Gå til hovedinnhold

Det enkle friluftsliv.

Turene trenger ikke å være lange, man trenger ikke alltid å være så kritisk til hva man pakker i sekken, og det er faktisk ikke alltid man gidder å ta med seg fiskeutstyret. Av og til, eller egentlig som oftes, er det enkle friluftsliv det beste. Et bål, et telt, eller kanskje bare en duk. I kombinasjon med mørke kalde kvelder, stjernehimmel og høstfarger som setter sitt preg på skogen. Det er alt som skal til for å kose seg glugg i hjel. Det enkle friluftsliv.

Det enkle friluftsliv.

Vi nærmet oss slutten av oktober. En onsdag ettermiddag etter jobb trasket jeg og Christoffer oss opp til Perlevatnet på Emblemsfjellet. Det ble tidlig mørkt nå som høsten hadde kommet og klokken hadde blitt stilt tilbake. Hodelyktene måtte på, så vi kunne se hvor vi gikk. Etter et litt kronglete rutevalg av undertegnede var vi fremme. Det måtte en times jobbing til med vedhogging før bålet kunne fyres opp, og det ble servert Fjordland potetball. Det var ikke en lyd å høre i skogen, nesten som om alt liv hadde gått i vinterdvale. Så var det bare å sitte der, stirre inn  i flammene, kanskje en liten runde etter mer brensel, noe godt i koppen og mye spekulering på alt og ingenting.

Slik kan en høstkveld brukes.
Å våkne i gapahuken til slik utsikt er en bra start på dagen.
Av og til er det lov å unne seg presskannekaffe på tur
Typisk nok så vi en storfisk vake helt med land. Litt surt at fiskeutsyret lå hjemme
Perlevatnet. Teltet til Chris og gapahuken jeg brukte kan så vidt skimtes til høyre.
Vi spekulerte lenge på hvor stor fisken kunne være. Konklusjonen? Den var diger.
Winter is coming.
Chris peiler ut ruta hjem.

Det som er helt sikkert er at neste gang vi tar turen hit, skal fiskutstyret pakkes med. Litt surt å stå å se at storfisken vaker og ikke kunne gjøre annet enn å spekulere i hvor stor den var. Etter hvert som diskusjonen gikk ble fisken større og større. Og før vi hadde pakket sammen utstyret og begynte turen hjem, var den heldige ørreten allerede over kiloen. Ja ja, neste gang, neste tur, da skal den lures. Og du skal ikke se bort i fra at den har blitt enda større når våren kommer. 

Kommentarer

  1. Er undervurdert det enkel friluftslivet. De spontane turene. Lite planlegging. Lar meg stadig overraske over kvaliteten på nettopp de turene. Herlig rapport i et nydelig område.

    SvarSlett
  2. Hvor ligger dette vannet? Har det et annet navn?

    SvarSlett
  3. Hvor ligger dette vannet? Har det et annet navn?

    SvarSlett
    Svar
    1. Send meg mailadressen din så skal du få navnet på vannet. Ikke så veldig hemmelig, men greit å ikke oute det til alle:)

      Slett
  4. Er de lov å spørre om navnet på vannet ?

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for storørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret ...

På jakt etter storfisken i Femundsmarka

Vil vi klare å lure storfisken? 22.06.2013 - 04.07.2013 Endelig var dagen kommet. Sekkene var pakket, siste dag på jobben før ferien var fullført og alt var klart for å sette kursen mot Jonasvollen som skulle være utgangspunktet for vår to ukers tur i Femundsmarka. Da vi tidligere i år skulle bestemme hvor årets langtur skulle finne sted vurderte vi blant annet Lierne, Tafjordfella og Finnmark. Valget falt til slutt på Femundsmarka. Vi hadde hørt om både positive og negative opplevelser fra andre som hadde vært på tur her, uttalelser som "alt for mye folk etter Monsen var der", "mye søppel" hadde vi hørt flere ganger. Vi ønsket å finne ut om hvordan vår opplevelse av dette området ville bli og valget ble gjort. Det hjalp også med "røverhistorier" om fangst av stor ørret og røye. Dessuten fristet det å utforske mer av Femundsmarka etter vi var på padletur i Rogen-området i 2011 og var bare en snarvisitt over på norsk side.

Revansje i Lesjafjella!

Jeg kunne kjenne hjerte hamre i brystet, adrenalinet strømmet gjennom kroppen og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i ei stram bue, og langt der ute kunne jeg se en kilosørret kjempe for livet. Det føltes nesten som at tiden stod stille. Akkurat der og da var det ingenting annet, alt av tanker og bekymringer var som blåst bort. I denne bobla jeg befant meg i her og nå, var det kun meg og den ørreten som eksisterte. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, og etter hundrevis av resultatløse kast, var det endelig fast fisk i enden av snøret. Nå var det bare den berømte landingen som stod igjen. Men først, la oss gå tilbake noen måneder og ta det hele fra der det begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var skikkelig i gang. Det var en rimelig slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et såkalt plaster på såret la jeg meg til i furuskogen ikke langt unna sti...