Gå til hovedinnhold

Julituren - Reinheimen nasjonalpark

Da julituren skulle bli bestemt, var det mange alternativ jeg kunne går for. Høyfjellsfisket er jo i gang for fullt, og da finnes det mange spennende muligheter her på Sunnmøre. Etter nøye vurdering ble turmålet bestemt. Denne gangen skulle jeg igjen prøve et vatn som egentlig bare har påført meg lidelse fiskemessig, de siste åra. Fire ganger har jeg vært der tidligere, og fortsatt kunne jeg ikke vise til en eneste fisk. På mange måter har dette fjellvatnet blitt min store nemesis, så hvorfor gidde å ta turen akkurat dit, lurer du? Jo det er jo selvsagt fordi jeg vet (tror jeg) at der finnes stor fisk, ved et par anledninger har jeg fått kjent på kreftene til ørreten der oppe, men den har klart å slite seg løs før landing. Som den selvpineren jeg er, måtte det bli en nytt forsøk.

Julituren skulle bli et sted i Reinheimen nasjonalpark.

Tåka lå lavt da jeg parkerte ved Trollstigen og begynte å bevege meg innover en av de mange flotte dalene i området her. Jeg fikk strengt tatt ikke sett så mye i denne tåka, men fra tidligere turer visste jeg at her er det virkelig vakkert innover. Innimellom lettet det opp i korte perioder, men tåka ville aldri slippe helt taket. Da jeg endelig var fremme må jeg ærlig innrømme at den store troa uteble. Men nemesisvatnet skulle ikke få knekke meg, litt tåke måtte jeg tåle. Dermed ble fiskeutstyret montert, og sluken ble kastet ut i det blikkstille fjellvatnet. Jeg hørte bare et plask når sluken traff vatnet, skodda var såpass tett at jeg ikke engang så hvor sluken landet. Dette virket jo lovende.

Der kom skodda gitt.
Alltid stats med årets første tur i Reinheimen nasjonalpark
En liten nedkjølig for en sliten og svett selvpiner.
Ikke mye utsikt å skryte av her.

Så skulle nemesisvatnet slå til igjen, og nok en gang ble det i negativ forstand. Etter ca seks timer med effektiv fisking var det endelig napp. Jeg kjente umiddelbart at dette var storfisk. Herlig! Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Den ga seg ikke lett, og hadde flere hissige utras. Til slutt var den så nærme at jeg kunne se fisken klart og tydelig. Første tanken som slo meg var at denne var hvert fall over kiloen. Men da jeg akkurat hadde rukke å prosessert hvor stor denne ørreten faktisk var, kjente jeg motstanden ga seg, den gikk. Snakk om smart fisk, eller heller snakk om usympatisk fisk. Dette var så ille at jeg måtte tute ned to pils sporenstreks for å komme over skuffelsen. Det hjalp egentlig lite, jeg burde tatt med mer.

Ikke noe å si på teltplassen her.
Har lagt til meg dårlige vaner under fotball VM. Legg forresten merke til herr stankelbein. 

Så for å oppsummere fiskemessig. I løpet av åtte timers fisking, ble det ett napp og ingen fisk på land. Jeg tror alle skal være glad for at det ikke blir laget minutt for minutt program av de turene mine. Det hadde blitt syltynne greier. Når det er sagt så var det til tross for den usympatiske ørreten, flott å være på tur. Jeg sov som en stein gjennom hele natta, og når morgenen kom hadde været letta noe. Det er ingenting som slår å ligge i teltet, og kikke ut mot et blikk stille fjellvatn. Ikke minst med nykokt  kaffi i koppen for sette den såkalte prikken over i`en. Planen om å fiske noe mer denne dagen utgikk, det var alt for behagelig å ligge her. Dette turlivet er jo ikke så verst allikevel da. Når det gjelder nemsisvatnet kan jeg garantere nye forsøk og sikkert nye skuffelser. Men kanskje en dag så sitter den. Amen!

Blir ikke bedre utsikt enn dette.
Min medisin. Aldri en tur uten.
En godt dokumentert gjesp, og en rolig start på dagen.
En noe slukøret, men alt i alt fornøyd kar tar turen hjem. 

Kommentarer

  1. Kjell Gunnar Klaksvik23. juli 2018 kl. 19:41

    Herlig lesning og fine turbilder! Føler med deg, meeeen den som gir seg har tapt ;)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for storørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret ...
8 kommentarer
Les videre »

Veien fra sofagris til sjøørret

I drøye fem år har jeg vært på jakt etter sjøørreten på Sunnmøre, å kalle det en suksess er å ta en smule i. Dette handler såklart ikke om fiskeren, men at jeg har hatt store problemer med å finne de virkelig gode spotsa. Det som viste seg tidlig var at taushetsplikten står sterkt blant sjøørretfiksere, og jeg har slitt med å få rista ut noe juicy informasjon fra den gjengen der. Dermed har det blitt mye prøving og feiling, og som seg hør og bør, lite fangst. Denne vinteren har jeg vært en vaskekte sofagris, og det har blitt lite tur. Jeg skjønte det hadde gått for langt når jeg ble rørt til tårer av bromancen til Pølsa og OnklP på 71 grader nord, noe måtte gjøres. Etter litt kommunikasjon på sosial medier med en dedikert sjøørretfisker fikk jeg noen gode tips til hvor jeg burde ta turen, men måtte sverge på tro, ære og alt mulig anna at taushetsplikten måtte holdes. Tørr ikke tenke på hva konsekvensene blir om den brytes. Som et lite takk kunne jeg dele noen gode tips på fjellvatn so...
1 kommentar
Les videre »

Eit siste kast før me gjev oss...

Forfattar: Bjarte Folkestad Underteikna og Anders hadde oss ein særs gilde tur til Slufsane den 10.09.2022 til 11.09.2022. Me starta tidleg laurdag og la i veg frå høvesvis Volda og Flisnes. Stor var gjensynsgleda då me møttest på Muri kjøpesenter. Det meste av handlinga var gjort på førehand, så det einaste som stod att var å kjøpe seg litt mat på Sylteormen bakeri før me køyrte i lag opp til Fettevikane. Veret var stort sett opplett og sol denne dagen, men det var ein kald trekk som hadde ein nordaustleg retning. Me traska den lange, og litt keisame vegen fram til der elva kryssa stien og me skulle vende nasa oppover mot Slufsane. Før denne turen hadde me drøfta kor vidt me skulle gå Langmannsdalen eller den bratte råsa frå Smalnesreset. Underteikna har gått Smalnesreset opp ein gong, men ikkje ned igjen. Det var for å seie mildt, helvetta bratt, og det freista ikkje til gjentaking med full oppakkning. Så me vart samde om å gå den lange omvegen (jamvel om Anders kanskje helst vil...
Legg inn en kommentar
Les videre »