Tilbake til Øvre Dividal nasjonalpark

Det ble enda en tur i Øvre Dividal nasjonalpark denne sommeren.

Med båttaxi over Altevann

Vi parkerte bilen ved båthavna på Altevann og betalte for to ukers parkering. Det var folksomt – et helt hav av biler stod tett i tett. Tydeligvis et populært utgangspunkt for dem som vil utforske naturen her.

Båttaxien vi hadde bestilt på forhånd, ventet som avtalt ved brygga klokken 13.00. Et supert tilbud – kanskje ikke det rimeligste, men svært praktisk. Turen over vannet til Politiodden tok omtrent halvannen time. Underveis delte båtføreren villig vekk tips om gode fiskeplasser, og fortalte at mange ferdes i området nå. De fleste drar visst til traktene rundt Leinavann – men dit skulle ikke vi.

Da vi endelig steg i land på Politiodden, kjente vi spenningen krible. Foran oss ventet to uker i Øvre Dividal nasjonalpark.

Her skulle vi hentes av båttaxien kl 13.00.

En behagelig start på turen dette.

Så var vi på Politiodden og turen kunne begynne.

Tordenvær ved Irggasjavri

Kursen ble nå satt mot Irggasjavri. Det gikk en kjerrevei nesten hele veien opp dit, og vi fulgte denne. Ifølge Yr skulle det komme regn utover kvelden, og med de mørke skyene som trakk inn over fjellene, var det ingen grunn til å tvile på at drittværet var på vei.

Etter et par timer dukket Irggasjavri opp bak treklyngene. Skogen var tett, og det var ikke lett å finne en egnet leirplass. Men rundt en kilometer før nordenden fant vi et åpent område – og teltet ble slått opp. Idet den siste bardunen ble strammet, kom regnet. Og da snakker vi en skikkelig skur. Himmelen åpnet seg, og tordenen rullet over vannet. Det var bare å holde seg i teltet.

Kjerrevegen vi fulgte.

Himmelen åpner seg.

Jan Erik dukker opp!

Heldigvis varte ikke uværet lenge. Etter halvannen time lettet det, og like etter dukket Jan Erik opp – friluftsveileder, turblogger og en erfaren friluftsentusiast. Han hadde gått fra Frihetsli, og planen var å tilbringe et par dager sammen. Da vi møttes i Femundsmarka i fjor sommer, stilte han med kake – denne gangen dro han fram et par poser potetgull fra sekken. Vi tok selvsagt imot. Noe annet hadde vært uhøflig.

Da kvelden kom, prøvde vi å lure Irggas-ørreten, men bortsett fra et par små eksemplarer ble det skralt med fangst. Som seg hør og bør, ble det tent et lite bål da kvelden gled over i natt. Vi hadde mye å snakke om i de sene timene. Bålet som speilet seg i et blikkstille Irggasjavri, fisken som vaket, og kaffekopp etter kaffekopp gjorde villmarksfølelsen intens og levende. Det ble sent før vi sa god natt.

Avtalen for neste dag var enkel: Vi skulle møtes ved Doarrojavri i løpet av dagen. Det trengte ikke være mer komplisert enn det

Drittværet varte heldigvis ikke lenge.

Så dukket denne karen opp.

Så skulle Irrgasørreten lures.

Ikke så mye å skryte av.

Kveldsstening, teltet til Jan Erik kan skimtes i bakgrunn.

Storfisken som slapp unna

Da vi våknet, hadde Jan Erik allerede dratt. Oppstigningen til Doarrojavri var tung; sekkene var fortsatt tunge tidlig på turen. Da vi kom fram, hadde Jan Erik allerede funnet en flott leirplass – og fått ei fin røye. Tidlig start lønner seg.

Kathrine ble i teltet med bok, mens vi prøvde et lite vann i nærheten. Det så lovende ut.

Mine fiskeferdigheter ga raskt resultat – en røye omtrent på størrelse med sluken. Snakk om å Imponere! Jan Erik dro opp en trehektos, men vi var fortsatt ikke i ekstase. 

Så skjedde det: Jan Erik roper FISK! Bremsen hylte, og et voldsomt utras fikk adrenalinet til å pumpe. Stor fisk – selvfølgelig hadde vi ikke håv.

Kort tid senere måtte senen gi tapt, og en massiv røye på over to kilo svømte tilbake i dypet. Jan Erik sto igjen med et skeivt smil og kroken i fingeren. Alt hadde gått galt da han prøvde å ta tak i nakken på fisken og vippe den på land. Jeg gjorde et halvhjertet forsøk på å trøste: “Huff, så kjipt.” Men det er jo tross alt mest stas å få fisken selv, og jeg mistenkte at Jan Erik hadde blitt litt for høy på seg selv – det ville ikke tatt seg ut.

Men fra spøk til revolver - Han er jo ute på tur hele tiden, så tokilosrøya slipper neppe unna neste gang. Det unner jeg han, men bare nesten....

Første elvekryssing på denne turen.

Så var det Kathrine sin tur.

Noen hadde glemt isborret sitt.

Lunsj ved Doarrojohka.

Så begynte oppstigningen.

To telt tett i tett.

Det gjorde godt å komme frem til Doarrojavri.

Ekte Dividals røye

Ikke like heldig med fangsten jeg.

Så bet det på noe stort på kroken til Jan Erik.

Ett stk. storrøye som kjemper for livet.

Doarrojavri.

Hviledag og farvel med Jan Erik

Det ble en ekstra hviledag ved Doarrojávri – uten at det ga mer fisk av den grunn. Jan Erik hadde satt kursen hjemover, og vi takket for trivelig samvær. Alltid kjekt å møte dedikerte friluftsfolk der ute, langt fra allfarvei.

Planen videre var å krysse Doarrovarri og slå leir ved et vann som så riktig fristende ut på kartet. Oppstigningen ble bratt, men vi ble belønnet med en utsikt som tok pusten fra oss. Fjellene lå badet i sol, og en fjellvåk sirklet over oss mens den skrek en tydelig advarsel – den hadde nok reir i nærheten.

Jan Erik pakker sammen og rusler hjemover.

Hviledag og kokkelering i teltet

Det var bratt å gå over Doarrovarri.

Flott utsikt mot Doarrojavri og Kistefjell.

Vi nærmer oss dagens mål.

Her var det virkelig flott.

Når det plutselig napper

Da teltet var slått opp, kom fiskestanga frem. Vi ventet fortsatt på fangst av litt størrelse, men optimismen var intakt. Jeg fisket meg noen hundre meter langs bredden – ingenting. 

Så, plutselig, skimtet jeg en røye som fulgte etter sluken. Jeg sveivet litt saktere – og det var nok. Fisken tok! Bremsen hylte mens den dro ut sene, og pulsen steg. Håven hadde jeg lagt igjen for å spare vekt, så her gjaldt det å slite den ut forsiktig. Etter en kort, intens kamp fikk jeg endelig grep om fisken og løftet den på land – ei feit røye på akkurat ett kilo.

Potetmos og nytrukket røye i kveldssol – det blir ikke stort bedre enn det. Fra nå av blir håven permanent ute av pakklista. Utover kvelden ble flere røyer landet, den største rundt åtte hekto, men alle fikk svømme videre.

Etter en lang dag med frisk luft og gode opplevelser, krøp vi fornøyde ned i soveposene. Vinden la seg, og alt var stille. Ikke vanskelig å sovne da.

Akkurat kiloen.

Middag.

Her skulle vi gå i morgen.

Røye som har fått friheten tilbake.

Anjavassdalen 

Neste morgen gikk turen videre mot Vuomajávri. Her hadde vi hørt mye bra om fisket, men det ble ikke fangst på oss denne gangen. Slukene ble kastet i alle retninger, men vannet lå like stille – uten livstegn.

Det neste målet var Anjavann, et navn som fikk det til å krible litt ekstra. Her finnes det stor røye, og ryktene snakket om fisk opp mot fire kilo. Men – det er alltid et men – den var ikke lett å lure. Sjansene skulle visstnok være størst vinterstid, med pilkestikke og isbor.

Anjavassdalen viste seg å være et lite eventyr. Anjaelva rant rolig nedover den frodige, grønne dalen, og synet ga nærmest frysninger på ryggen. Flere store kulper og småvann glinset fristende til oss der vi sto og betraktet utsikten. Og som for å sette prikken over i-en, kom en rev pilende forbi, med halen som en rød flamme i det grønne landskapet. Det hele kunne vært hentet rett fra en turistkatalog – naturen viste seg fra sin aller beste side.

Røya i Anjavann levde opp til ryktet som vanskelig. Ikke et napp, til tross for iherdig innsats. Da kvelden senket seg, kunne vi se store fisker vake ute på vannet. Det var ingen tvil – de var der. De bare ignorerte alt vi serverte.

Vi hadde ikke sett et menneske siden Jan Erik dro, og tanken slo oss hvor absurd det egentlig var – alt dette for oss selv, midt i den vakreste årstida. Ikke det at vi klaget.

Dalen der Vuomajohka renner.

Det gikk fint å krysse Vuomajohka.

En liten pause før turen gikk videre.

Teltet slått opp ved Vuomajavri.

Lite fisk å få her.

Kathrine nyter utsikten mot Anjavann.

Anjavassdalen, vakkert.

Teltet slått opp ved Anjavann.

Nok en fin kveld.

Davimus Riehppi

Neste stopp skulle bli Davimus Riehppi, et lite vann som lå et par hundre høydemeter lenger oppe. Vi visste ingenting om fiskemulighetene der, men siden fangsten hadde vært laber i Anjavann, tok vi en kalkulert pokersjanse – det måtte prøves.

Turen opp gikk fint, men det ble mange stopp underveis. Blåbæra hadde endelig modnet, og da var det bare å fylle nevene. Alltid en bonus det.

Som fryktet ble det dårlig med fisk i Davimus. Konklusjonen ble som alltid når fisken uteblir: her er det fisketomt. Men om ikke annet, kunne vi kose oss med blåbæra – en herlig forandring i kostholdet.

Myggen hadde vi sett lite til så langt på denne turen, og teltåpningen kunne trygt stå åpen. Vi sovnet til synet av glinsende vann og månen som lyste svakt på lyngen. Akkurat slik vi liker det.

Det ble litt stigning på denne etappen også.

Det ble en del stopp for å plukke blåbær.

Vestenden av Anjavann.

Snart fremme nå.

Sandfjellet. Var det rart vi likte oss her?

Høye fjell og bratt rundt vannet.

Noen må slå opp teltet, mens andre tar bilder.

Flott utsikt.

Sollyset forsvant tidlig her pga fjella, nede ved Anjavann skinte den fortsatt .

Havregrynsblanding med blåbær og noen få multer.

Videre mot Strømskardvatnet

Planen videre var å gå mot parkeringen i enden av Altevann, via Strømskardvatnet og Gaskashytta. Terrenget mot Strømskardvatnet ble etter hvert stadig mer steinete – tungt og krevende å gå i.

Ved Mattaoalgi fulgte vi en liten elv som rant ned gjennom et skar. Vannet hadde en merkelig, grålig farge – nesten som brevann – men ingen breer finnes i området. Kanskje var det kalkrikt grunnfjell som satte sitt preg på vannet. Vi vet ikke, men om noen har et godt svar, tas det imot med takk.

Fisket i Strømskardvatnet ga heller ingen resultater. Ikke et napp. Skyene la seg lavt, og etter hvert kunne vi høre regnet tromme mot teltduken. Det var bare å innstille seg på en våt etappe neste dag.

Målet da var klart: en natt under tak på Gaskashytta.

Vann 794. Vi fisket ikke der. Kanskje dumt?

Kathrine er på veg mot elven, med den spesielle fargen.

Noen som har en forklaring?

Kan det være høyt kalkinnhold i vannet?

Nesten oppe.

Så dukket Strømskardvatnet opp.

Det ble ikke fisk her heller.

Fuktig etappe til Gaskashytta

Som fryktet ble det en fuktig etappe til Gaskashytta. Et jevnt regn fulgte oss hele veien, og et par elver måtte krysses på kjøpet – ikke akkurat dagens høydepunkt. Det var bare å bite tenna sammen og la det stå til.

Midtveis oppdaget jeg at speilrefleksen lå igjen på andre siden av elva. Det var bare én løsning: et nytt, ufrivillig bad. Ja, ja – føttene trengte vel en skikkelig vask uansett, det hadde vært dårlig med sånt denne sommeren.

Tåka lå tett, og vi ble snytt for utsikten fra Gaskkasvarri. Det får bli en annen gang. Da vi endelig kom fram til hytta, var den – selvsagt – låst. Vi hadde ikke giddet å sjekke om den var åpen før turen startet, så det var egentlig fortjent.

Vi trakk oss inn i vedskjulet for å tørke klær og få ut litt bannskap. Etter hvert ble teltet slått opp ved Fiskløyselva, og roen senket seg.

Da jeg skulle krype ned i soveposen, kjente jeg at den var fuktig. Typisk. Det ble en runde med bannskap før søvnen endelig tok oss.

Tilbake for å hente speilrefleksen.

Gaskashytta, som var låst.

Da måtte vi trekke inn i vedskjulet. 

Teltet slått opp ved fiskløyselva.

Rask marsj mot sivilisasjonen

Det gjensto rundt tolv kilometer til bilen. Regnet fortsatte jevnt, og tåka lå tungt over fjellet. Ingen grunn til å drøye avreisen – tanken på en varm dusj og en kald pils gjorde det lettere å komme i gang.

Stien fulgte DNT-merket trasé hele veien, og kilometerne forsvant raskt under støvlene. Da parkeringsplassen endelig dukket opp gjennom disen, var gleden stor. Nå skulle det bli godt å tørke opp – og kjenne smaken av sivilisasjon igjen.

Det ble «bare» elleve dager på tur denne gangen – helt greit det. Ingen grunn til å trekke det ut når været ble som det ble. Uansett kunne vi nok en gang konstatere at Øvre Dividal nasjonalpark virkelig er ei perle, også i de sørlige delene.

Fisket ble kanskje ikke det helt store denne gangen, men alt i alt kan vi ikke klage på fiskelykken denne sommeren. Skulle vi tatt turen om igjen, ville vi brukt mer tid i Anjavassdalen og ved Anjavann. Her var det rett og slett fantastisk. Og jeg er helt sikker på at det lurer noen kjemperøyer ute i vannet der.

Lunsj ved Koievasselva.

Det var godt å se berlingoen igjen.

Nordkalotten i våre hjerter

Nå var det på tide å sette kursen hjemover mot Sunnmøre. Vi hadde fortsatt fire uker igjen med fri, og de skulle brukes i Reinheimen nasjonalpark. Fristelsen til å jakte storfisken i «heimfjella» ble rett og slett for stor.

Nordkalotten hadde nok en gang gitt oss sterke og magiske opplevelser – minner som blir med oss resten av livet. For et villmarksparadis det er der oppe. Fortsatt finnes det store områder som står urørt, med åpne vidder, mektige fjell, variert natur, midnattssol og uendelige fiskemuligheter. Ord blir fattige – det må bare oppleves.

Én ting er sikkert: dette blir ikke siste gangen vi trasker nord for polarsirkelen. Til det er tiltrekningskraften for stor. Allerede nå, mens jeg skriver dette, kjenner jeg både savnet – og gleden over å ha fått oppleve alt dette.

Nordkalotten vil alltid ha en helt spesiell plass i villmarkshjertet vårt.