Junituren - Tafjordfjella

Det er alltid like stas når det er klart for årets første tur i Tafjordfjella, og i år kom den rekordtidlig. Det er ikke ofte det er isfritt så høyt oppe siste helgen i juni. Som vanlig meldte Yr strålende vær på langtidsvarselet, men desto nærmere jeg kom dagen turen skulle starte, desto dårligere ble meldingene. Så på et tidsrom på ca to uker gikk det fra strålende sol og sørvest vindretning, til regn, kuling og nordavind. Typisk! Er det bare meg som har inntrykk av at Yr alltid melder bra vær på langtidsvarselet, så kommer den uunngåelige skuffelsen når den aktuelle datoen nærmer seg? Uansett, tur ble det, og jeg satte kursen mot en fantastisk flott dal, der det ligger noen småvann på rekke og rad. Her har jeg fått heite tips om godt fiske, og muligheter for ørret på både ett og to kilo. Med sånne forhåpninger var det lett og trosse dårlig værmelding, og starte den bratte turen opp.

Årets første i Tafjordfjella.

For å komme opp hit, er det minst like mye klyving som gåing, og det tok ikke lang tid før jeg kjente at formen var rimelig dårlig. Her satte melkesyra inn betydelig tidligere enn det jeg liker å innrømme. Men etter et par timer med slit var jeg oppe. Yr skal ha en ting. De traff godt på meldingene om drittvær denne gangen. Både nordavind og etterhvert tåke gjorde sitt for å kjøle ned en svett fjellfisker, som stod å myste utover vatnet med et skeptisk blikk. Erfaringsvis er jo dette dårlige forhold for fiske, men man kan jo aldri vite helt sikkert. Plutselig kan fjellørreten være skikkelig på hugget til tross for dårlig "fiskevær". Men først gjaldt å få på seg tørt skift, pakke seg inn i fjellduken, og plassere kaffekjelen på primusen. Når jeg endelig hadde fått varme i kroppen kunne fiskeriet begynne. På andre kastet hadde jeg første nappet, og så en fin halvkilosørret sprelle i luften før den slapp sluken. Etter dette var det ørretbonanza. Fisk etter fisk ble dratt opp og alle spådommer om dårlig fiske i nordavind, ble motbevist. Det eneste negative var at stort sett all fisken var på ca 200 gram. De fleste fikk svømme ut igjen, mens fire ørretpinner ble kveldsmat. Med andre ord var det ingen grunn til å klage, selvom storfisken uteble.

Godt fiskevær?

Varm kaffi og fjellduk er en helt nydelig kombinasjon.

Kveldsmat.

Neste dag våknet jeg til blå himmel og strålende sol. Det tok lang tid før jeg klarte å makke meg ut av soveposen. Morgenen ble brukt til å konsumere en stor kjele med kaffi, og bare ligge å nyte varmen fra solstrålene, som traff meg i ansiktet der jeg lå i teltåpningen. Det finnes ikke en bedre start på dagen enn dette, det er helt sikkert. Ellers gikk dagen med på mer fisking. Resultatet ble minst like mye fin steikefisk som dagen før, mens storfisken ikke gadd å bry seg. Det får bli en annen gang. Ellers er det ikke så mye spennende å fortelle annet enn at jeg nok en gang kunne konstatere at jeg er en aldrende mann. Når man blir solbrent på månen, er det et sikkert tegn på at dine beste dager er et forbigått kapittel. Nå går det bare en vei, og det er nedover. Mens fiskeriet satser vi på går oppover utover sommeren. God sommer fra månemannen.

Sånn burde alle dager starte.

Min kåk.

En siste ørret før jeg satte kursen hjemover.