Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess før jeg bestemmer meg for hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer strømmer det folk dit for å prøve fiskelykken. Ikke minst i år, med tanke på pandemien og at mange legger ferien til Norge.
Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit.
Men det færre kanskje vet, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna – områder som er langt mindre besøkt. Her snakker vi om ekte, hemmelig villmark – så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre hvor det er. Jeg kan røpe såpass som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et slags episenter for storørret – om det er lov å si i disse dager.
Guttorm, som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke, og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret i hemmelig villmark.
 |
| Grov ørret i hemmelig villmark. |
Første etappe - på sykkel
Første etappe skulle faktisk gjøres med sykkel. Guttorm var så grei at han stilte med to sykler, og etter litt rekognosering kunne vi begynne å trø på. Det skulle vise seg å være rimelig uvant å sykle med tung sekk på ryggen. Jeg så ikke akkurat ut som Lance Armstrong på EPO der jeg kom sjanglende – snarere en Lance på 90 år, uten doping, med prolaps, kols og et stygt tilfelle av hemoroider.
Til tross for en noe uortodoks stil gikk dette betraktelig fortere enn å gå, og kilometerne forsvant raskt. Etter et par timer ble syklene gjemt i skogen, og vi kunne begynne å traske til fots. Først gjennom skog og store myrområder, før vi kom høyere opp og over tregrensa.
Der kunne vi se multer – viddas gull – i massevis. En kjærkommen energiinnsprøyting på den forholdsvis tunge turen oppover. Jeg hadde unnet meg litt ekstra luksus på matfronten, så sekken lå godt over komfortvekta, for å si det mildt. Men det var uansett herlig å endelig være på tur igjen – å kjenne at man må jobbe litt for å komme til målet.
 |
| Guttorm er klar. |
 |
| Full fart innover skauen. |
 |
| Viddas gull. |
 |
| Litt over gjennomsnittet glad for å være i gang. |
To og en halv kilo?
Da vi endelig var fremme og kunne slå opp teltene, hadde det blitt kveld. Rimelig slitne og støle i kroppen fikk vi montert fiskeutstyret og tatt noen kast før det ble helt mørkt. Det ble en fantastisk kveld – blikkstille vann og måneskinn som speilet seg i overflaten, kun avbrutt av vakende fisk.
At her var grov fisk, ble raskt bekreftet. Da kvelden var på sitt mørkeste, fikk Guttorm noe stort på kroken. Den ga flere heftige utras, før han etter hvert fikk loset fisken inn mot land. Så kom et par tunge rykk – og så røk sena.
Vi var begge enige om at den i hvert fall var halvannen kilo. Den ble bare større jo mer vi snakket om den, og senere på kvelden hadde vekta passert to kilo. Surt at så stor fisk glapp – ikke minst at sena røyk – men vi fikk i det minste bekreftet at storfisken var der.
Vi kom for øvrig frem til at dette trolig var ei røye, basert blant annet på utrasene. Uten å gå i detalj: det er ofte en merkbar forskjell på røye og ørret når det kommer til hvordan de oppfører seg under kampen. Dessuten mente jeg å se den hvite stripen på finnene – et sikkert tegn på røye. Heldigvis er det ingen som kan ettergå dette, men vi er sikre i vår sak. Tror vi.
Og nevnte jeg forresten at den sikkert var over to og en halv kilo?
 |
| Endelig fremme og vi kunne slå opp telta. |
 |
| Teltet til Guttorm i solnedgang. En virkelig flott kveld. |
 |
| Turens første kast. |
 |
| Det er sånne kvelder man husker lenge, spesielt når en tokilosfisk ryker. |
Gå og fisk – Guttorms hemmelige våpen
Det tok raskt slutt på det flotte været. De neste to dagene blåste det heftig nordavind, og tidvis bøttet det ned. Men her oppe var ikke dette nødvendigvis negativt. Ordet på gata – eller på vidda, da – skulle nemlig ha det til at nordavind ga godt fiskevær her.
Jeg klarte vel ikke helt å tro på det, og tenkte mitt: at dette bare var et dårlig rykte satt ut for å lokke naive fiskere som meg opp hit i drittvær, slik at vi ikke fikk fisk – og aldri kom tilbake.
Guttorm hadde fått låne ei lita gamme som han skulle bruke de neste dagene. Han tilbød husrom, men som den sære einstøingen jeg er, foretrakk jeg teltet. Det ble slått opp bak en morenerygg, i god ly for den tidligere nevnte nordavinden.
Apropos Guttorm – jeg trodde jeg var en tålmodig fisker, men her hadde jeg møtt min overmann. Makan til ivrig fisker skal du lete lenge etter. Han gir seg aldri! I tillegg fikk jeg innføring i en ny fisketeknikk: gå-og-fisk-teknikken. Poenget er å aldri stå stille – du går mens du kaster ut og sveiver inn. På den måten får du avfisket store områder på kort tid.
Teknikken skulle vise seg å fungere: andre kvelden dro Guttorm opp en ørret på sju hekto. Gratulerer til ham for den! Dessverre gjorde en kombinasjon av latskap og misunnelse (mest sannsynlig det siste) at jeg ikke tok bilder. Sorry for det.
 |
| Telt i le for nordavind. |
 |
| Kamerastativ kan brukes til så mangt. |
 |
| Godt fiskevær sies det. |
 |
| Flott gamme |
Fra tvil til triumf!
Så skulle det skje. På dag tre av turen var vi ute på nok en fiskerunde. Jeg hadde jobbet meg gjennom hele slukskrinet, og i et desperat øyeblikk tredd en spinner i størrelse to på svivelen. Vi hadde funnet ei bukt med litt ly for nordavinden, og jeg sto der og tenkte på alt og ingenting mens jeg kastet – kastet, og kastet.
Plutselig kjente jeg et kraftig hugg i stanga. Brått som et pistolskudd ble jeg dratt ut av egne tanker. I det jeg fikk samlet meg, så jeg en gigantisk ørret hoppe opp av vannflata i full panikk. Så kom utrasene – blant de heftigste jeg noen gang har opplevd. På et tidspunkt var jeg bekymret for at den skulle dra ut all sena jeg hadde på snella.
Den ga seg ikke med det. Flere ganger spratt den opp av vannflata i et desperat forsøk på å slippe fri. Jeg har opplevd før at fisken gjerne løsner når den hopper slik, og som den evige pessimisten jeg er, rakk jeg å tenke flere ganger: nå går den.
Men jeg må ha gjort noe riktig i et tidligere liv, for etter hvert ble ørreten sliten, og jeg kunne rolig føre den inn mot land. Guttorm stod klar med håven, og til slutt lå en svær ørret i lyngen.
Guttorm tippet 1,7 kilo, jeg tippet 1,9. Vekta stoppet på 2,3 kilo – ny pers! Elendig tippa av oss, men følelsen var som å få verdens beste rus sprøytet rett i blodårene. Jeg kunne for første gang i livet føle meg som et fullmodent eksemplar av Homo sapiens. Tenk at det skulle ta nesten førti år å komme dit.
Nå ventet en skikkelig ørretmiddag.
 |
| Tynn mann og feit fisk. |
 |
| Ny pers, 2,3 kg. |
 |
| Ingenting å si på kvaliteten. |
 |
| Ørrettaco. |
Alene i villmarka
Så var det på tide å skille lag. Det var bare å takke for turen til Guttorm – og takke enda mer for at han håvet rekordfisken. Snakk om å være hel ved! En ekte fjellfisker som enhver fjellørret bør frykte.
Det kan forresten nevnes at han tidligere i sommer tok en fjellørret på 2,8 kilo i Skjåkfjella, så jeg har litt å strekke meg etter.
Nå skulle det uansett bli godt med noen dager helt alene. Planen var å praktisere sosial distansering på et ekstremt nivå, fiske jevnt og trutt – og ikke minst kose meg gløgg i hjel.
Etter noen kilometer med trasking fant jeg en super leirplass bak en morenehaug, godt i le. Snakk om å føle seg hjemme! Til middag ble det igjen ørret – servert i tortillalefse med chilisaus, rømme, løk og paprika.
Den tokilosørreten skulle vise seg å holde meg med middagsmat stort sett hele turen. Ikke verst å sikre hele ukemenyen på ett napp.
 |
| Ny leir er etablert. |
 |
| Tokilosørret ga meg fire middager i løpet av turen. |
 |
| Ser jeg blingsa litt med fordelingen av krydderet. |
Savnet etter en kaffekopp
Jeg fant virkelig roen her. To fantastiske kvelder med vakende fisk på blikkstille vann og en solnedgang som fikk det til å se ut som hele vannflata sto i brann. Jeg kunne kjenne hvordan det indre batteriet sugde til seg energi og sakte men sikkert nærmet seg fulladet. Det var akkurat dette jeg hadde kommet for.
Ellers er det ikke så mye å fortelle fra de neste dagene. Det mest dramatiske som skjedde, var at jeg klarte å miste kaffekoppen min – noe som i og for seg er ganske dramatisk. Å miste kaffekoppen er faktisk en av mine største frykter på slike turer, bortsett fra å møte en banjospillende redneck med dårlig tannhygiene (om du er gammel nok til å ta referansen).
Heldigvis viste det seg at det går helt fint å drikke kaffe fra drikkeflaske – eller rett fra kjelen. Krise herved avverget.
Fisket, derimot, ga dårlig utbytte disse dagene. Hverken sluk eller spinner fungerte. Jeg prøvde til og med å hekte sammen en sildesluk med en spinner, i håp om å kombinere spinne-effekten med kastelengden. Ideen var, etter mitt skjønn, god – men i praksis fungerte det midt på treet. Noe som, i og for seg, ikke er helt uvanlig.
 |
| En flott kveld. Batteriene lades. |
 |
| Mye vak, men ingen ville bite. |
 |
| Man blir kreativ på tur. |
 |
| Kunne nok ikke skryte på meg håndhygiene helt etter forskriftene. |
 |
| Krise avverget. |
Ny kurs i livet – nesten
Den siste natten på turen hadde jeg funnet nok en flott leirplass, litt mer strategisk plassert i forhold til ruta tilbake til bilen. Siste rest av ørreten ble spist, og mye av dagen gikk med til å ligge på liggeunderlaget og lese bok. Jeg kan faktisk bli litt lei av å fiske, og da er det topp å heller kunne lese litt.
Utpå kvelden kom et ensomt reinsdyr spankulerende forbi teltet. Han stoppet opp og så litt dumt på meg – kanskje ikke vant til å møte folk her ute, hvem vet. Jeg hadde nå snart vært på tur i ei uke, og kunne trygt slå fast at jeg var fornøyd med oppholdet.
Nå var det på tide å rusle hjemover. Jeg hadde fått alt jeg kom for: flott villmark, storfisk – og det å kunne være helt alene. Det gjør godt å få tid til egne tanker på den måten. Jeg fikk staket ut en ny kurs, som det så fint heter. Lagt nye planer, og ikke minst fått tid til å gå litt i meg selv. Fundere på om det kanskje fantes et forbedringspotensial langt der inne et sted.
Blant annet fikk jeg en idé om at når jeg kom hjem, skulle jeg bli en enda rausere person – virkelig vise min beste side til alle rundt meg. Høres ikke det bra ut?
Det fungerte i omtrent 30 minutter etter at jeg kom hjem – helt til jeg leste at en trønder skulle bli ny trener for Sportsklubben Brann. I helsikken, asså!
 |
| Turens siste leir. |
 |
| Så fikk jeg besøk. |
 |
| Siste kveld på tur, ble jaggu ikke så verst den heller. |
Epilog
Så var sommerens langtur et faktum, og nå er det bare å begynne å planlegge nye eventyr. Jeg håper å få meg noen dager i Sunndalsfjella før sesongen er over – så får vi se om det kan måle seg med noe av det jeg opplevde på denne turen.
Ørreten på 2,3 kilo er ikke hverdagskost, og jeg tror den rekorden blir stående lenge. Det ble faktisk bare med den ene fisken, men det er helt greit. Den ga meg middag stort sett hele turen, og som en vis mann en gang sa: heller én stor enn ti små. Den vise mannen er forresten meg selv.
Vi snakkes – og husk at det kun er på langtur på fjellet det er lov å slurve med håndhygienen!
Noen dager etter hjemkomst fikk jeg melding fra Guttorm. Han kunne fortelle at han hadde landa en smellfeit ørret på 1,6 kilo dagen før han dro hjem. Med andre ord er det liten tvil om at det lurer grov ørret der oppe. Grattis, Guttorm!