Gå til hovedinnhold

Høsttur til Bløvatnet

Høsten er virkelig og er en av det fineste årstidene å være på tur. Alle høstens farger som preger naturen, den kalde lufta som tar knekken på siste rest av blodsugerne og mørke kvelder med krystallklar stjernehimmel. Da Christoffer spurte om jeg ville bli med på en tur til Bløvatnet tok det ikke lang tid før avtalen var spikret. At det skulle lures en og anna storfisk i vatnet der oppe, gjorde ikke beslutningen noe vanskeligere. Lørdag morgen stod jeg klar med sekken og ble hentet av Chris. Det var bare å "gi na havre" mot Midsund, eller nærmere bestemt Midøya der turen skulle starte.

Høsttur ut mot havet.

Etter ei ferge og handling på nærbutikken gikk vi i forholdsvis rolig tempo oppover mot Bløvatet. Dette er et godt besøkt område og vi ble passert av flere personer som skulle ta turen til Bløkallen. Dette er en av få topper her, og hever seg 522 meter over havet. Det rolige tempoet skyldtes generell dårlig form i kombinasjon med fullastet sekker med øl, kjøtt og potetgull. Kanskje ikke den beste kombinasjonen det. Heldigvis var det ikke lange biten å gå opp hit, og etter en drøy time kunne vi legge oss i lyngen og sprette den første kalde. Det tok lang tid før vi kom i gang med fiskeriet, mye skulle diskuteres og vi måtte finne en egnet plass å slå opp gapahuken. Etter et par timer var pliktene gjort og fiskeutstyret ble montert. Fangsten ble ikke så mye å snakke om. Christoffer fikk en på ca 300 gram, det var alt. Da det begynte å mørkne var det bare å sette seg godt til rette i gapahuken, og nyte kvelden med god mat og drikke. Som bestilt kom stjernehimmelen og satte den velkjente prikken over i-en. Høsttur er absolutt anbefale.

Klar for tur.
Det pustes og peses.
Bløvatnet.
En velfortjent pause.
Så skulle det fiskes.
Ca 300 gram.
Nattas krypinn.
Dagens lunsj bestod av utgått frysetørket.
Høststemning ved Bløvatnet.
Christoffer hadde med flugestanga.
Det var få vak å se.
Det ble lite fisk på denne karen.
Stjerneklar høstkveld.

Høsten er fin, Bløvatnet var fint og turen ble fin. Med andre ord var begge fornøyd. Så får vi se om det blir flere turer med fiskestanga i år. Nå gleder jeg meg til vinteren kommer, og at isbor og pilkestikke skal bli tatt i bruk. Pudderkjøring og toppturer står også høyt på lista, og ikke minst planlegging av neste sommer. Slik jeg tenker nå kan det fort bli en ny tur til Nordkalotten, det er aldri feil. Men før bestemmelsen blir tatt skal det brukes timesvis på å studere kart for å finne den turen som frister mest. Det blir litt av en jobb.
Takk for turen Christoffer.

Kommentarer

  1. Høsten er definitivt en fin og ofte "forsømt" tid å dra på tur. Fint med en kort og fin turrapport fra panneband igjen!:)

    SvarSlett
  2. Kjekt å sjå innlegg ifra den kanten igjen :-) Trur nok du og fiskevatn har en egen magi! Måtte ned i kart for å finne det vatnet, for var fint kystlandskap rundt der. Og så minnet du meg på at e må skaffe meg isbor!! Lovt lillemann å isfiske, noe eg aldri har gjordt. Gleder meg til neste innlegg ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, hei og takk for fine ord. Har vært litt roligere på turfronten siste tiden, men det kommer:) Anbefaler absolutt en tur til Bløvatnet, ikke lange turen.
      Kanskje vi sees på Andestadvatnet med pilkestikke og isbor til vinteren da.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for storørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret ...

På jakt etter storfisken i Femundsmarka

Vil vi klare å lure storfisken? 22.06.2013 - 04.07.2013 Endelig var dagen kommet. Sekkene var pakket, siste dag på jobben før ferien var fullført og alt var klart for å sette kursen mot Jonasvollen som skulle være utgangspunktet for vår to ukers tur i Femundsmarka. Da vi tidligere i år skulle bestemme hvor årets langtur skulle finne sted vurderte vi blant annet Lierne, Tafjordfella og Finnmark. Valget falt til slutt på Femundsmarka. Vi hadde hørt om både positive og negative opplevelser fra andre som hadde vært på tur her, uttalelser som "alt for mye folk etter Monsen var der", "mye søppel" hadde vi hørt flere ganger. Vi ønsket å finne ut om hvordan vår opplevelse av dette området ville bli og valget ble gjort. Det hjalp også med "røverhistorier" om fangst av stor ørret og røye. Dessuten fristet det å utforske mer av Femundsmarka etter vi var på padletur i Rogen-området i 2011 og var bare en snarvisitt over på norsk side.

Revansje i Lesjafjella!

Jeg kunne kjenne hjerte hamre i brystet, adrenalinet strømmet gjennom kroppen og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i ei stram bue, og langt der ute kunne jeg se en kilosørret kjempe for livet. Det føltes nesten som at tiden stod stille. Akkurat der og da var det ingenting annet, alt av tanker og bekymringer var som blåst bort. I denne bobla jeg befant meg i her og nå, var det kun meg og den ørreten som eksisterte. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, og etter hundrevis av resultatløse kast, var det endelig fast fisk i enden av snøret. Nå var det bare den berømte landingen som stod igjen. Men først, la oss gå tilbake noen måneder og ta det hele fra der det begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var skikkelig i gang. Det var en rimelig slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et såkalt plaster på såret la jeg meg til i furuskogen ikke langt unna sti...