Alene i Flensmarka

Flensmarka har lenge vært et ubeskrevet blad for meg, og en tur dit har fristet i lang tid. Rett før Femundsmarka-turen i sommer ble jeg tipset om at dette var et område verdt å besøke. En plan begynte å ta form i hodet mitt.

Da turen i Femundsmarka var ferdig, hadde Kathrine en avtale med ei venninne om en tur i heimfjella i tre dager. Dermed bestemte jeg meg for noen dager i Flensmarka – selv om det bare var to dager siden vi kom tilbake fra Femundsmarka. Det litt morsomme var at jeg også denne gangen skulle starte fra Langen gjestegård. Derfor ble det på nytt å kjøre den 419 kilometer lange strekningen.

Så en liten innrømmelse: selv om jeg er en turglad person, har jeg kun vært på tur alene med overnatting én gang tidligere. Da ble det med den ene natta – ikke fordi jeg ikke trivdes, men fordi det var alt jeg hadde tid til.

Nå hadde jeg fire dager til rådighet. Fire dager helt alene. Ingen å prate med – kun mine egne (noe skrudde) tanker og stillheten. Selv om dette ikke akkurat var noen Monsen-ekspedisjon, må jeg innrømme at det kriblet litt ekstra i magen. Endelig var det min tur til å oppleve Flensmarka.

Det er vanskelig å ikke bli bergtatt av naturen i Flensmarka.

Første kveld ved Olbekktjønnene

Det var godt utpå ettermiddagen da jeg tok mine første steg på stien som skulle lede meg innover «det ukjente land». Sola strålte, og varmen var akkurat slik den skal være om sommeren. Målet for dagen var å finne en egnet leirplass ved Øvre Olbekktjønna. Det var ikke lange biten å gå – helt greit etter en drøy biltur.

Der jeg gikk i rolig tempo, slo det meg nok en gang at det er noe eget ved å gå i skogen. Så mange lyder, men samtidig så stille. Jeg har blitt glad i skogen.

Teltet ble slått opp på østsiden av vannet, slik at jeg også hadde lett tilgang til Nedre Olbekktjønna. Det tok ikke lang tid før haspelutstyret ble montert – nå skulle det fiskes!

Først ruslet jeg ned til Nedre. Det vaket en del, og forhåpningene steg deretter. Men som jeg har blitt vant til nå – den ville ikke bite. Dermed bar det opp til Øvre igjen. Her vaket det om mulig enda mer, men heller ikke her ville den ta. Alle slags sluker og spinnere ble prøvd, men uten hell.

Akkurat denne dagen gjorde det ikke så mye. Jeg hadde pakket med en pakke pølser som skulle bli kveldsmat, og det fristet mer enn ørret uansett. Da herremåltidet var inntatt, ruslet jeg en liten tur med stanga igjen, men det meste av tida ble brukt til å knipse bilder av den vakre naturen rundt meg.

Jeg var ikke langt fra bilveien, men likevel kom villmarksfølelsen til meg. Da det mørknet, kom knotten for fullt. Det var bare å krype i teltet. En lang dag var over – og det ble ikke mange sidene med kveldslektyre før søvnen tok meg.

Så var det min tur å besøke Flensmarka.

Fra bilvegen fulgte jeg den merka stien innover.

Mellom skog og stein mot målet. 

Så dukket Nedre Olbekktjønna opp.

Dette var første turen med mitt nye telt. Hilleberg Akto.

Så skulle det fiskes.

Nedre Olbekktjønna.

Forhåpningene stiger.

Øvre Olbektjønna.

Pølser til kveldsmat.

Noen siste kast før det var sengetid. 

Et telt helt alene i skogen.

En dag alene i stillheten

Neste morgen hadde det blitt overskyet. Etter å ha kikket ut teltåpningen for å sjekke været, la jeg meg like godt nedpå igjen og tok en liten time til på øyet. Det var jo ferie.

Vanligvis er jeg vant til at morgenkaffen blir inntatt mens praten går om dagen som var, og hva planen videre er. I dag satt jeg der alene, med kaffekoppen mellom hendene, og hørte på knirkelydene fra skogen, fuglekvitteret og den jevne summingen fra knotten. Skogen hadde tydeligvis våknet lenge før meg.

Sekken ble så pakket, og jeg ruslet mot Grådalsbua – ei lita, flott bu som visstnok nylig er renovert. En liten hilsen ble lagt igjen i hytteboka før jeg tok turen videre bort til Langtjønna. Her kokte det i vannet, og fisken bet på første kast! En litt tynn og mørk ørret ble med videre – perfekt steikefisk.

Jeg fulgte så stien til Stortjønna, hvor tre nye steikefisker ble landet. Etter en kort regnskur, der jeg søkte ly under ei furu, ble kursen satt mot Bergtjønna. Her slo jeg opp teltet på vestsiden av vannet, og ørreten ble stekt til middag.

Det ble mange kast i Bergtjønna, men her var det helt dødt. Jeg gikk tilbake til Stortjønna og landet et par abborer – kjekt, det også.

Utpå kvelden speilet det lille som var igjen av sola seg i Bergtjønna, og det var bare å nyte synet. At knotten var der i hopetall ble nesten glemt der jeg satt og så utover vannet. Her var det virkelig flott. Jeg hadde fortsatt ikke sett en kjeft – og akkurat da føltes det som om Flensmarka var min. Bare min.

Morgenkaffe.

Turen går videre.

Grådalsbua. 

Viktig å lese hytteboken. 

Langtjønna.

Steikefisk.

Stortjønna.

Nok en steikefisk.

Så kom det en regnskur.

Da er det greit å søke ly under ei furu.

Teltet kan så vidt skimtes i skogen ved Bergtjønna.

Hadde faktisk med makk på denne turen. Den ble stort sett liggende i sekken.

Nok en gang ber jeg om hjelp til navnet på fuglen. Lover å skjerpe meg.

Fisking i flotte omgivelser mens Flenskampen speiler seg i vannet.

En liten tur tilbake til Stortjønna.

Da ble det abbor.

Kveldsstemning.

Flensjøen

Når jeg først var i disse traktene, ønsket jeg å ta turen oppom Flensjøen. Da jeg kom over skoggrensa, var stillheten som hadde preget skogen bokstavelig talt blåst bort. Her var det mye vind.

Nede ved Flensjøen sto ei bu med navnet Kampbekkbua. Den var låst, men lunsjen ble tatt på utsiden. Deretter ble det en del fisking, og et par små ørreter ble tatt.

Etter hvert gikk jeg videre til Kamptjønna. Det ble noen kast her også, men det blåste så kraftig at trua forsvant fort. Jeg la meg heller i lyngen, barføtt, og nøt den knottfrie tilværelsen. Kroppen fikk litt sårt tiltrengt brunfarge – eller kanskje det heller ble mest rødfarge? Kaffekjelen ble i hvert fall satt på.

I andre enden av vannet kunne jeg se en enslig person som tok noen kast før han forsvant. Etter hvert var det på tide å få opp teltet. Det fristet lite å slå det opp her i all vinden, så fram med kartet! Ei lita vik på Flensjøen, som jeg håpet lå i le, ble pekt ut som dagens leirplass.

For en gangs skyld stemte vurderingene mine. Jeg kunne sette opp teltet i god ly for vinden, og nok en gang ga kveldslyset en stemning jeg sent vil glemme. Småørreten var bitevillig, og Flenskampen stod majestetisk over meg.

Da passer det vel med en klisjé eller to – for man føler seg liten i slike omgivelser. Og ikke minst takknemlig. Slike øyeblikk er fine å dele med andre, men det er jaggu ikke så verst å oppleve dem helt alene heller.

Nok en dag med blå himmel.

Navnløst tjønn jeg passerte på veg mot Flensjøen.

Snart oppe.

Så dukket Flensjøen opp.

Kamptjønnan.

Fisking i Flensjøen.

Bare småfisk å få.

Heilo (som jeg tror det er) så jeg mye av her oppe.

Knotten er blåst bort, det må nytes.

Jeg fant ly i ei lita vik på Flensjøen.

En liten kaffekopp og podcast på øret.

Noen siste kast på kvelden i den lille vika mi.

Magisk kveldslys ved Flensjøen.

Hjemveien

Neste morgen pakket jeg sammen og gikk tilbake til Kamptjønnan – jeg ville prøve noen kast til der. Vinden hadde løyet noe, og til min store glede kunne jeg se vaking langs land.

Til tross for mye aktivitet ville ikke ørreten bite, og jeg måtte innse at det ikke ble noe fisk her denne gangen. Da jeg trakk ned i skogen, kom knotten tilbake – og i dag var den verre enn tidligere på turen.

Ved Stortjønna ble det en liten kaffepause og litt mer fisking. Et par ørreter på rundt 300 gram kom på land. Knotten ble etter hvert så intens at jeg gikk videre.

Ved Nedre Olbekktjønna tok jeg noen siste kast og spiste opp resten av matlageret. Her var det heldigvis mindre knott, og de siste timene kunne nytes til det fulle.

Det ble ikke noe mer fisk, og etter hvert gikk jeg den siste biten tilbake til Langen. Det var på tide å vende nesa hjemover.

Frokost med Flensjøen.

Roligere på Flensjøen i dag. Teltet var slått opp på venstre side. 

Så tok jeg turen ned igjen i skogen.

Typisk underlag her oppe.

Så dukket Stortjønna opp igjen.

Kaffepause.

Knotten var tilbake gitt.

Den siste fisken på denne turen.

Ved Nedre Olbekktjønna.

Så dukket bilvegen opp.

Tilbake på Langen og turen er over.

Etterord

Flensmarka var absolutt et spennende område, og det blir nok flere turer dit. Det er flere vann som ser veldig interessante ut, som jeg ikke rakk å besøke denne gangen. Å være på tur alene ga virkelig mersmak, så det blir nok flere soloturer framover. Jeg trives tydeligvis godt på tur alene – men det er selvsagt kjekt å dra på tur sammen med andre også.

Vurderer du en tur hit, anbefaler jeg både myggnetting og litt myggolje – knotten var til tider helt ekstrem. Det finnes også flere åpne hytter i området, et kjempetilbud for dem som ønsker ei natt under tak.

Jeg vil gjerne takke Marte, som var så snill å komme med mange nyttige tips om Flensmarka – det hjalp mye. Tusen takk for det!

Nå håper jeg bare at det snart blir isfritt i heimfjella. En skikkelig høyfjellstur med fiskestanga frister. Kanskje klarer jeg å lure sommerens første storfisk da.
Time will show, som det heter.