Tilbake til Øvre Dividal nasjonalpark

Det ble enda en tur i Øvre Dividal nasjonalpark denne sommeren.

Vi parkerte bilen ved båthavna på Altevann, og betalte for parkering i to uker. Det var folksomt gitt. Et drøss av biler stod parkert. Dette var nok et populært utgangspunkt for de som vil utforske naturen her. Vi hadde på forhånd bestilt båttaxi, og som avtalt stod den klar ved havna kl 13.00. Et supert tilbud, kanskje ikke det billigste, men veldig praktisk. Båten fraktet oss til Politiodden i andre enden av Altevann, dette tok ca. halvannen time. Underveis fikk vi gode tips om hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken. Han fortalte videre at det var mye folk her nå, men at det var mest populært å besøke områdene rundt Leinavann. Det var ikke dit vi skulle. Da vi endelig stod på Politiodden var spenningen stor. Nå ventet to nye uker i Øvre Dividal Najonalpark.

Her skulle vi hentes av båttaxien kl 13.00.

En behagelig start på turen dette.

Så var vi på Politiodden og turen kunne begynne.

Kursen ble nå satt mot Irggasjavri. Det gikk en kjerreveg nesten hele etappen opp dit, og vi fulgte denne. I følge yr skulle det komme regn ut på kvelden. Ut i fra de mørke skyene på himmelen, var det ingen grunn til å tvile på at drittværet var på vei. Etter et par timer timer dukket Irggas opp bak treklyngene. Det var ganske tett skog her, og ikke så lett å finne leirplass. Men ca en km før nordenden, var det et bart område og teltet ble slått opp. I det siste bardunen var strammet, kom regnet, og da snakker vi en skikkelig skur. Himmelen åpnet seg, og det braket av torden. Det var bare å holde seg i teltet. Heldigvis varte ikke uværet lenge. Etter en halvannen time lettet det opp. Da dukket Jan Erik opp, han hadde gått fra Frihetsli og nå var planen å tilbringe et par dager sammen. Da vi møttes i Femundsmarka i fjor sommer stilte han med kake, nå dro han frem et par poser potetgull  fra sekken, og vi tok selvfølgelig i mot. Noen annet hadde jo vært uhøflig.
Når kvelden kom prøvde vi å lure Irrgasørreten, men bortsett fra et par små eksemplarer, ble det dårlig med fangst. Som seg hør og bør, ble et lite bål ble tent opp når kveld gikk til natt. Det var mye å snakke om i disse nattesstimene. Bålet som speilet seg i ett blikkstille Irgasjavri, fisken som vaket, og kaffikopp etter kaffikopp gjorde at villmarksfølelsen var til å ta og føle på.  Det ble sent før vi sa god natt. Avtalen neste dag var enkel, vi skulle møtes med Doarrojavri i løpet av dagen. Det trengte ikke å være mer komplisert enn det.

Kjerrevegen vi fulgte.

Himmelen åpner seg.

Drittværet varte heldigvis ikke lenge.

Så dukket denne karen opp.

Så skulle Irrgasørreten lures.

Ikke så mye å skryte av.

Kveldsstening, teltet til Jan Erik kan skimtes i bakgrunn.

Da vi våknet neste dag hadde Jan Erik akkurat pakket sammen, og skulle til å gå. Noen liker å sove lengre enn andre. Det ble en tung etappe til Doarrojavri. Sekkene var fortsatt tunge så tidlig på turen, og det kjentes når oppstigningen begynte. Da vi endelig var framme hadde Jan Erik allerede funnet en flott leirplass, og han hadde til og med fått ei fin røye. Det lønner seg vist å starte dagen litt tidligere. Etter litt slumring og en middag, skulle det fiskes. Kathrine var sliten, og ble igjen i teltet. Litt boklesing stod på agendaen der. Jeg og Jan Erik fisket oss til enden av vannet, ei røye på ca 300 gram var alt vi fikk her. Etter å ha konsultert kartet, ble vi enig om å prøve et lite vann som ikke lå så langt unna. Da vi kom dit steg forventningene, her så det virkelig bra ut. Mine fiskeferdigheter slo umiddelbart til, ei røye på størrelse med sluken ble landet. Ikke akkurat det vi håpet på. Jan Erik dro opp nok en trehektos, fortsatt ikke euforisk stemning av den grunn. Så skjedde det. Jan Erik meldte fisk. Stangen bøyde seg, og bremsen hylte. Et heftig utras som jeg aldri har sett maken til, gjorde at spenningen steg til himmels. Her var det snakk om storfisk. Kort fortalt endte det med slitt sen, ei kjemperøye som kunne svømme tilbake i dypet, med en kobber og rød i kjeften. Jan Erik har selv beskrevet dette på en glimrende måte, og kan leses her. Jeg prøvde å komme med et par trøstende ord, men det er vel ikke så mye som kan bli sagt i en slik situasjon. "Huff, det var kjipt" var det eneste jeg kom på i farten. Uansett, så mye som den karen farter ute, blir det utvilsomt flere muligheter til å ta storfisken. Det kan jeg garantere.

Første elvekryssing på denne turen.

Så var det Kathrine sin tur.

Noen hadde glemt isborret sitt.

Lunsj ved Doarrojohka.

Så begynte oppstigningen.

To telt tett i tett.

Det gjorde godt å komme frem til Doarrojavri.

Ekte Dividals røye

Ikke like heldig med fangsten jeg.

Så bet det på noe stort på kroken til Jan Erik.

Ett stk. storrøye som kjemper for livet.

Doarrojavri.

Det ble en ekstra hviledag ved Doarrojavri, uten at det resulterte i noe mer fiskefangst av den grunn. Jan Erik hadde tatt turen hjemover, og det var bare å takke for trivelig samvær. Alltid kjekt å møte dedikerte friluftsfolk.
Nå var planen å gå over Doarrovarri, mot et vann som så fristende ut. Det ble en rimelig bratt oppstigning, men vi ble belønnet med en flott utsikt. Det var virkelig vakkert i denne delen av nasjonalparken også. En fjellvåk svevde over oss, og hylte ut en advarsel om å ikke komme for nær. Den hadde nok reir i nærheten. Da teltet var slått opp, tok det ikke lang tid før fiskingen var i gang. Vi ventet fortsatt på å få fangst av en betydelig størrelse. Jeg fisket meg noen hundre meter langs vannet, ikke noe napp. Men så. Jeg ble stående samme plassen, og tok kast etter kast, det blir ofte sånn når motivasjonen er litt dalenede. Da sluken nærmet seg land, så jeg ei flott røye som fulgte etter. Jeg sveide da litt saktere, det var alt som skulle til for at fisken tok. Bremsen ble løsnet, så den fikk dra ut godt med sen, og etter hvert begynte den å bli sliten. For å lette litt på sekken hadde håven blitt lagt igjen denne gangen, så det var ekstra viktig å få slitt ut fisken tilstrekkelig, for å kunne få et grep rundt den. Dette gikk over all forventning, og tilslutt var det bare å sette fingrene rundt hodet til fisken og løfte den på land. Ei feit røye på akkurat ett kilo ble resultatet. Med potetmos, ble dette en super middag. Fra nå av blir håven fjernet fra pakklisten, det er helt sikkert. Utover kvelden ble flere røyer landet, den største på ca 8 hekto, alle fikk leve videre. Nok en gang kunne vi krype i soveposen, stappmett og fornøyd. Ikke vanskelig å sovne da.

Det var bratt å gå over Doarrovarri.

Flott utsikt mot Doarrojavri og Kistefjell.

Vi nærmer oss dagens mål.

Her var det virkelig flott.

Røya begynner å bli sliten, og klar for landing.

Akkurat kiloen.

Middag.

Her skulle vi gå i morgen.

Røye som har fått friheten tilbake.

Turen gikk videre mot Vuomajavri. Her hadde vi hørt mye bra om fisket, men det ble ikke noe fangst på oss. Det neste målet var Anjavann. Her finnes det stor røye, og det gikk gjetord om fisk opp mot fire kilo. Men (det er alltid et men), den var ikke lett å lure. Og sjansene skulle være størst på vinteren med pilkestikka. Anjavassdalen var virkelig vakker. Anjaelva som randt rolig nedover den frodige og grønne dalen, ga nærmest frysninger på ryggen. Flere store kulper og småvann glinset fristende til oss der vi sto og betraktet utsikten. Og om ikke det var nok, kom en rev pilende forbi oss, bare for å sette prikken over den såkalte  i-en. Dette var som tatt rett ut i fra en eller annen turistkatalog, det kunne nesten ikke bli bedre. Vi kan bekrefte at røya i Anjavann var av den vanskelige typen. Ikke et napp. Ut på kvelden kunne vi se vaking etter stor fisk, det var ikke tvil om at den var her. Bare så synd den ga blaffen i slukene våre som plasket ut i vannet med jevne mellomrom. Vi hadde ikke sett et menneske siden Jan Erik, og det var nesten litt absurd at vi fikk alt dette for oss selv på denne årstiden. Ikke det at vi klaget.

Dalen der Vuomajohka renner.

Det gikk fint å krysse Vuomajohka.

En liten pause før turen gikk videre.

Teltet slått opp ved Vuomajavri.

Lite fisk å få her.

Kathrine nyter utsikten mot Anjavann.

Anjavassdalen, vakkert.

Teltet slått opp ved Anjavann.

Nok en fin kveld.

Neste stopp skulle bli Davimus Riehppi. Et lite vann som lå et par hundre høydemeter lenger oppe, vi viste ingenting om mulighetene her. Men siden fisket hadde vært labert i Anjavann, ble det gjort en kalkulert pokersjanse, det måtte prøves der. Turen opp dit gikk fint, men det ble en del stopp. Blåbæra hadde endelig blitt moden, og da var det bare å plukke. Alltid en bonus det. Som fryktet ble det dårlig med fisk i Davimus. Konklusjonen ble som alltid når fisken uteblir, her var det fisketomt. Men om ikke annet så kunne vi kose oss med blåbæra, en herlig forandring i kostholdet det. Myggen hadde vi sett lite til så langt på denne turen. Teltåpningen kunne trygt stå åpen. Vi kunne sovne til synet av glinsende vann, og månen som lyste svakt på lyngen. Akkurat slik vi liker det.

Det ble litt stigning på denne etappen også.

Det ble en del stopp for å plukke blåbær.

Vestenden av Anjavann.

Snart fremme nå.

Sandfjellet. Var det rart vi likte oss her?

Høye fjell og bratt rundt vannet.

Noen må slå opp teltet, mens andre tar bilder.

Flott utsikt.

Sollyset forsvant tidlig her pga fjella, nede ved Anjavann skinte den fortsatt .

Havregrynsblanding med blåbær og noen få multer.

Planen videre var å gå mot parkeringen i enden av Altevann, via Strømskardvatnet og Gaskashytta.
Terrenget mot Strømskardvatnet ble etter hvert preget av mer og mer stein. Slitsomt å gå på. Ved Mattaoalgi gikk vi langs en en liten elv som rant ned et skar. Det var en slags grålig farge på vannet, nesten som brevann, men det skulle ikke være noen isbreer i nærheten. Kunne se ut som at det var ekstremt mye kalk i vannet. Ikke vet vi. Om noen har et fornuftig svar, blir vi glad for det. Fisket i Strømskardvatnet ble ikke noen suksess, ikke et napp. Det begynte å bli grått nå, og etterhvert kunne vi høre regnet som dunket på teltduken. Det var bare å stålsette seg på en våt etappe neste dag.
Da satset vi på en natt under tak på Gaskashytta.

Vann 794. Vi fisket ikke der. Kanskje dumt?

Kathrine er på veg mot elven, med den spesielle fargen.

Noen som har en forklaring?

Kan det være høyt kalkinnhold i vannet?

Nesten oppe.

Så dukket Strømskardvatnet opp.

Det ble ikke fisk her heller.

Som fryktet ble det en fuktig etappe til Gaskashytta. Dessuten var det et par elver som måtte krysses, det var ikke så kjekt i dag. Men det var bare å bite tenna sammen, og la det stå til. Da innså jeg at speilrefleksen lå igjen på andre siden, og måtte dermed unne meg nok et "forfriskende bad". Ja, ja. For å se det positive i det, så trengte vel føttene en ekstra omgang med vasking. Det hadde ikke blitt så mye av det denne sommeren. Grunnet tåke ble vi snytt for utsikten fra Gaskkasvarri, det fikk bli en annen gang. Da vi kom til hytten var den låst, selvsagt. Dette var en DNT hytte og vi hadde ikke tatt oss bryet med å undersøke om den stod åpen, før turen startet. Vi trakk oss inn i vedskjulet for å tørke opp litt, og få ut litt "bannskap". Teltet ble etter hvert slått opp ved Fiskløyselva. Da jeg skulle krype i posen, kjente jeg at den var våt. Typisk. Det måtte en runde til med litt bannskap før søvnen tok oss.

Tilbake for å hente speilrefleksen.

Gaskashytta, som var låst.

Da måtte vi trekke inn i vedskjulet. 

Teltet slått opp ved fiskløyselva.

Det var ca 12 km igjen til der bilen stod parkert. Det regnet fortsatt, og tåken lå tett over oss. Ingen grunn til å vente med andre ord. En varm dusj og en kald pils fristet. Det gikk en fin DNT sti hele vegen, og kilometerene gikk fort. Da vi endelig kunne se parkeringsplassen dukke opp, var gleden stor. Nå skulle det bli godt å tørke opp litt.

Lunsj ved Koievasselva.

Det var godt å se berlingoen igjen.

Det ble "bare" elleve dager på tur denne gangen, helt greit det. Ingen grunn til å trekke det ut, når været ble som det ble. Uansett så kunne vi nok en gang konstatere at Øvre Dividal nasjonalpark virkelig er ei perle, også de sørlige delene. Fisket ble kanskje ikke det helt store denne gangen, men alt i alt så kan vi vel ikke klage på fiskelykken denne sommeren. Om vi skulle tatt turen nok en gang, ville vi brukt mer tid i Anjavassdalen og ved Anjavann. Her var det fantastisk fint. Og det lurer nok noen kjemperøyer ute i vannet der. Det er jeg helt sikker på.
Nå var det på tide å sette kursen hjemover mot Sunnmøre. Vi hadde fortsatt fire uker igjen med fri. De skulle brukes i Reinheimen nasjonalpark. Fristelsen på å jakte storfisken i "heimfjella" var for stor.

Nordkalotten hadde nok en gang gitt oss sterke, og magiske opplevelser. Som helt sikkert blir med oss resten av livet. For et villmarksparadis det er der oppe, og fortsatt er det mye villmark som står urørt av oss. Viddene, fjella, den varierte naturen, midnattsol og fiskemulighetene. Ord blir fattige, det må bare oppleves.
En ting er helt sikkert, det er ikke siste gang vi trasker nord for polarsirkelen. Til det er tiltrekningskraften for stor. I skrivende stund kan jeg allerede kjenne på savnet, men også gleden over å ha fått oppleve alt dette. Det er ikke tvil. Nordkalotten vil alltid ha en helt spesiell plass i villmarkshjertet vårt.