Eit siste kast før me gjev oss...

Forfattar: Bjarte Folkestad

Underteikna og Anders hadde oss ein særs gilde tur til Slufsane den 10.09.2022 til 11.09.2022. Me starta tidleg laurdag og la i veg frå høvesvis Volda og Flisnes. Stor var gjensynsgleda då me møttest på Muri kjøpesenter. Det meste av handlinga var gjort på førehand, så det einaste som stod att var å kjøpe seg litt mat på Sylteormen bakeri før me køyrte i lag opp til Fettevikane.

Veret var stort sett opplett og sol denne dagen, men det var ein kald trekk som hadde ein nordaustleg retning. Me traska den lange, og litt keisame vegen fram til der elva kryssa stien og me skulle vende nasa oppover mot Slufsane. Før denne turen hadde me drøfta kor vidt me skulle gå Langmannsdalen eller den bratte råsa frå Smalnesreset. Underteikna har gått Smalnesreset opp ein gong, men ikkje ned igjen. Det var for å seie mildt, helvetta bratt, og det freista ikkje til gjentaking med full oppakkning. Så me vart samde om å gå den lange omvegen (jamvel om Anders kanskje helst ville gått Smalnesreset).

Vi nærmer oss målet!

Vel oppe (me brukte drøyt 2,5 time), kunne me konstatere at tilhøva var meget oppegåande der vatnet veksla mellom å vere blikkstille, og litt vindkrusing innimellom. Underteikna konsentrerte seg med å fiske med tørrfluge medan Anders fiska med større stingsild frå 20 gram og oppover. Han må fiske med tung sluk, den som stor fisk skal ha, må vite.

Me tok oss god tid og fiska oss til utosen av elva som kjem ned frå den øvstevatnet (1320). Det var ingen napp å få, og heller ikkje mykje vakande fisk å kaste på. Me rusla derfor attende til campen og kokte oss litt middag. Underteikna hadde forresten før denne turen investert i eit nytt 2-manns-telt (McKinley Quantum 10.2), meget lett og fungerte fint til denne turen. Andersen låg derimot under open himmel med dunpose og jerven fjellduk. Me gjorde nokre kast på vak etter middagen, men dagen enda utan fangst. Mørket kom tidleg, og temperaturen vart merkbart lågare utover kvelden. Me tok derfor tidleg kvelden og la oss kvar for oss, ein i telt og ein i duk.

Bjarte har fått los på storfisken.

Neste dag bestemte me oss for å gå opp til det øvste vatnet. Det tok ein god halvtime å rusle opp. Landskapet endra seg, terrenget vart meir goldt og meir snø dekte sidene av dalen. Men det var likevel eit fantastisk landskap som opna seg der oppe. Me tok nokre kast i det store vatnet, før me retta blikket ned mot tjønna nedanfor vatnet. Var ikkje det eit vak me såg der? Me lista oss ned og kunne konstatere at det vaka jamnt, og at dette såg ut til å vere anstendig storleik. Sola stod rett på oss og vatnet var krystallklart, her var det berre å legge ut eit fristande fluge og så skulle det vere i boks. Eg kasta ut ei fluge, bomma så det suste og skremde fisken, men lot fluga ligge. Langsamt kunne me sjå korleis fisken bevegde seg sakte mot fluga. Så tok den ein jafs! Satt han? Skulle me endeleg få fisk på turen. Nei... fisken sat ikkje på, og vekk var han. Utruleg spanande, men akk for ein nedtur.

I den lille tjønna her vaket det halvkilosfisk.

Så nær, men likevel så fjernt. 

Me tok nokre kast til, både i tjønna og det store vatnet, men måtte vende nasa attende til leiren utan fangst. På attende tok me nokre kast til. Det var lite bet, og me byrja no for alvor å snakke meir og meir om at no hadde me gitt desse vatna nok sjangsar. Me telte opp og kom fram til at underteikna no hadde vore der fire gonger, medan Anders hadde vore der seks gonger. Og me hadde strengt tatt berre fått ein fisk kvar. For eiga rekning så måtte det understrekast at dette var eit personleg rekord vatn på fluge med 5 hekto (den største fisken underteikna har fått er som kjent 8 hekto tatt på disco-cicada i Kalandsvatn i Bergen). Men me byrja likevel å konkludere med at dette måtte nok bli siste turen til desse vatna.

Ikke antydning til napp, på tide å gi opp?

I det me nærma oss leiren, så såg eg at det var eit aldri så lite vak i ei bukt i nærleiken av land. «Eg kan vel ta eit siste kast før me gjev oss» tenkte eg i det eg la ut ei nokså skada daddy-long-legs fluge på vatnet. Plutseleg tok kreda tak i fluga og eg såg at no var fisken på. Eg ropte «jess!» til min turkamerat og partner in crime, no sit fisken! Eg sveivde inn, men plutseleg var fisken vekke. «Nei no for han» sa eg. Kva skjedde? Eg såg på snella mi, og konstaterte at eg i gledesrusen av å få napp hadde sveivd feil veg på flugensella. I staden for å sveive inn sena, sveide eg sena ut. I brøkdelen av eit sekund restarta eg og byrja å sveive inn igjen. Fisken var framleis på! Så starta ein 7-8 ja kanskje 10-minnutters kamp mellom ei redige dusse, ein flugefiskar og ein pissenervøs håvar! Me køyrte fisken og halte han innover, men kvar gong Andersen skulle til å håve fisken så for kreda utover og nedover. Det var nesten so ein kunne mistenkte kreda at den visste kva håv var for noko. Men so, etter lang tids kamp klarte me endeleg å lande fisken, og guds lukke kor deligt det var!
I løpet av kort tid hadde turen endra karakter, og plutseleg forsvann praten om at dette vatnet no hadde fått sine sjangsar. Og ikkje berre det, ny personleg rekord på fluge. 7 hekto!

Rekordfisken (på fluge) fra samme plass 2013

Ny rekordfisk 2022! 

Nei me var alle samde om at dette var ein særs gilde tur. Dette var fole kjekt!

Takk til mannen, legenden og storfiskeren Bjarte for nydelig turhistorie. Bare husk å sveive riktig vei neste gang kompis!

Ekspedisjon Reinheimen

Reinheimen nasjonalpark er vel et av de områdene jeg har flest turdøgn i her i Norge. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi her er uante muligheter for spennende fiske, spektakulær natur, og man kan finne områder der man er helt alene. Disse turene har stort sett foregått på sommertid, så en skikkelig vintertur i Reinhemien, med pulk og pilkestikker, har lenge stått på den såkalte bucketlista. Midt i kaldeste desember 2021 og korona hengende over oss som er mørkt teppe, satt jeg å fattern og snakka om det vi ofte gjør, nemlig fisking og telttur. Etter å ha nevnt at en skikkelig pulktur i Reinheimen er en liten drøm for min del, kom responsen kjapt" Jeg er klar, når drar vi?" En dato ble satt, og begge brødrene mine bestemte seg for å bli med. Det skulle vise seg å bli en litt humpete start på hele opplegget. Jeg klarte å gå på tryne og brekke hånda, og vi måtte utsette turen noen uker etter legens anbefaling. På grunn av strenge koronarestriksjoner ble det heller ikke mulighet for minstebroren min å bli med. Så da dagen endelig kom var det meg, fattern og Kristian (storebror) som var klar for ekspedisjon Reinheimen. P.s. Det er lov å kalle en firedagers tur for ekspedisjon når alle deltagerne har passert 40.

Storfisk i Reinheimen

Stille før stormen

Det har vært stille fra denne kanten lenge nå. Det har blitt en del turer, men jeg har rett og slett ikke tatt meg til å skrive ned turrapporter etter hvert. Men nå håper jeg å komme i gang, har en del bilder og anna snacks jeg skal gå gjennom så vil turrapportene komme på løpende band. Frem til da legger jeg ved noen bilder som en liten forsmak.

Fra tur i Reinheimen i sommer

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for storørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret i hemmelig villmark.

Grov ørret i hemmelig villmark.

Årets første

Med en pågående pandemi, og snøstorm i mai så er det fort gjort å gå inn i en aldri så liten depresjon. Det måtte settes inn umiddelbare tiltak, og hva er vel bedre antidepressiva enn en telttur med fiskestang og primus? Med den våren vi har hatt så langt, var det ikke mange alternativ om det skulle være håp om isfritt vann. Dermed måtte jeg ut mot havet og Alnesvatnet på Godøya ble valget. Noen år siden sist jeg var der. Utenom det er det ikke så mye å si enn at planen ble fulgt til punkt og prikke, ei natt i telt gjorde jobben. Fangst ble det dårlig med og jeg må innrømme jeg var litt smågrinete på turen ned igjen da jeg måtte konstatere at fangsten uteble. Etter å ha sett Michael Jordan dokumentaren "The last dance", har jeg lært at dette ikke er fordi jeg er sur og grinete, men en vinnerskalle. Takk MJ for den øyeåpneren der, og takk til Chris for trivelig turselskap. 

Folksomt.

Veien fra sofagris til sjøørret

I drøye fem år har jeg vært på jakt etter sjøørreten på Sunnmøre, å kalle det en suksess er å ta en smule i. Dette handler såklart ikke om fiskeren, men at jeg har hatt store problemer med å finne de virkelig gode spotsa. Det som viste seg tidlig var at taushetsplikten står sterkt blant sjøørretfiksere, og jeg har slitt med å få rista ut noe juicy informasjon fra den gjengen der. Dermed har det blitt mye prøving og feiling, og som seg hør og bør, lite fangst. Denne vinteren har jeg vært en vaskekte sofagris, og det har blitt lite tur. Jeg skjønte det hadde gått for langt når jeg ble rørt til tårer av bromancen til Pølsa og OnklP på 71 grader nord, noe måtte gjøres. Etter litt kommunikasjon på sosial medier med en dedikert sjøørretfisker fikk jeg noen gode tips til hvor jeg burde ta turen, men måtte sverge på tro, ære og alt mulig anna at taushetsplikten måtte holdes. Tørr ikke tenke på hva konsekvensene blir om den brytes. Som et lite takk kunne jeg dele noen gode tips på fjellvatn sommer verdt å besøke i sommer, dessuten ble en brun konvolutt med en betydelig sum overlevert i ei skummel bakgate midt på natta. Det blir smalhans resten av 2020 for å si det sånn!

Kilosfisk