Skjåkfjella - Norges beste fisketur?

Etter nesten fire måneder på Nordkalotten var det godt å endelig være hjemme igjen.
Vi hadde rundt fire uker fri før hverdagen og jobb ventet, og planen var klar:
noen solide turer i hjemtraktene.

Men hvor?

I boka Norges beste fisketurer av Morten B. Stensaker fant vi et område i Skjåkfjella som virket lovende.
Her lå en rekke spennende vann på nesten 1500 moh. – ekte høyfjellsørret i ordets rette forstand.

Vi hadde lenge hatt lyst til å ta denne turen, og nå var muligheten endelig her.
Sekkene ble pakket for ti dager, og vi satte kursen mot Billingen – utgangspunktet for eventyret.

Finnes storfisken her?

Billingen og første etappe

Da vi parkerte, skinte sola mellom skyene. Regnet som var meldt, så vi heldigvis ikke snurten av.
Planen var å følge DNT-stien langs elva Torda opp Torddalen, ta av ved Tverråhytta og gå videre mot Tordsvatnet.
Etappen var på rundt tolv kilometer.

Vi var kritiske under pakkinga og droppet mye utstyr for å spare vekt.
Ti dager i en 65-liters sekk for meg og en 52-liter for Kathrine – en lettelse etter 130 og 85 liter i sommer.

Oppover Torddalen gikk det som en drøm.
Det tok ikke lang tid før vi passerte skiltet som fortalte at vi nå befant oss i Reinheimen nasjonalpark –
en av våre absolutte favoritter, selv om fiskefangsten der har vært så som så tidligere.

Torda var ei perle av ei elv, grønn og klar, med rolig strøm og frodige bredder.
Det skal være bra med fisk der, men ikke av det største slaget.
Blåbær var det derimot nok av, og vi stoppet stadig for å fylle hendene med små, mørkeblå energikuler.

Ved Tverråhytta gikk det bro over elva – kjekt å slippe våte sko.
Her ble det en rask lunsj før vi tok fatt på siste biten opp mot Tordsvatnet.

Bilen parkert på Billingen.

Det har blitt noen turer i Reinheimen de siste to åra. 

Det startet med litt stigning, ikke uvanlig i disse trakter det.

Vi fulgte Torda et godt stykke.

Det var mye blåbær å finne.

Etter hvert ble terrenget flatere.

Ikke noe å si på omgivelsene her i Torddalen.

Broa over Torda.

Her ble det lunsj. Nudler stod på menyen.

Utsikt videre oppover Torddalen. Vakkert.

Tverråhytta. Denne er mulig å leie.

Så gikk vi videre mot Tordsvatnet. Her renner Tverråelven.

Endelig fremme. Torsbu kan skimtes i bakgrunn.

Tordsvatnet - historisk grunn

DNT-hytta Torsbu ligger ved sørenden av Tordsvatnet, men den var låst og vi hadde ikke nøkkel.
Da kvelden kom, lot vi fiskeutstyret hvile. Noen kilometer gjensto før fisket skulle begynne for alvor.

Tordsvatnet har et snev av historie over seg.
Det var på nordenden her at Joachim Rønneberg og sabotørgjengen hans plasserte et depot i 1944, brukt under Operasjon Fieldfare – oppdraget med å sprenge Stuguflåten bru.
De valgte dette stedet fordi det lå på ruten mellom Veltdalen og Stuguflåten, og det var i Veltdalen de bygde den legendariske Fieldfarehytta.
Den får bli et turmål en annen gang.

Etter frysetørret kveldsmat og en liten tur bort til Torsbu, var det bare å finne soveposen.
Vi sovnet med øynene fulle av forventning – neste stopp var Dørvatnet, det første av flere vann som skulle prøves.

Teltet er slått opp, og nå skulle det slappes av.

Torsbu.

Fra Torsbu går det sti til Veltdalshytta og Pyttbua.

Dørtjørnene

Det var ikke langt fra Tordsvatnet til Dørvatnet.
Vi fulgte elva Spongi til Vestre Dørtjørni og prøvde noen kast underveis – uten napp.

Ved vestenden av Dørvatnet fant vi en brukbar teltplass mellom steinene.
Terrenget her var typisk Reinheimen: røft og steinete, med sparsom vegetasjon.

Fisket gikk heller dårlig.
Grunt vann og mange steiner gjorde det vanskelig, og favorittsluken “Dusken” ble offer for bunnen.
Heldigvis manglet det ikke på utvalg i slukskrinet.

Vi var forberedt på å klare oss uten fisk, og sekken var fylt med rikelig proviant.
Etter en matbit og noen kast til, ga vi oss for kvelden. Søvnen kom fort.

Leiren ved Tordsvatnet er brutt, og vi gikk mot Dørvatnet.

Vi fulgte Spongi. Ei veldig "fotogen" elv det.

Den siste høyden før Dørtjørni kunne sees.

Vestre Dørtjørni.

Da kunne endelig fiskeutstyret brukes for første gang på denne turen.

Forventningsfull.

Leir etablert og det er på tide med kaffi.

En matbit ved østenden av Dørvatnet.

Teltplassen. Vestre Dørtjørni i bakgrunn.

Bollvatnet - fiskefeber

Neste dag bestemte vi oss for å gå videre mot Bollvatnet, et sted boka hadde anbefalt varmt.
Et lite, dypere vann – det så lovende ut.

Jeg kjente fiskefeberen med én gang.
Fingrene ristet så jeg knapt klarte å knyte på sluken, mens Kathrine allerede sto klar ved vannkanten.

Etter noen timer uten napp hadde optimismen fått seg en knekk – helt til Kathrine ropte:
“Fisk!”

Kampen var i gang, og etter et par utras lå en flott ørret på syv hekto i håven.
Den var kroket i magen, men like fullt den viktige “førstefisken”.
Kathrine pleier å ta den – den som senker skuldrene og gjør at vi slipper å komme hjem tomhendte.

Jeg måtte selvsagt prøve igjen senere på kvelden.
Ved utoset satte jeg på en Panther Martin-spinner, og endelig ble det min tur:
en ørret på sju hekto, som fikk svømme videre. Det holdt med ett ørretmåltid for dagen.

Da sola gikk ned bak fjella, lå vannet speilblankt.
Månen kom fram, og etter hvert glitret stjernene over oss.
Villmarksstemning av beste sort.

Det gjør godt med en varm kaffi på en kjølig morgen

Teltet ble slått opp før vi begynte å fiske.

Det finnes kun en kur mot fiskefeber, det er enkelt og greit å fiske.

Kathrine med en viktige førstefisken.

Liten kniv. Stor fisk.

Den ble middag.

Kokt fisk smakte godt det, til og med uten tilbehør.

Viktig med gruppebilde.

Jeg måtte ta en runde til før dagen var over.

Høyfjellsørret som kjemper for livet.

Den fikk leve videre.

Fornøyd fisker.

Fiske i solnedgang.

Et siste kast før natten kunne komme.

Det ble kjølig når kvelden kom.

Nordlys og bålfyring

Det var dag fire av turen, og vi lå fortsatt ved Bollvatnet.
Da vi stakk hodet ut av teltet, var det fortsatt blikkstille.
Nordre Bolla speilet seg i vannflaten – det var nesten umulig å se hva som var vann og hva som var land.

Etter frokost tok jeg en ny fiskerunde, mens Kathrine gikk opp på Søre Bolla, øst for teltplassen.
Hun kunne melde om flott utsikt mot Dørvatnet og Storvatnet.
Jeg kunne melde om dårlig fangst, men til gjengjeld hadde jeg funnet litt brensel.

Siste kveld her ble tilbrakt ved et lite bål som lyste forsiktig opp i kveldsmørket.
Nok en kveld med stjernehimmel – og bare for å toppe det hele, dukket nordlyset opp.
Det er ikke ofte vi får se det her i traktene.

Vi kunne trygt si at dette var villmarksstemning av beste sort.
Fulle av inntrykk krøp vi i soveposen og kjente søvnen ta tak.

Jo, det er virkelig noe eget med høyfjellet på denne tiden av året.

Blikkstille på vannet.

Nordre Bolla speiler seg i vannet.

Kathrine på toppen av Søre Bolla.

Dørvatnet.

Bollvatnet.

Storvatnet. Dit skulle vi om noen dager.

Reinheimen nasjonalpark på sitt beste.

Denne har vel sett bedre dager.

Bålkos.

Vår siste kveld her.

Liten kniv og stor fisk

Turen gikk videre nordover. Det var ikke lange biten å traske før vi sto ved de to neste vannene som skulle prøves.

To ryper lettet foran oss akkurat der vi hadde tenkt å slå leir – som om de hadde holdt av plassen til oss. Det satte vi pris på.

Noen spor etter villrein så vi også. Dette er jo villreinens rike, og vi hadde håpet å få se dem i levende live i løpet av turen.
Men de holdt seg tydeligvis langt unna. Ikke et reinsdyr å se – vi fikk nøye oss med sporene.

Utpå kvelden var det tid for fiske igjen. Nok en gang fikk en Panther Martin sjansen.
Jeg snek meg ned mot vannkanten og kastet forsiktig langs land.
Snikfiske med spinner – det hadde jeg trua på i dag.

Og jaggu smalt det på en rakker. Dette kjente jeg var fin fisk, og hjertet begynte å hamre.
Bremsen ble justert til perfekt motstand, og kampen var i gang.

Til tross for presset kom fisken på land. Jeg kunne puste lettet ut.
Vekta viste 1,1 kilo. En flott ørret, kanskje litt tynn – med normal K-faktor hadde den veid enda mer.

Ørreten ble gjort opp med min Leatherman Squirt PS4 (veldig liten).
Litt upraktisk, men prisen å betale for lettere sekk.
Fire ujevne fiskestykker gikk i gryta – kokt fisk i dag også.

Det ble ikke mer fangst her, men Kathrine var i kontakt med et par som ikke ville på land.
Lite liv å se på vannflaten.

Teorien vår ble at her var det lite fisk – men stor.

Selv om vi må innrømme at våre teorier sjelden holder mål.
I hvert fall ikke når det gjelder fiske.

Månelandskap?

Spor etter villrein.

Kathrine prøver lykken med et av vanna vi passerte på denne etappen.

Skillet mellom de to Spongvatna.

Vi fisket i stort sett alle vanna vi gikk forbi.

Risengryngrøt til lunsj i dag.

Ser du trollet som gjemmer seg bak haugen?

Kilosfisk

Stolt fisker på veg tilbake til teltet.

Litt liten kniv til å gjøre opp fisken.

Nok ei fiskegryte på en flott kveld.

Finnmark-tilstander!

Det var på tide å komme seg videre.
Planen for dagen var å gå til Storvatnbua, som – ja, du gjettet det – lå ved Storvatnet.

Været holdt seg fint. For en sommer det hadde vært så langt.

Vi gikk jevnt og trutt gjennom steinet terreng, og tok en pause ved Skurveostjønnin.
Her fikk vi en fin halvkilosørret.
Vannet så veldig lovende ut, og er definitivt verdt et besøk senere.

Men for nå fikk det holde – vi trasket videre.
Storvatnbua var, som forventet, låst.
Etter en kort lunsj gikk vi videre og slo opp teltet ved sørenden av Storvatnet.

Det hadde blåst opp.
En kald vind skar gjennom klærne og langt inn i ryggmargen.
Vi krøp inn i teltet og fikk i oss noe varmt.

Utpå kvelden tok jeg en tur til et lite vann et stykke fra leiren.
Spinnerfiske hadde levert på denne turen, så jeg prøvde igjen – denne gangen med en sølvblank Sølvkroken-spinner.

Første kast. Rykk. Mothugg. Bremsen hylte.
Dette måtte være turens største.

Etter hvert kunne jeg se en nydelig ørret kjempe under overflaten.
Jeg tok meg god tid – vi hadde ikke håv, så fisken måtte slites ut før den kunne landes trygt.

Etter det som føltes som en evighet gikk jeg ned på huk og fikk tak rundt hodet.

Jubelen stod i taket da vekta viste 1,4 kilo.
Det hadde jeg ikke trodd.
Dette var jo rene Finnmark-tilstander!

Det ble med det ene kastet. Jeg gikk tilbake til teltet og viste fisken til Kathrine.
Nok en gang ble det kokt fisk til kvelds – uten tilbehør.

Det er til slik utsikt vi liker å våkne.

Joda. Det er mye stein i Reinheimen.

Utsikt mot Skurvosbui.

Fisking i Skurveostjønnin.

Halvkilosfisk som fikk leve videre.

Vi nærmer oss Storvatnbua.

Storvatnbua. Den var låst.

Det var bare å komme seg videre.

Kokkelering i forteltet.

Kampen er i gang.

Nå gjaldt det å ta seg god tid.

Dette kaller jeg et prakteksemplar av en høyfjellsørret.

Skulle tro vi fortsatt  var på Nordkalotten

Ikke noe å si på kvaliteten heller.

Teltet slått opp ved Storvatnet.

Siste stopp – Austre Dørtjørni

Vi satte kursen mot Austre Dørtjørni – siste stopp før turen hjemover.

Ikke langt unna lå Storvassbua, den andre hytta ved Storvatnet.
Den kan leies via Inatur, og må være et glimrende utgangspunkt for dem som vil tilbringe noen dager i området.

Da vi kom til innoset på Austre Dørtjørni, var det ikke lett å finne teltplass.
Til slutt fant vi et akkurat stort nok område mellom noen steiner.

Som Dørvatnet var det grunt her også.
I tillegg blåste det kraftig motvind, og det var nesten umulig å få kastet sluken ut.

Litt høyere opp i fjellet lå det en isbre, og elva nedenfor bar tydelig preg av det.
Man skal som kjent være forsiktig med å drikke brevann – men vi tok sjansen.
Det gikk heldigvis bra.

I desperasjon prøvde jeg meg i «vann 1500», men ikke et napp der heller.

Utpå kvelden bestemte vi oss for å gå hjem neste dag.
Regnværet var på vei, og vi var uansett fornøyde. Ikke noe å vente på nå.

Da vi sovnet, hørtes kvitringen fra et rypekull over lyden av duskregnet som trommet forsiktig på teltduken.
Det ble kjølig etter at sola gikk ned, og vi lå i soveposen med ullundertøy og primaloftjakke.

Når kroppen endelig fikk varmen, var vegen til drømmeland kort.

Alt er pakket og vi er klare for å gå videre.

Vi gikk forbi noen spennende småvann som måtte prøves. Ikke tegn til liv.

Storvassbua. Den kan leies.

Vanlig utsikt på høyfjellet.

Det er godt å slappe av i teltet.

Ikke lett å finne teltplass her.

Innoset til Austre Dørtjørni.

Vann 1500. Her var vannet preget av bresmelting.

Tilbake til Billingen

Det var drøye to mil igjen til bilen herfra.
Vi vurderte om vi skulle ta ei natt til ved Tordsvatnet, men det ble med tanken.

Underveis traff vi på en kar som kom fra Pyttbua – for øvrig den første personen vi hadde møtt på hele turen.
Han kunne fortelle at det var tatt fin fisk ved Botnvatnet.
Tydeligvis flere steder i Reinheimen hvor storfisken lurer.

Etter en hyggelig prat gikk vi den siste biten tilbake mot bilen.
Litt lenger nede møtte vi ei skoleklasse som skulle tilbringe noen dager på Torsbu.
Vi pekte villig ut på kartet hvor det kunne være verdt å prøve fiskelykken – alltid kjekt å dele tips.

Toyotan sto fortsatt trygt parkert på Billingen.
Vi pakket utstyret og startet på bilturen hjemover.

Skjåkfjella var historie for denne gang.

Men én ting er sikkert: hit skal vi tilbake.

Siste etappe på denne turen.

Det ble lunsj på samme plass som da vi gikk opp.

Tordskyrkja.

Så var slutten nær.

Toyotan som venter på Billingen.

Reinheimen - et drømmeområde

Hva kan man si om denne turen? Jeg har nesten ikke ord.

Vi går gjerne god for at dette er en av Norges beste fisketurer.
Å være på tur i høyfjellet her er en opplevelse uten like – en helt annen natur enn områdene vi besøkte på Nordkalotten i sommer.
Alle har sin sjarm, men det var noe spesielt med å få så stor fisk i heimfjella.
Det er ikke dagligdags, for å si det mildt.

Reinheimen er et område jeg anbefaler alle å besøke.
Det steinete terrenget, de krystallklare vannene og de mektige fjella er mer enn nok til å gjøre enhver fjellvandrer fornøyd.
Og er du heldig, kan du virkelig treffe godt på fisket.

Heldigvis er det ikke lenge til neste tur.
Den går også til Reinheimen, men denne gangen i Norddal-området.

Noen dager hvile nå – så er det bare å pakke sekken igjen.

Takk for turen.