Gå til hovedinnhold

Nemesisvatnet - The fisherman strikes back!

Som ettertrykkelig nevnt tidligere finnes det ett fjellvatn som utelukket har servert meg nedturer, nemlig Nemesisvatnet. Fem ganger har jeg kjempet meg opp hit, og fisket i timevis uten noe som helst fangst å vise til. Et deprimerende regnestykke er å regne ut antall kast til sammen uten fast fisk. Hvis vi tar et uformelt anslag på at jeg rekker ca. 30 kast i timen. Med et snitt på ca. seks timer effektivt fiske på hver tur blir regnestykke, 30 kast x 6 timer x 5 dager. Da ender vi opp 900 kast i samme vann, uten noe å rope hurra for. Nå er jeg ingen finansmann, men til og jeg ser at dette er dårlig avkastning i forhold til innsats. Så hvorfor gidder jeg? Det er et veldig godt spørsmål, men jeg tror det er fordi man alltid har et bitte, bitte, bitte lite håp om at DENNE gangen, kan det gå. Akkurat DENNE gangen kan storfisken sitte, akkurat DENNE gangen kan jeg få den digre ørreten jeg observerte der oppe en julikveld i fjor, eller kanskje en av hans enda større kumpaner. Akkurat DENNE gangen vil det ikke være for varmt, for kaldt, for tørt, for vått, for mye vind eller for lite vind, ikke nordavind, ikke for lyst og ikke for mørkt. At akkurat DENNE gangen skal alle forhold mellom himmel og jord stemme helt optimalt, at akkurat DENNE gangen skal alle element jeg ikke kan kontrollere stemme 110% perfekt. Det kan da ikke være så mye å be om?  

Nytt forsøk i Nemesisvatnet

Så kom dagen. Nok en gang stod jeg der og som seg hør og bør fisket i flere timer uten napp. Men denne gangen stemte alt i et lite sekund, og på kast nummer 1158 satt den. En kilosørret sprellet i lyngen, etter en nervepirrende kamp som føltes alt for lang. Selv om det hadde blitt mørkt var det som jeg hadde sett lyset. Halleluja!

Jeg har sett lyset!

Endelig!

Det er vel ikke annet å gjøre enn å takke høyere og lavere makter for at alt stemte denne gangen. Samtidig er det på en måte nesten litt trist, hva i alle dager skal jeg finne på nå? Jeg får bruke vinteren til å stake ut en ny kurs i livet, eller kanskje det neste målet bli å knekke tokilosgrensa på samme plass? Hmmm, jeg rekker en tur til før vinteren. Jeg pakker sekken nå! Snakkes!

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for storørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret ...
8 kommentarer
Les videre »

Veien fra sofagris til sjøørret

I drøye fem år har jeg vært på jakt etter sjøørreten på Sunnmøre, å kalle det en suksess er å ta en smule i. Dette handler såklart ikke om fiskeren, men at jeg har hatt store problemer med å finne de virkelig gode spotsa. Det som viste seg tidlig var at taushetsplikten står sterkt blant sjøørretfiksere, og jeg har slitt med å få rista ut noe juicy informasjon fra den gjengen der. Dermed har det blitt mye prøving og feiling, og som seg hør og bør, lite fangst. Denne vinteren har jeg vært en vaskekte sofagris, og det har blitt lite tur. Jeg skjønte det hadde gått for langt når jeg ble rørt til tårer av bromancen til Pølsa og OnklP på 71 grader nord, noe måtte gjøres. Etter litt kommunikasjon på sosial medier med en dedikert sjøørretfisker fikk jeg noen gode tips til hvor jeg burde ta turen, men måtte sverge på tro, ære og alt mulig anna at taushetsplikten måtte holdes. Tørr ikke tenke på hva konsekvensene blir om den brytes. Som et lite takk kunne jeg dele noen gode tips på fjellvatn so...
1 kommentar
Les videre »

Revansje i Lesjafjella!

Jeg kunne kjenne hjerte hamre i brystet, adrenalinet strømmet gjennom kroppen og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i ei stram bue, og langt der ute kunne jeg se en kilosørret kjempe for livet. Det føltes nesten som at tiden stod stille. Akkurat der og da var det ingenting annet, alt av tanker og bekymringer var som blåst bort. I denne bobla jeg befant meg i her og nå, var det kun meg og den ørreten som eksisterte. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, og etter hundrevis av resultatløse kast, var det endelig fast fisk i enden av snøret. Nå var det bare den berømte landingen som stod igjen. Men først, la oss gå tilbake noen måneder og ta det hele fra der det begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var skikkelig i gang. Det var en rimelig slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et såkalt plaster på såret la jeg meg til i furuskogen ikke langt unna sti...
3 kommentarer
Les videre »