Gå til hovedinnhold

Utstyrstest: Hilleberg Allak – i all slags vær

Det blåser kuling i kasta. Vinden er iskald, og vi kjenner kulda langt inn i ryggmargen. Snøflak etter snøflak treffer ansiktene våre i rakettfart. Hvem skulle trodd at vi kunne få slikt vær i juni måned? Nordkalotten slutter aldri å overraske. Vi får slått opp teltet og kommer oss inn. Teltveggene rister, og vi kjenner hvordan vinden tar tak og prøver å rive teltet med seg. Men teltet står fjellstøtt. Ute skifter det mellom snø og regn. For et drittvær. I nesten to døgn ligger vi sånn, mens uværet herjer utenfor. Inne har vi det likevel forholdsvis bra. Det er varmt, og viktigst av alt: tørt. Denne dagen er vi begge glade for at vi har et skikkelig telt. Nemlig et Hilleberg Allak.

Siden 2012 har Allak-teltet vårt fått oppleve litt av hvert.

Siden 2012 har Allak-teltet vårt fått opplevd mye forskjellig vær.

Våren 2012 gikk vi til innkjøp av et Hilleberg Allak. Vi fikk tilbud om en utstillingsmodell og betalte 5500 kroner. I dag ligger prisen rundt 8000 kroner. Så langt har vi tilbrakt nærmere 200 døgn i teltet, og det har vært gjennom både ruskevær og hard bruk. Dette er det første tomannsteltet vi har eid, så sammenligningsgrunnlaget er ikke det bredeste. Vi har riktignok mange døgn bak oss i tradisjonelle tunneltelt – men ikke like mange som i Allak. Likevel mener vi, i all beskjedenhet, at vi nå kan uttale oss om dette teltet med en viss tyngde.

Hilleberg er dyrt, så gjør grundig resarch før du legger tusenlappene på bordet.

Konstruksjon og oppsett

Hilleberg Allak er et kuppeltelt med tre stenger som møtes på toppen. Vekten er 3,1 kg (selvveid). Teltet er selvstående – en enorm fordel når du vil sjekke liggekomforten før du plugger barduner. Det har to innganger og to fortelt, som gjør livet betydelig enklere for to personer.

Forteltene er ikke enorme, men store nok til å få inn alt utstyret – og bruke primus i ett av dem. Det krever selvsagt forsiktighet, men det gjør primusbruk i telt generelt. Du kan også løsne deler av innerteltet for mer plass til matlaging, eller løsne hele innerteltet og bruke ytterteltet som en «gapahuk».

Oppsettet er et av teltets sterkeste kort. Under fem minutter, selv i ruskevær. Stengene ligger utenpå ytterduken og festes med solide klips. Fargekoding gjør oppsettet nærmest idiotsikkert. Demontering går like raskt.

Vindstabilitet og barduner

Allak har 12 bardunfester og seks hjørnepunkter. Bruker du alt, står teltet fjellstøtt – noe vi har fått bekreftet i både kuling og storm. Kuppelkonstruksjonen har mer vindfang enn et tunneltelt, men det har ikke vært et problem i praksis.

Bardunene tvinner seg lite under transport, strammefunksjonen er enkel, og pluggene gjør jobben sin. Stengene har aldri knekt, og føles solide.

Plass, innertelt og komfort

For to personer som ikke er av de største, er plassen god. Jeg er 183 cm, og ligger uten å berøre teltduken i endene – men er du høyere enn det, kan det begynne å bli snaut.

Innerteltet kunne vært litt strammere fra fabrikken, men det er fikst med et par justeringer av strikkene. Myggnettingen fungerer godt, og teltet har vært en trygg havn når knotten har vært som verst.

Takhøyden gjør at du kan sitte oppreist uten problem, og det er lett å få en ordentlig hjemmekoselig «kaffekrok» i inngangen. Det er faktisk en av de største gledene med kuppelteltet: du kan våkne, åpne døra og koke kaffe uten å måtte flytte deg en eneste meter.

Ventilasjon og kondens

To store ventilasjonsåpninger i toppen – med glidelås og topphatt som hindrer inntrenging av regn – gir gode luftemuligheter. Topphetten kan tas av om du vil ha maks lufting.

På varme dager kan både inner- og yttertelt stå åpne med kun myggnetting igjen. Dette gir ekstremt god gjennomtrekk.

Kondens har aldri vært et stort problem når vi har luftet skikkelig. Men: vår bruk er i sommersesongen. Vi har hørt fra andre at Allak fungerer bra om vinteren, men det kan vi ikke bekrefte selv.

Slitestyrke og reparasjoner

Teltet har tålt mye. Etter nesten 100 døgn fikk vi én rift i bunnduken – mest sannsynlig fordi vi valgte teltplass dårlig den dagen. Tapeløsning holdt til vi fikk det profesjonelt reparert via Hilleberg. Prislapp: et par hundrelapper. Siden da: ingen problemer.

Ulemper

Det er vanskelig å finne noe negativt, men her er det som kan være relevant for andre:

  • Vekten – 3,1 kg er ikke ultralett.

  • Plassen – to store personer vil nok oppleve det som litt trangt.

  • Innerteltet – litt slapt før man justerer strikkene.

Prisen er også stiv, så det kan lønne seg å vente på tilbud.

Oppsummering

Hilleberg Allak er et telt som har fungert ekstremt godt til vårt bruk. Det gir trygghet i uvær, står støtt, er enkelt å sette opp og tåler hard behandling. Vi kommer ikke til å gå tilbake til tunneltelt med det første – fordelene med kuppelkonstruksjon er rett og slett for store.

Dette er et telt for deg som er mye på tur, og som vil være trygg når vinden tar tak eller regnet pisker sidelengs. Prisen er høy, men vi kan med hånda på hjertet si at det har vært verdt hver eneste krone.

Lykke til med valget – og god tur!


Utstyrssiden.

Matsiden.

Det går fort å slå opp et Hilleberg Allak.

Vi surrer bardunen rundt teltstangen før pluggen settes i bakken.

Vi har ikke hatt problemer med bardunene på dette teltet.

Vi har bra med plass i teltet.

Der er ei lomme på hver side av teltet som kan brukes til diverse småsaker.

Har man en liten taustump kan disse løkkene brukes til å lage tørke oppheng.

Med mine 183 cm tar jeg ikke bort i teltduken med hode eller bena.

Topphatten.

Ventilasjonsåpningene i taket på teltet

Med begge inngangene åpen får du meget godt gjennomtrekk. 

Det har blitt noen timer i dette teltet de siste åra.

Kokkelering.

Som nybegynnere på å skrive utstyrsomtaler har vi ikke tatt mål av teltet. Verken inni eller i forteltet. Det er bare å beklage.
Hillebergs egen spesifikasjoner på teltet finner du her.

Noen flere bilder av teltet i "aksjon"

Det er noe eget å starte dagen med slik utsikt. Fra Enaresjøen.

Det regner kraftig ute. Inne er det tørt og godt. Fra Øvre Dividal nasjonalpark.

Kathrine søker ly for myggen. Fra Øvre Dividal nasjonalpark.

Innerteltet løsnes og vi bruker ytterteltet som gapahuk. Fra en vindfull dag i Femundsmarka.

Ikke alltid like ryddig i forteltet. Fra Stabbursdalen.

Solnedgang i Femundsmarka. 

Ta gjerne kontakt om du har spørsmål eller legg igjen kommentar.

Populære innlegg fra denne bloggen

Opptur i Sunndalsfella

Grov ørret i Sunndalsfjella. En velkomst for spesielt interesserte. Etter det som føles som en evighet i grov steinur, finner jeg omsider en grønn flekk hvor teltet kan stå. Det er ikke lett å finne teltplass her – terrenget er kupert, goldt og vilt. Etter at jeg forlot DNT-stien, har jeg kjempet meg opp gjennom bratt ur med altfor tung sekk. Svetten renner, beina verker – men humøret er på topp. Det er herlig å være på tur igjen. Å bruke kroppen, kjenne forventningene, føle mestringen. Jeg ante ikke at terrenget skulle være så krevende, men nå skjønner jeg hvorfor så få tar turen hit.  Det er dette jeg vil ha. Det skal koste litt å komme seg hit. Utsikt nedover Torbudalen. Turen er i gang! Krevende terreng. Sliten fjellfisker! Jeg er ganske kjørt nå – ikke bare fysisk, men også mentalt. Det koster mer enn man tror å bevege seg i dette terrenget. Hvert steg må tas med omhu. Én løs stein, og turen kan være over. Med tung sekk og en kropp som har passert sine glansdager, ville det væ...

På jakt etter storfisken i Femundsmarka

Vil vi klare å lure storfisken? 22. juni – 4. juli 2013 Endelig var dagen kommet. Sekkene var pakket, siste arbeidsdag før ferien var unnagjort, og alt var klart for å sette kursen mot Jonasvollen – utgangspunktet for vår to ukers tur i Femundsmarka. Da vi tidligere på året skulle bestemme hvor årets langtur skulle gå, vurderte vi både Lierne, Tafjordfjella og Finnmark. Valget falt til slutt på Femundsmarka. Vi hadde hørt både positive og negative historier fra folk som hadde vært der før. Utsagn som «altfor mye folk etter Monsen var der» og «mye søppel» hadde gått igjen flere ganger. Vi ønsket å finne ut hvordan vår opplevelse av området ville bli – og valget ble tatt. Røverhistorier om stor ørret og røye hjalp nok også på beslutningen. I tillegg fristet det å utforske mer av Femundsmarka etter padleturen vår i Rogen-området i 2011, da vi bare så vidt var innom norsk side. Etter ei natt på hytte på Jonasvollen tok vi båttaxi til Storvika – strålende service. Sammen med oss ...

Jakten på Vi menn-vannet

Del 1: Besettelsen! En gang på slutten av nittitallet hang jeg og mine «homies» i skogkanten og smugrøykte ved ei gammel hytte det visstnok spøkte i. Til vår store glede fant vi et gammelt Vi Menn-blad – sånn var det den gangen: Du kunne gå ut i skogen og finne blader med nakne damer og det som verre er. For en æra. Mellom en annonse om en massemorder og ei erotisk novelle sto det en artikkel om et bortgjemt fjellvann på Sunnmøre. Ørreten der skulle visstnok være i størrelse dobbelt D – og helt uten silikon. Jeg måtte dit. Det ble en besettelse. Årene raste forbi. Søvnløse netter. Tips som ledet til ingenting. Tvilsomme møter i bakgater som luktet gammel urin. Og alkohol. Masse alkohol. Jeg holdt på å gå under. Men en dag skjedde det: en SMS fra et uregistrert kontantkort. Kun koordinater – og ett ord: Vi Menn-vannet. Vi menn-vannet. Bildet er AI generert. Del 2: Rekrutten! Etter å ha sett altfor mange dårlige skrekkfilmer, var det helt uaktuelt å dra alene. Derfor rekrutterte je...

Eit siste kast før me gjev oss...

Forfattar: Bjarte Folkestad Underteikna og Anders hadde oss ein særs gilde tur til Slufsane den 10.09.2022 til 11.09.2022. Me starta tidleg laurdag og la i veg frå høvesvis Volda og Flisnes. Stor var gjensynsgleda då me møttest på Muri kjøpesenter. Det meste av handlinga var gjort på førehand, så det einaste som stod att var å kjøpe seg litt mat på Sylteormen bakeri før me køyrte i lag opp til Fettevikane. Veret var stort sett opplett og sol denne dagen, men det var ein kald trekk som hadde ein nordaustleg retning. Me traska den lange, og litt keisame vegen fram til der elva kryssa stien og me skulle vende nasa oppover mot Slufsane. Før denne turen hadde me drøfta kor vidt me skulle gå Langmannsdalen eller den bratte råsa frå Smalnesreset.  Underteikna har gått Smalnesreset opp ein gong, men ikkje ned igjen. Det var for å seie mildt, helvetta bratt, og det freista ikkje til gjentaking med full oppakkning. Så me vart samde om å gå den lange omvegen (jamvel om Anders kanskje hel...

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess før jeg bestemmer meg for hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer strømmer det folk dit for å prøve fiskelykken. Ikke minst i år, med tanke på pandemien og at mange legger ferien til Norge. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det færre kanskje vet, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna – områder som er langt mindre besøkt. Her snakker vi om ekte, hemmelig villmark – så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre hvor det er. Jeg kan røpe såpass som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et slags episenter for storørret – om det er lov å si i disse dager. Guttorm, som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke, og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. ...

Blåfjella-Skjækerfjella Nasjonalpark

Der fremme venter eventyret! Datoen er 30. juli, sommeren 2021. Jeg har knapt vært på tur i en liten time, og allerede kan jeg konstatere at fjellskoa mine er helt gjennomvåte. Jeg stopper opp, ser meg rundt, og må erkjenne at jeg har mistet oversikten over hvor jeg egentlig er. Jeg må le litt for meg selv. Tåka ligger tett, og regnet plasker ned – ikke akkurat en optimal start, vil jeg si. Planen var å følge ledelinjene i terrenget til brua over Storåselva men nå står jeg med myr opp til knærne og tett skog rundt meg. Her har jeg nok bommet litt. Frem med kartet. Jeg befinner meg på grensa til Skjækerfjella nasjonalpark, nærmere bestemt en av de utallige myrene mellom parkeringen og Seisjøen. Planen er å være på tur her i ei lita uke. Når det gjelder rutevalg, har jeg ingen konkrete planer om hvor jeg skal gå – det får jeg ta på gefylen. Etter litt kartstudie og banning kjenner jeg igjen terrenget, og kan sette kursen mot brua. Det er vanskeligere å navigere her i de trønderske skogen...

Revansje i Lesjafjella!

Jeg kunne kjenne hjertet hamre i brystet. Adrenalinet strømmet gjennom kroppen, og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i en stram bue, og langt der ute kjempet en kilosørret for livet. Det føltes som om tiden stod stille. Akkurat der og da fantes det ingenting annet. Alle tanker og bekymringer var blåst bort. I bobla jeg befant meg i her og nå, eksisterte bare meg – og den ørreten. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, etter hundrevis av resultatløse kast. Endelig satt den. Nå gjenstod bare den berømte, nervepirrende landingen. Men før vi kommer dit – før fisken var på kroken og pulsen skjøt i været – må vi spole noen måneder tilbake, til der det hele begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var i gang. Det var en slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et slags plaster på såret slo jeg leir i furuskogen ikke langt unna stien. Da den siste trøstepil...

Ekspedisjon Reinheimen

Reinheimen nasjonalpark er vel et av de områdene jeg har flest turdøgn i her i Norge. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi her er uante muligheter for spennende fiske, spektakulær natur, og man kan finne områder der man er helt alene.  Disse turene har stort sett foregått på sommertid, så en skikkelig vintertur i Reinhemien, med pulk og pilkestikker, har lenge stått på den såkalte bucketlista. Midt i kaldeste desember 2021 og korona hengende over oss som er mørkt teppe, satt jeg å fattern og snakka om det vi ofte gjør, nemlig fisking og telttur.  Etter å ha nevnt at en skikkelig pulktur i Reinheimen er en liten drøm for min del, kom responsen kjapt" Jeg er klar, når drar vi?" En dato ble satt, og begge brødrene mine bestemte seg for å bli med. Det skulle vise seg å bli en litt humpete start på hele opplegget.  Jeg klarte å gå på tryne og brekke hånda, og vi måtte utsette turen noen uker etter legens anbefaling. På grunn av strenge koronarestriksjoner bl...

Pasvikdalen

Første av fem langturer på Nordkalotten i 2014 skulle gå til Pasvikdalen. I 2012 utforsket vi selve nasjonalparken – en fantastisk opplevelse som ga skikkelig mersmak. Denne gangen startet vi i Vaggetem, med kurs mot Ellenkoia, før vi fortsatte nordover langs finskegrensen. Målet var Svanvik, der bilen sto parkert og ventet. Den store bekymringen var om det fortsatt lå for mye snø i terrenget til at vi kunne gå til fots. Vinteren hadde vært treg med å slippe taket, og vi fryktet noen kjølige opplevelser underveis. Og som alltid når man planlegger tur i Pasviks dype skoger, melder spørsmålet seg: Ville vi møte bamse brakar denne gangen? Frihetsfølelsen i Pasvikdalen. Endelig starter turen! Så var endelig dagen kommet. Etter nesten to års planlegging var vi igjen klare for nye eventyr på Nordkalotten. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre til Svanvik i Pasvikdalen var sekkene pakket og klare for tre uker på tur. Via Fjellforum hadde vi kommet i kontakt med en trivelig kar ved navn He...

Årets første

Med en pågående pandemi, og snøstorm i mai så er det fort gjort å gå inn i en aldri så liten depresjon. Det måtte settes inn umiddelbare tiltak, og hva er vel bedre antidepressiva enn en telttur med fiskestang og primus? Med den våren vi har hatt så langt, var det ikke mange alternativ om det skulle være håp om isfritt vann. Dermed måtte jeg ut mot havet og Alnesvatnet på Godøya ble valget. Noen år siden sist jeg var der. Utenom det er det ikke så mye å si enn at planen ble fulgt til punkt og prikke, ei natt i telt gjorde jobben. Fangst ble det dårlig med og jeg må innrømme jeg var litt smågrinete på turen ned igjen da jeg måtte konstatere at fangsten uteble. Etter å ha sett Michael Jordan dokumentaren "The last dance", har jeg lært at dette ikke er fordi jeg er sur og grinete, men en vinnerskalle. Takk MJ for den øyeåpneren der, og takk til Chris for trivelig turselskap.  Folksomt.