisten – som seg hør og bør ble drukket ute i solen – gikk vi videre. Det var ett vann til som skulle prøves før Dertavaggi: Raiskasjavri.

Da vi nådde 1064-toppen, måtte vi bare stoppe. For en utsikt! Fjell på fjell, og glinsende fjellvann så langt øyet kunne se i alle retninger. For et område dette var. Forventningene til Dividalen hadde vært store, men dette overgikk alt. Vi følte oss heldige som var akkurat her, akkurat nå. Det var bare å puste dypt inn og la inntrykkene sette seg. Slike øyeblikk er det som gjør tilværelsen i villmarka så fantastisk. Nok et minne vi kunne ta med oss videre.

Raiskasjavri viste seg å være ei perle – grønt og frodig, med en idyllisk elveos som klukket rolig ut i vannet. Leirplass var ikke vanskelig å finne. Fiskemessig var det derimot lite å skryte av; ikke et napp og ingen vaking. Skal tro om det i det hele tatt var fisk her? Resten av dagen ble brukt til sløving i lyngen utenfor teltet og nytelse av solen. Akkurat denne dagen var det helt greit å spise frysetørket.

Slik skal dagen startes.

Mektig utsikt.

Raiskasjavri.

Her kunne vi trives.

Ikke antydning til fisk her.

Idyll.

Dette var eneste antydning til liv vi å her.

Kveldsstemning ved Raiskasjavri.

Dertavaggi

Så var det endelig Dertavaggi som stod for tur. Flere vann fristet, og vi hadde fått et lite tips om hvilket som kunne være verdt å prøve. Vi fulgte Raiskasjohka nedover dalen og fant en fin teltplass. Myggen hadde holdt seg unna et par dager, men nå var den tilbake for fullt – bare å få på seg myggjakka.

Vannet virket grunt, og vi var forberedt på at noen sluker kunne ryke her. På første kast kjente jeg et rykk i sena – og så en flott ørret sprette opp av vannflaten et godt stykke ute. Den hogg til idet sluken traff vannet. Jeg ropte på Kathrine, som kom løpende med håven – dette var en fin fisk. Etter noen heftige utras var ruggen såpass sliten at den kunne landes. Et prakteksemplar av en ørret, og vekta stoppet på 1,2 kilo.

Kort tid etter dro Kathrine en pen halvkilosørret på land. Dette skulle smake: stekt ørret med fløtegratinerte poteter.

Vi fisket oss videre langs vannet, men utenom et par småharr ble det ikke mer fangst. Dærtahytta kunne så vidt skimtes fra leirplassen, og vi vurderte en tur dit – men droppet det. Ingen grunn til å sove i hytte når været var så bra. Vi trives best i telt.

Raiskasjohka.

1,2 kg.

Dertahytta.

Ingen grunn til å sove i hytte på en slik dag.

Cievccasjavri

Neste dag gikk vi til Cievccasjavri. På veien traff vi tre franskmenn – tror vi – som badet i en liten kulp ved stien. Forståelig det, i denne varmen. Vi hilste med et forsiktig nikk og gikk videre.

Teltet ble slått opp på en liten holme ved sørenden av vannet. Etter hvert begynte det å blåse, og myggen forsvant. Fisken uteble derimot, og store deler av dagen ble brukt til boklesing.

Utover kvelden kom en reinsdyrflokk spaserende forbi teltet – en stor flokk på sikkert over hundre dyr. Dividalen brukes til reindrift av samene, men dette var den første flokken vi så på turen.

De «fire store rovdyrene» – bjørn, ulv, jerv og gaupe – skal alle ha tilhold i nasjonalparken. Det er fint å tenke på. Kanskje noen av reinsdyra vi så ville havne på menyen til et av disse rovdyra i løpet av sommeren?

Så gikk vi videre mot Cievccasjavri.

Kathrine slapper av utenfor teltet.

Cievccasjavri.

Reinsdyrflokken.

Resten av dagen gikk med på boklesing.

Leirplassen.

Tilbake mot Skaktardalen

Vi var nå inne på en DNT-sti og fulgte den tilbake mot Skaktardalen. Planen var egentlig å stoppe ved et vann som visstnok skulle være bra, men siden vinden tok seg opp valgte vi å gå videre.

Rett før Skaktarjohka skulle krysses, traff vi en kar som hadde ligget ved akkurat det vannet i to dager. Han kunne fortelle om godt fiske, med ørret opp mot kiloen. En tabbe av oss å ikke stoppe der – men vi kunne vel ikke klage på fisket så langt uansett.

Da Skaktarjohka var krysset, fant vi en grei leirplass ved elva. Vi måtte selvfølgelig prøve å lure fisken en siste gang før turen var over, men resultatet ble bare to bitte små røyer – sikkert under 50 gram.

Fra leirplassen kunne vi se en foss som rant ned fra Jerta. Vi tok turen opp dit for å ta noen bilder. På vei tilbake støtte vi på en rypefamilie som spankulerte langs elva – rypemor med fire små unger. Jeg kan levende se for meg at høstjakta her i Dividalen må være noe helt spesielt. Det er herved notert på «ting jeg vil gjøre i løpet av livet»-lista – men da må jaktprøven tas først.

Kathrine kom seg tørrskodd over her.

Så var vi tilbake i Skaktardalen.

Teltet ble nok engang slått opp ved Skaktarjohka.

Ikke noe å skryte av dette.

Her krysset vi Skaktarjohka.

Fossen som rant ned fra Jerta,

Kaldt og godt fjellvann.

Rypemor.

På dag 14 av turen var det på tide å sette kursen mot bilen. Vi fulgte stien nedover Skaktardalen i de drøye åtte kilometerne som var igjen før parkeringen. Vi kjørte mot Kautokeino, og gledet oss til en god middag og varm dusj. Men sommeren var ikke over, det ventet flere turer. Planen var en tidagers padletur i de nordøstre delene av Enaresjøen, men det skulle ikke gå helt som planlagt. Mer om det senere.

Så var turen over.

Avslutningen på turen

Dag 14 – på tide å sette kursen mot bilen. Vi fulgte stien nedover Skaktardalen, drøye åtte kilometer før vi var tilbake ved parkeringen.

Vi kjørte mot Kautokeino, med tanker om god middag og en etterlengtet varm dusj.

Turen i Dividalen ble virkelig en flott opplevelse. Naturen er storslått, og fisket kan man ikke klage på. Vi sitter igjen med minner om stille morgener ved vannet, lyden av summende mygg, stemningsfulle kvelder med fiskestang – og nesten ingen mennesker å se.

Da vi planla turen, fikk vi mye god hjelp fra flere personer. Jan Erik, skaperen av Tursiden – en av mine favoritt turblogger som nærmest bor ute i naturen – delte raust av sine erfaringer og ga verdifulle tips om ruter og fiskevann.

Som så mange ganger før kom vi også i kontakt med hjelpsomme friluftsfolk på Fjellforum. Stian, som står bak Veidemannsblod og skriver inspirerende om tur- og villmarksliv, ga oss mange gode råd. Mange av de fine opplevelsene, og ikke minst deler av fiskefangsten, kan vi takke dem for.

Tusen takk fra både meg og Kathrine.

Sommeren var langt fra over. Neste eventyr ventet: en ti dagers padletur i de nordøstlige delene av Enaresjøen. Det skulle imidlertid ikke gå helt som planlagt. Mer om det senere.