Ifjord til Sirbma

Det finnes stor fisk på Ifjordfjellet.

Sommerens store fiskeeventyr

Endelig var sommeren her. Neste tur skulle gå fra Ifjord til Sirbma. En kosetur fra dag én! Dette er et område som er kjent for godt ørret- og røyefiske, og nå levde ikke kilosørreten trygt.

Etter et par dager i Lakselv var vi klare for neste eventyr. Tanken på at vi skulle svinge stanga hver dag i en hel måned var bare helt herlig.

Sekkene var pakket til bristepunktet da vi gikk av bussen noen få kilometer før Ifjord. Her fulgte vi en kort grusvei før oppstigningen til høyere terreng begynte. Sekkene var proppfulle av mat og altfor mye fiskeutstyr. Jeg tror fiskesjappa i Lakselv må ha vært fornøyd med dagens omsetning etter at vi hadde fullført handelen der.

Skal tro om jeg har nok sluker?

Planlegging på hotellrommet.

Første dag 

Første marsj ble ikke lang, fiskeiveren verket i kroppen, og teltet ble slått opp ved et lite vann som så veldig spennende ut. På vei dit skiftet været raskt: først sol, så regn, deretter snø, før sola tittet frem igjen.

Her lå vi der Øystein og jeg hadde vår første leir på Ifjordfjellet i 2010, da vi tok med feil gass – generaltabben! PS: du kan lese mer om den historien også her på bloggen.

Etter å ha slikket litt sol i lyngen ble fiskeutstyret montert, og vi fisket oss grundig gjennom en del av vannene i nærheten. Resultatet første dagen ble heller magert, og det endte med at vi kokte pasta til middag.

Selv om fangsten uteble, var humøret på topp. Vi visste at vi hadde god tid, og at utallige muligheter for å lure storfisken lå foran oss.

Vi har gått av bussen et par kilometer før Ifjord.

Det snødde faktisk litt på veg oppover.

Første leir.

Ikke noe is på vanna her, herlig!

Fiskelysten var på topp.

Nydelig kveld.

Nattfiske og turens første storfisk

Når vi kom til neste leirplass bestemte vi oss for å snu døgnet og satse på nattfiske. Mens vi ventet på at klokken skulle passere midnatt, satt vi ved teltet, drakk kaffe og hadde høytlesning fra ei bok om Roald Amundsen.

Rundt 02:00 begynte fiskingen for alvor. Planen var enkel: fiske, fiske, fiske. Det tok ikke lang tid før den første røyen lå i håven – ikke de største, men god matfisk. Rett før vi skulle gi oss, kjente jeg et brutalt rykk i stangen. Et solid mothugg, og kampen var i gang. Etter noen minutter lå turens største fisk så langt, ei røye på 1,1 kg, sprellende på land.

Før vi la oss, ble fisken tilberedt til et solid måltid med stekt røye og bacon. Ren luksus. Etter middagen var det ikke vanskelig å sovne – vi var begge helt utslått. 

Høytlesning om Roald Amundsen. 

Nattfiske.

Vi fikk kun røye i begynnelsen av turen.

Røye på 1,1 kg.

Herlig fisk.

Røye og bacon.

Ikke noe å si på kvaliteten.

Her hadde vi det fint.

I sakte tempo over Ifjordfjellet

Vi tok oss god tid på denne turen – kanskje ikke så overraskende. Som regel hadde vi to eller tre overnattinger på hver leirplass, noe som ga oss rikelig med tid til virkelig å utforske fiskemulighetene. Det var utrolig spennende!

Man går jo alltid med en følelse av at det kan lure storfisk i hvert eneste vann man passerer på Ifjordfjellet – det er ikke helt det samme som å fiske småørret hjemme på Sunnmøre.

På Ifjordfjellet ligger de fristende fjellvannene som perler på en snor, og vi fisket i de fleste som lå i nærheten av leirene våre. For en ørretfisker er dette rett og slett en drøm – mulighetene er nærmest uendelige.

Vi går videre.

Alltid spennede å komme til et nytt vann. Vi fisket i de fleste som vi gikk forbi.

Noen har glemt foten sin.

Mye rart man finner på Ifjordfjellet.

Blikkstille på vannet.

Herlig leirplass.

Sushi ala Finnmarksvidda.

En trøtt fisker, dette er midt på natta.

Hva skal man si?

Synkronfisking.

Fornøyd fisker.

Regnbue.

Kommunisering med omverdenen.

Et tegn fra høyere makter?

Reparasjon av stangen, fungerte dårlig.

Nattvandring.

Storørret 

Da vi kom til et vassdrag som var blitt anbefalt av kjentfolk, var spenningen til å ta og føle på – her skulle det være mulig å få stor ørret. Leiren ble etablert raskt, og forventningene var skyhøye. Det var tydelig at vi ikke var de første som hadde fisket her; langs vannet lå det tomflasker, bokser og annet søppel. Synd at folk ikke klarer å rydde opp etter seg.

Bålfyring ble i hvert fall ikke noe problem – her lå det sekker fulle av ved som bare ventet på å bli brukt. Etter noen døgn med nattfiske bestemte vi oss for å gå tilbake til normal døgnrytme. Vi merket at det å være våken på natta og sove på dagen gjorde oss både sløve og døsige.

Det viste seg å være et smart valg. Fisket på dag- og kveldstid leverte til gangs. Vi fikk rikelig med både røye og ørret, og midt på dagen nappet det skikkelig til – tre flotte ørreter på 1,1, 1,2 og 1,3 kilo, så å si på samme plass. Vi var storfornøyde – dette var akkurat slik vi hadde drømt at turen skulle bli.

Myggjakken er på.

Alltid like kjekt å fisk.

1 og 1,1 kg.

1,3 kg.

Fin jente og fin fisk.

Nam nam.

Foliebakt ørret og fløtegratinerte poteter.

Vi koste oss.

Fiskeskrøner på Dollahytta

Vi ruslet videre og etter en beskjeden økt ankom vi Dollajávri. Planen var å innlosjere oss i Dollahytta, men da vi kom fram, viste det seg at den allerede var opptatt. Vi slo derfor opp teltet noen hundre meter unna. Etter kort tid kom en kar gående mot oss – tydeligvis han som bodde i hytta.

Han satte seg ned og slo av en prat. Det tok ikke lang tid før praten gikk løst om gode fiskeplasser, fangster og gamle fiskeskrøner. Han fortalte at han hadde vært på denne hytta hver sommer i to uker de siste 20 årene, og at det faktisk var onkelen hans som i sin tid hadde vært med på å bygge den.

Før han gikk tilbake til hytta, inviterte han oss inn på kaffe. Etter en stor kanne nytraktet kaffe og mange gode historier fortalte han at dette var siste dagen hans på fjellet – han skulle hjem i morgen. «Dere kan bare ta over hytta når jeg drar», sa han med et smil. For en kjernekar – kjekt å møte slike folk på vidda.

Dagen etter flyttet vi inn. For ei koselig, lita hytte! Her ble vi i tre dager, nøt stillheten, drakk kaffe, hørte på radio (noe vi hadde spurt om lov til før vår nye venn dro), og lot kroppen hente seg inn igjen. Dollahytta glemmer vi ikke.

På  veg til Dollahytta.

Det vart ei natt i telt ved Dollajavri før vi kunne flytte inn i Dollahytta.

Røye rett under kiloen.

Pannekaker til frokost.

Kathrine likte seg på Dollahytta.

Fiskesuppe.

Mer foliebakt ørret.

Ørret som ble tatt på morgenkvisten når jeg skulle hente mer vann.

Herlig å kunne bo i ei hytte noen dager.

Dollajavri.

Viktig å skrive i hytteboken.

Mot Sirbma og ei velfortjent tørkepause

Nå begynte vi å nærme oss Sirbma, og vi merket godt at trafikken av andre mennesker økte. Etter mange dager der vi hadde hatt naturen helt for oss selv, føltes det litt rart å plutselig møte folk igjen – men også hyggelig.

Vi fisket i både elver og vann underveis, og fangsten lot ikke vente på seg. Det ble rikelig med fisk, og middagen var sikret hver eneste dag. Etter flere dager med regn hadde mye av utstyret vårt blitt gjennomvått, og kroppen var både kald og fuktig.

Etter bare 5 minutter og ei elvekryssing siden forrige leirplass fikk vi øye på ei åpen hytte. Planen var egentlig å gå lenger den dagen, men fristelsen ble for stor. Vi var så våte og kalde at tanken på å få fyr i vedovnen og kjenne varmen spre seg i rommet ble uimotståelig. Så vi sjekket inn – selv om vi nesten ikke hadde gått en meter.

Hytta viste seg å være en liten del av ei større hytte som noen hadde valgt å la stå åpen for forbipasserende. En fantastisk gest. Vi sendte en stille takk til de som lar slitne turgåere få et tørt og varmt sted å hvile når været står på som verst. Her fikk både telt, sovepose, klær og humør tørket opp igjen mens veden knitret i ovnen.

Guorgajohka.

Grei fangst i dag også.

Ikke mye mat igjen her.

Nok en ørretmiddag.

Piknikskinke er luksus.

Livet i  teltet når man er værfast.

Kan gjøre deg gal.

Nydelig elv.

Ei våt natt.

Åpen koie ved Gurteluoppal.

Villmarksliv og Vi menn, vi klaget ikke.

Flott område.

Slik så hytta ut, det var bare en liten del som sto åpen. Takk for oppholdet.

Slutten på Ifjord–Sirbma-turen

Vi begynte nå å følge et ATV-spor som gikk hele veien til Sirbma. Etter flere uker på vidda, med fisk og turmat som eneste luksus, merket vi at lysten på snop, øl og skikkelig junkfood vokste for hver kilometer. Det gjorde også tempoet – vi gikk raskere enn på lenge, drevet av tanken på butikkhyller og ferske varer.

Det mest dramatiske som skjedde på denne etappen kom under ei elvekryssing. Jeg holdt på å gå rett på trynet med den tunge sekken på ryggen, og i et kort øyeblikk så jeg for meg både sekk og fiskestang på vei nedover strømmen. Heldigvis klarte jeg å redde meg inn i siste liten. Den hendelsen ble en god påminnelse om hvorfor man alltid skal løsne magebeltet på sekken før man krysser ei elv – det skal være mulig å kaste fra seg sekken raskt om uhellet er ute.

Da vi endelig nådde Sirbma, slo vi opp teltet ved bredden av Tanaelva. Deretter gikk turen rett til nærbutikken, hvor vi handlet alt vi hadde drømt om de siste dagene – sjokolade, brus, potetgull, pizza og alt mulig annet vi normalt ikke ville bært med i sekken. Kvelden ble brukt til å fråtse og nyte følelsen av å ha fullført nok en langtur gjennom Finnmarks storslåtte natur.

Neste morgen tok vi bussen til Karasjok. Der ventet en ny utfordring – en hel måneds padletur fra Ivalo til Munkefjord. Eventyret var langt fra over.

Været var stort sett bra resten av turen.

Ei lita pause, Kathrine nyter solen i Lyngen.

Matpause.

Snart fremme i Sirbma.

En liten blund etter et stort måltid ved Tanaelva.

Leir ved Tanaelva.

Fornøyde vandrere klare for nye eventyr.

Oppsummering – Drømmefiske på Ifjordfjellet

Ifjordfjellet og Laksefjordvidda er et drømmeområde for alle som elsker å fiske. Her er det sjelden vanskelig å få nok fisk til middagen – både røye og ørret biter villig. Terrenget er lett å ferdes i, og fine teltplasser finner du overalt. Den største utfordringen er faktisk å bestemme seg for hvilke vann man skal fiske i, for her er det så mange muligheter at du aldri rekker over alt.

Etter erfaringen fra turen i Stabbursdalen, hvor matsekken var litt for liten, tok vi denne gangen med oss rikelig med forsyninger. Resultatet ble unødvendig tunge sekker – og kombinert med altfor mye fiskeutstyr ble det en god påminnelse om at man ikke trenger å dra med seg halve utstyrsbutikken. Noen ting lærer vi tydeligvis aldri.

Vi må også nevne det litt mindre hyggelige – søppel. Heldigvis var det få steder vi kom over forsøpling, men de få plassene det lå tomflasker og plastposer ødela litt av inntrykket. Det burde være en selvfølge å rydde opp etter seg når man ferdes i slik natur.

Alt i alt sitter vi igjen med mange gode minner fra dette området. Fantastisk natur, lettgått terreng og fiskemuligheter i verdensklasse. For den som er glad i villmark og fiske, er Ifjordfjellet og Laksefjordvidda et område som absolutt bør oppleves. God tur!