Slaraffenliv i Femundsmarka

Det har nærmest blitt en tradisjon, når vi må ut i tidlig ferie, går turen til Femundsmarka. På denne tiden her på vestlandet ligger det som oftest fortsatt en del snø på fjellet og de fleste fristende fjellvann er islagt. Denne sommeren var intet unntak, faktisk var det uvanlig mye snø i år. Det var derfor lett å bestemme seg for hvor turen gikk denne gangen. Femundsmarka ventet. Valget ble å utforske de nordlige delene av parken, her hadde vi ikke vært før. Alltid spennende å besøke nye områder. Den lite detaljerte planen ble å traske rundt i ca 10 dager, fiske og ta det helt piano. Etter vår mening er det å ta det rolig det viktigste når man er på tur i Femundsmarka, dette er ikke plassen for stress og jaging av kilometer. I disse krokete furuskogene, i lukten av tyri og kanskje fra et bål skal livet nytes. 20 juni var dagen turen skulle starte. Vi gledet oss.

Det aller viktigste når man er i Femundsmarka er å ta det helt piano.

Da vi parkerte på Langen gjestegård strålte solen og det var virkelig deilig sommertemperatur. Her betalte vi 20 kr døgnet for parkering, helt topp service. Vi traff på to eldre karer som også skulle på tur. Da vi fortalte at vi skulle utforske de nordlige delene mente de at vi kom til å få mye hvitfisk, "men det er da god mat det også" sa de med et smil om munnen. Joda for så vidt ening i det, men ørret foretrekkes her i gården. Og selv om vi var fullt klar over at området vi beveget oss ville mest sannsynlig by på en del gjedde og abbor, hadde vi fortsatt et håp om å lure en ørretpinne eller to. Da vi endelig begynte å gå var humøret på topp, endelig var turen i gang. Vi ble anbefalt å ta ei natt på Lorthølbua, bare en kort marsj fra Langen. Men full av energi ønsket vi oss lenger inn i marka før kvelden kom. At noen fortalte at det skulle spøke på denne sjelfylte bua ga oss bare enda en god grunn til å fortsette videre, ikke det at vi tror på slikt. Men som pysen i forholdet, tar jeg ingen sjanser.
Etter hvert kom vi til utløpet av Mugga, her gikk det ei bro over elva og vi fant oss en flott leirplass ca 200 m fra denne. Været var fortsatt bra og resten av kvelden ble brukt til å ligge i lyngen med en rykende kaffekopp og nyte sårt tiltrengt sollys i ansiktet. Det hadde ikke vært mange sommerdagene på Sunnmøre så langt. Ett og annet kast med haspelutstyret ble gjort, men ingen fisk denne dagen. Vi bli enig om å fortsette oppover langs Mugga dagen etter, kanskje fisken ville bite bedre der?

Parkering ved Langen gjestegård. 

Så var vi endelig klar til å starte turen.

Det lå fortsatt en del snø på de høyereliggende områdene.

Kathrine leder vei.

Ei lita pause ved Litllangtjønna.

Tømmerrenne som lå i innoset til Litllangtjønna. 

Brua over Mugga.

Fin kveld, men lite fisk.

Det legges en plan.

Fornøyd dame.

Kveldsstemning ved utoset til Mugga.

Etter en rolig morgen med mye kaffe, kunne vi sette kursen videre oppover langs Mugga. Vi fulgte nordsiden. Været var fortsatt ganske bra, men noe lavere temperatur. Tempoet var bra og etter kort tid passerte vi nasjonalparkgrensen. Endelig. Det var virkelig liv i skogen i dag, hyling og kvitter fra all slags fugler som vi fortsatt ikke hadde lært oss navnet på. Begynner å bli på tide å gå til innkjøp av ei fuglebok. Gjerne med lyd slik at uvitende folk som oss kanskje lærer noe. På kartet hadde jeg sett ut en kulp i Mugga jeg ville prøve fiskelykken i. Skuffet måtte jeg konstatere at den var opptatt. Det var faktisk en av det eldre karene vi traff dagen før som stod der. Han var helt oppslukt av fiskingen og så ikke ut som han ville forstyrres. Jeg trakk meg forsiktig tilbake. Det skulle nok bli flere anledninger å fiske i Mugga på denne turen. Etterhvert fikk vi etablert leir ved Stortjønna. Her var det mindre skog og dermed mer vind. Etter å ha tatt en liten hvil tok vi oss en tur opp på Muggruven for å ta noen bilder. Her var det flott utsikt, et godt stykke der nede kunne vi se Femunden glinse med Flenskampen majestetisk i bakgrunn, rundt var det skog og fjell så langt øye kunne se. Toppene var fortsatt snødekte, noe som nok en gang minnet oss på at sommeren ikke akkurat var tidlig ute i år. Ute på kvelden ble det landet ei gjedde på ca 2 kg og en liten abbor, litt som forventet. Det ble en grei kveldsmat, og som alltid etter en fiskemåltid ble vegen til drømmeland kort.

Jaggu ikke lett å komme seg fordi disse gjerdene.

Så var vi i nasjonalparken.

Ei lita tjønn vi passerte, ingen fisk her.

Noen som bruser med fjæra. Lavskrike.

Straks ved Stortjønna.

En liten kopp kaffi før teltet skulle slåes opp.

Gulerle.

Det var virkelig fint her med Stortjønna.

Kviling. Akkurat slik vi liker det.

Utsikt mot Stortjønna.

Femunden, Stor Svuku og masse skau.

Utsikt mot Nordvika og Flenskampen lenger bake.

Kveldsmat.

Ikke så verst å ta en tannpuss i slike omgivelser.

Selv om vi ikke liker å planlegge for mye før slike turer er det alltid noen vann som får et lite kryss på kartet. Vi hadde nemlig fått tips om et par hotspots. I satte vi kursen til ett av disse vanna. Hemmeligvann 1 døpte vi det. Det lå an til litt dårligere vær i dag, mørke skyer og noen regndråper i lufta. Regntøyet ble lagt i topplokket. Etter en kort etappe stoppet vi ved Muggsjølia. Her var to av hyttene åpen. I hytteboka kunne vi lese at her var det til tider godt besøkt. Det var faktisk noen som sov der sist natt som skulle videre til Muggsjøen. Vi nøyde oss med noen bilder før vi gikk videre. Da vi ankom hemmeligvann 1 blåste det opp og vi fikk slått opp teltet. Lunsjen ble tatt innendørs. Utpå ettermiddagen og kvelden fisket vi med håp om storfisk. Vinden kom fra nord og vi fikk heldigvis en god unnskyldning for at det nappet dårlig i dag. Kun et par småørreter. Ikke akkurat det vi håpte på, men sånn er det noen ganger. Neste dag skulle vi til hemmeligvann 2, kanskje lykken skulle snu der?

Så gikk turen videre. 

Muggsjølitjønna.

Lappspove.

Muggsjølia.

Kathrine skriver i hytteboken.

Så fulgte vi DNT-stien et lite stykke videre.

Utsikt tilbake mot Stortjønna og Muggsjølitjønna.

Nesten fremme.

Lunsj.

Fisking i Hemmeligvann 1.

Vi fikk et par småfisker som fikk leve videre.

Neste dag våknet vi av den karakteristiske trommingen på teltduken, det var ingen tvil om at det regnet ute. For å slippe at alle tingene våre skulle bli våt når vi pakket, demonterte vi først innerteltet. Dette ga oss god plass til å pakke sakene våre i sekken innendørs. Gjett om vi var godt fornøyd med denne fikse ideen. Det var ikke lange etappen til Hemmeligvann 2. Over noen myrer og gjennom litt bjørkeskog og vips så var vi der. Her så det lovende ut, noen vann gir bare følelsen av å kunne inneholde storfisk, dette var et slikt vann. Full av pågangsmot monterte vi fiskeutstyret og satte i gang. Heldigvis var det nordavind i dag også og nok en gang hadde vi en god unnskylding for at det ble dårlig med fisk. Og tro meg, vi prøvde. Timesvis med fisking, vi prøvde til og med i noen småvann i nærheten, men nei. Fisken hadde tydeligvis ikke våknet etter vinterdvalen. Det var bare å vende slukøret tilbake til teltet og spise en frysetørket turmat. Gjøken holdt oss med selskap gjennom hele dagen og vi kunne til en hver tid høre tre til fire fjærkre gi lyd fra seg. Vi vurderte å ta ei natt til her, men vi var rastløs. Ingen grunn til å ligge still da, og vi ville få med oss mer av disse områdene. Til tross for det labre fisket var vi godt fornøyd med turen så langt. Denne delen av Femundsmarka er virkelig ei perle og vi angret ikke et sekund på at vi nettop tok turen hit.

Sekkene blir pakket innendørs.

Så ble kompasset stilt inn mot Hemmeligvann 2. 

Men først gjennom litt bjørkeskog.

Hemmeligvann 2.

Herlig teltplass.

Her hadde vi trua.

Lite fisk å få.

Ei lita tjønn i nærheten. Ikke et napp.

Da var det bare å vende slukøret tilbake til teltet.

Hvor går turen videre?

Det var på tide å være litt uortodoks i planleggingen. Kartet ble brettet ut foran oss og ble saumfart etter neste mål. Fisklaustjønnan så spennende ut, at den nettop hadde det navnet gjorde det ekstra interresant. At noen kaller et vann akkurat dette kan enten bety at det er som navnet tilsier fisklaust, eller at dette navnet ble en slags kamuflasje for å skjule at dette var et virkelig godt fiskevann. Vi satset på det siste og pakket sekkene. Det ble litt krevende å komme dit, mye blokkmark skulle passeres. Når vi stod midt opp i det kunne jeg ikke la være å tenke på hvor likt dette var terrenget i Krattland på vår tur i Femundsmarka i 2013. Den gang resulterte turen med ei røye på 1,5 kg, kanskje historien ville gjenta seg selv? Da vi endelig fikk slått opp teltet ved Fisklaustjønnan blåste nordavinden enda sterkere enn tidligere, det ble nesten vanskelig å kaste ut sluken. Og som sikkert alle forventer, ikke et napp. Vi trakk inn i teltet, etter å ha fått varmen i kroppen bestemte jeg meg for å ta turen ned mot Mugga. På kartet kunne jeg se noen kulper som fristet. Kathrine ble igjen i teltet, men jeg pakket med meg fiskeutstyret og tok turen. Ved den første kulpen jeg kom til kunne jeg se et telt og bålrøyk. Det ble tatt noen kjappe kast før jeg trakk lenger oppover elven. Denne delen av Mugga var tilsynelatende et mekka for en sportsfisker. Flotte kulper, rolige partier og mer strie partier. Endelig var fiskelykken tilbake og ørret etter ørret bet på spinneren. De fleste var i minste laget og fikk leve videre, men en halvkilosfisk ble med tilbake til teltet. Den var rød og fin i kjøttet og ble som seg hør og bør kveldsmat, endelig et ørretmåltid.

Mot Fisklaustjønnan.

Mye stein i terrenget.

Ikke langt igjen.

Kaffipause i teltet.

Mugga.

En av mange fine fiskeplasser, et telt kan skimtes til høyre i bildet.

Så satt den.

De fleste fikk leve videre.

Ikke rart man får trua her.

Halvkilosfisk som ble kveldsmat.

Det gjorde seg med et ørretmåltid.

Til tross for dårlig fiske var det virkelig flott ved Fisklaustjønnan.

I det vi skulle til å gå neste morgen traff vi på en far og sønn. Det var de som hadde telt nede med kulpen jeg var ved dagen før. De kunne fortelle om dårlig fiske de siste dagene, godt å høre det ikke bare var oss. De skulle hjemover i dag etter å ha vært noen dager her ved Mugga. Vi bestemte oss derfor for å slå opp leir nede ved den kulpen jeg hadde vært tidligere. Vi fisket oss nedover elven og kom til slutt frem der leiren skulle etableres. Etter dette var gjort ble det en ny runde med fiskestanga. Flere småørreter ble landet, men alle fikk leve videre. Vi fikk til og med litt sol denne dagen, det var en stund siden sist, selv om det ikke varte mange minuttene var det deilig å kjenne de varme strålene treffe ansiktet. Litt av en sommer dette har vært så langt. Bortsett fra de to personene vi traff tidligere på dagen hadde vi ikke sett en kjeft. Litt rart egentlig, vi hadde forventet at det skulle være folksomt langs Mugga. Ikke det at vi klaget. Etter en lang dag med utallige kast og farting opp og ned langs elva, gjorde det godt å krype i soveposen. Mugga er virkelig ei perle der den slynger seg nedover bjørkeskog og myrer, og når vi fikk alt for oss selv var det bære å være takknemlig. God natt.

Nedover Mugga til neste leirplass.

Teltet er slått opp og fisket kan begynne.

Kan det bli bedre?

Kathrine har trua.

Ørreten her var glad i spinner av type Panther Martin kobber og svart.

Fornøyd fisker.

Fornøyd fiskerinne.

Et glimt av solen gjorde godt. 

Dagens siste. 

God natt.

På grunn av det litt småkjølige været ønsket vi å trekke litt lenger ned i "lavlandet". Dermed satte vi kursen mot Nedre Muggsjøen. Vi hadde sett oss ut en sted som så lovende ut på sørsiden av vannet. Etter å ha fulgt Mugga nedover kom vi inn på stien som går videre Volsjøan. Her måtte Mugga krysses, det var lagt ut tau over elven så det gikk fint, men de minte ikke om noe sommerbad. Iskaldt. Teltet ble slått opp ca 500 meter fra innoset. Her fant vi en god teltplass litt inn i skogen så vi fikk ly for den kalde vinden. Nedre Muggsjøen så mer ut som et inferno av hvitt skum og bølger, nesten håpløst å fiske i. Ut på kvelden stilnet det en del, men fisk var det lite av. Nei da var bare å krype i posen å håpe på varmere vær neste dag. Akkurat nå savnet vi en litt varmere sommer.

På veg til nedre Muggsjøen.

Småkaldt.

Å krysse elver er noe av det gøyeste jeg vet.

Fisking i Mugga rett før innoset til Nedre Muggsjøen.

En av mange lovende fiskeplasser her.

Teltet i skogen, her fikk vi litt le for den kalde vinden.

Bålplasser fant vi en hel del av langs vannet.

Ut på kvelden stilnet det, men fisken var fortsatt fraværende.

For første gang denne turen våknet vi av at det var varmt i teltet. Det kunne ikke stemme? Opp med glidelåsen og stikke trynet ut, jaggu var det sol og blå himmel. Endelig kunne morgenkaffen inntas med full åpning på teltet og solbriller på. Når varmen kom var livet i skogen tilbake, veldig flott hvordan fuglelivet våkner til når solen kommer etter noen kalde dager. Denne morgenen skulle nytes til det fulle. Etter en god stund var vi klare for å gå videre, planen var å ta turen til Svartsjøen. Det ble noen stopp langs Muggsjøen for å fiske, det resulterte i ei gjedde. Den var så snill å spytte ut kroken av egen maskin når den kom på land, så var det bare for gjedda å slynge seg nedover sanden og ut i vannet igjen. Veldig praktisk. Vi tok en liten stopp på Langmyrbua, ei lita sjelfull bu midt i skogen med store myrer rundt seg. Her kunne vi lese om en del besøk av folk som kom for å få med seg tiurspill, det skulle det være mye av her. Vi vurderte ei natt her, men slo det fra oss. Ved Svartsjøen var det virkelig flott og etter litt jobbing fant vi en duganes leirplass. Resten av dagen ble brukt til fisking, boklesing og slikking av sol. Nok en gang ble det en tur ned igjen til Mugga for å prøve et par kulper. Ikke en kjeft å se og ikke en fisk å få. I svartsjøen fikk jeg et par abborer av ganske bra størrelse. Det var da noe. På kvelden toppet dagen seg med klar himmel, månen som speilet seg i det blikkstille vannet i Svartsjøen, knirking fra den gamle furuskogen rundt oss, og mengder av knott. Dette var ekte Femundsmarka-stemning.

Blå himmel og sol. Endelig.

Fisk på kroken.

Gjedde som etterhvert spyttet ut sluken av egen maskin. 

Da fortjener den friheten tilbake.

Det ble med den ene gjedda i Nedre Muggsjøen.

Mot Svartsjøen i t-skjorte.  

Langmyrbua.

Lesing av hyttebok.

Store myrer rundt denne bua.

Naturens egen bru.

Camp Svartsjøen.

Slike dager skal nytes.

Abbor tatt i Svartsjøen.

En liten kveldstur ned til Mugga. 

Kveldsstemning med måne og knott. 

Telt i solnedgang.

I utgangspunktet var planen å ta ferga tilbake til Synnervika fra Røsanden. Dette utgikk. Vi bestemte oss like godt for å gå tilbake til Langen samme veg vi startet turen. Solen strålte i dag også og det var bare å komme seg ut av teltet for nyte været. Fra Svartsjøen fulgte vi Mugga helt til Nordvika. Hver en kulp ble fisket i, men ikke et napp. Må si dette nesten overrasket meg litt, at det skulle være så dødt i de nedre delene av denne velkjente elven var for meg et lite mysterium. Lang vinter og ørret som enda ikke har begynt å trekke oppover vassdraget fra Femunden, kan være en teori. En annen og mer realistisk teori handler mer om fiskeren, men den trenger ikke å utdypes i noe større grad. Til tross for lite fisk vart det en flott etappe ned mot Nordvika uten at vi så et menneske. Men etter hvert vi kom nærmere Langen Gjestehus dukket det opp det opp en og annen forventningsfull vandrer med fiskestang i hånden. Kanskje de fikk motbevist alle mine teorier om hvorfor fisken ikke bet så bra i Mugga? Da bilen dukket opp utenfor Langen var det bare å takke for nå til Femundsmarka og sette kursen hjemover. Femundsmarka vil vi besøke igjen, det er jo tradisjon blitt.

Grei start på dagen.

Noen siste kast i Svartsjøen.

På tide å prøve i Mugga igjen.

For ei perle av ei elv dette er. 

Hver en kulp ble fisket i.

Det nærmer seg slutten. 

Nordvika.

Siste bit mot Langen. 

Bilen står der enda og turen er dermed over.

Avslutningsvis kan vi si at alt i alt var vi fornøyd med turen, til tross for litt vanskelig fiske og noen kalde dager. Treigt fiske er vi for så vidt vant med, og når endelig finværet kom ble det til at vi satt ekstra pris på solen etter noen kalde dager. Som jeg har sagt så mange ganger tidligere, det er jo nettopp disse kontrastene som gjør turlivet så bra. Denne delen av Femundsmarka var ukjent for oss og det gjorde seg å få utforsket den litt mer, men mye står igjen. Så heldigvis har vi mange områder, spennende fiskevann og elver som skal utforskes i denne 597 km2 store nasjonalparken. Kanskje i høst eller neste sommer? Som sagt, Femundsmarka har nærmest blitt tradisjon og det er ikke tvil om at vi skal tilbake. Vær du sikker. Takk for turen.