Gå til hovedinnhold

Grov ørret i hemmelig villmark

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess før jeg bestemmer meg for hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer strømmer det folk dit for å prøve fiskelykken. Ikke minst i år, med tanke på pandemien og at mange legger ferien til Norge.

Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit.

Men det færre kanskje vet, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna – områder som er langt mindre besøkt. Her snakker vi om ekte, hemmelig villmark – så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre hvor det er. Jeg kan røpe såpass som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et slags episenter for storørret – om det er lov å si i disse dager.

Guttorm, som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke, og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret i hemmelig villmark.

Grov ørret
Grov ørret i hemmelig villmark.

Første etappe - på sykkel

Etter en drøy biltur kunne jeg endelig parkere bilen og snøre på meg fjellskoene. Det tok omtrent 15 sekunder før første kleggbitt var et faktum. Det finnes vel ingen bedre måte å bli ønsket velkommen på.

Første etappe skulle faktisk gjøres med sykkel. Guttorm var så grei at han stilte med to sykler, og etter litt rekognosering kunne vi begynne å trø på. Det skulle vise seg å være rimelig uvant å sykle med tung sekk på ryggen. Jeg så ikke akkurat ut som Lance Armstrong på EPO der jeg kom sjanglende – snarere en Lance på 90 år, uten doping, med prolaps, kols og et stygt tilfelle av hemoroider.

Til tross for en noe uortodoks stil gikk dette betraktelig fortere enn å gå, og kilometerne forsvant raskt. Etter et par timer ble syklene gjemt i skogen, og vi kunne begynne å traske til fots. Først gjennom skog og store myrområder, før vi kom høyere opp og over tregrensa.

Der kunne vi se multer – viddas gull – i massevis. En kjærkommen energiinnsprøyting på den forholdsvis tunge turen oppover. Jeg hadde unnet meg litt ekstra luksus på matfronten, så sekken lå godt over komfortvekta, for å si det mildt. Men det var uansett herlig å endelig være på tur igjen – å kjenne at man må jobbe litt for å komme til målet.

Guttorm er klar.

Full fart innover skauen.

Viddas gull.

Litt over gjennomsnittet glad for å være i gang.

To og en halv kilo?

Da vi endelig var fremme og kunne slå opp teltene, hadde det blitt kveld. Rimelig slitne og støle i kroppen fikk vi montert fiskeutstyret og tatt noen kast før det ble helt mørkt. Det ble en fantastisk kveld – blikkstille vann og måneskinn som speilet seg i overflaten, kun avbrutt av vakende fisk.

At her var grov fisk, ble raskt bekreftet. Da kvelden var på sitt mørkeste, fikk Guttorm noe stort på kroken. Den ga flere heftige utras, før han etter hvert fikk loset fisken inn mot land. Så kom et par tunge rykk – og så røk sena.

Vi var begge enige om at den i hvert fall var halvannen kilo. Den ble bare større jo mer vi snakket om den, og senere på kvelden hadde vekta passert to kilo. Surt at så stor fisk glapp – ikke minst at sena røyk – men vi fikk i det minste bekreftet at storfisken var der.

Vi kom for øvrig frem til at dette trolig var ei røye, basert blant annet på utrasene. Uten å gå i detalj: det er ofte en merkbar forskjell på røye og ørret når det kommer til hvordan de oppfører seg under kampen. Dessuten mente jeg å se den hvite stripen på finnene – et sikkert tegn på røye. Heldigvis er det ingen som kan ettergå dette, men vi er sikre i vår sak. Tror vi.

Og nevnte jeg forresten at den sikkert var over to og en halv kilo?

Endelig fremme og vi kunne slå opp telta.

Teltet til Guttorm i solnedgang. En virkelig flott kveld. 

Turens første kast.

Det er sånne kvelder man husker lenge, spesielt når en tokilosfisk ryker.

Gå og fisk – Guttorms hemmelige våpen

Det tok raskt slutt på det flotte været. De neste to dagene blåste det heftig nordavind, og tidvis bøttet det ned. Men her oppe var ikke dette nødvendigvis negativt. Ordet på gata – eller på vidda, da – skulle nemlig ha det til at nordavind ga godt fiskevær her.

Jeg klarte vel ikke helt å tro på det, og tenkte mitt: at dette bare var et dårlig rykte satt ut for å lokke naive fiskere som meg opp hit i drittvær, slik at vi ikke fikk fisk – og aldri kom tilbake.

Guttorm hadde fått låne ei lita gamme som han skulle bruke de neste dagene. Han tilbød husrom, men som den sære einstøingen jeg er, foretrakk jeg teltet. Det ble slått opp bak en morenerygg, i god ly for den tidligere nevnte nordavinden.

Apropos Guttorm – jeg trodde jeg var en tålmodig fisker, men her hadde jeg møtt min overmann. Makan til ivrig fisker skal du lete lenge etter. Han gir seg aldri! I tillegg fikk jeg innføring i en ny fisketeknikk: gå-og-fisk-teknikken. Poenget er å aldri stå stille – du går mens du kaster ut og sveiver inn. På den måten får du avfisket store områder på kort tid.

Teknikken skulle vise seg å fungere: andre kvelden dro Guttorm opp en ørret på sju hekto. Gratulerer til ham for den! Dessverre gjorde en kombinasjon av latskap og misunnelse (mest sannsynlig det siste) at jeg ikke tok bilder. Sorry for det.

Telt i le for nordavind.

Kamerastativ kan brukes til så mangt.

Godt fiskevær sies det.

Flott gamme

Fra tvil til triumf!

Så skulle det skje. På dag tre av turen var vi ute på nok en fiskerunde. Jeg hadde jobbet meg gjennom hele slukskrinet, og i et desperat øyeblikk tredd en spinner i størrelse to på svivelen. Vi hadde funnet ei bukt med litt ly for nordavinden, og jeg sto der og tenkte på alt og ingenting mens jeg kastet – kastet, og kastet.

Plutselig kjente jeg et kraftig hugg i stanga. Brått som et pistolskudd ble jeg dratt ut av egne tanker. I det jeg fikk samlet meg, så jeg en gigantisk ørret hoppe opp av vannflata i full panikk. Så kom utrasene – blant de heftigste jeg noen gang har opplevd. På et tidspunkt var jeg bekymret for at den skulle dra ut all sena jeg hadde på snella.

Den ga seg ikke med det. Flere ganger spratt den opp av vannflata i et desperat forsøk på å slippe fri. Jeg har opplevd før at fisken gjerne løsner når den hopper slik, og som den evige pessimisten jeg er, rakk jeg å tenke flere ganger: nå går den.

Men jeg må ha gjort noe riktig i et tidligere liv, for etter hvert ble ørreten sliten, og jeg kunne rolig føre den inn mot land. Guttorm stod klar med håven, og til slutt lå en svær ørret i lyngen.

Guttorm tippet 1,7 kilo, jeg tippet 1,9. Vekta stoppet på 2,3 kilo – ny pers! Elendig tippa av oss, men følelsen var som å få verdens beste rus sprøytet rett i blodårene. Jeg kunne for første gang i livet føle meg som et fullmodent eksemplar av Homo sapiens. Tenk at det skulle ta nesten førti år å komme dit.

Nå ventet en skikkelig ørretmiddag.

Tynn mann og feit fisk.

Ny pers, 2,3 kg. 

Ingenting å si på kvaliteten.

Ørrettaco.

Alene i villmarka

Så var det på tide å skille lag. Det var bare å takke for turen til Guttorm – og takke enda mer for at han håvet rekordfisken. Snakk om å være hel ved! En ekte fjellfisker som enhver fjellørret bør frykte.

Det kan forresten nevnes at han tidligere i sommer tok en fjellørret på 2,8 kilo i Skjåkfjella, så jeg har litt å strekke meg etter.

Nå skulle det uansett bli godt med noen dager helt alene. Planen var å praktisere sosial distansering på et ekstremt nivå, fiske jevnt og trutt – og ikke minst kose meg gløgg i hjel.

Etter noen kilometer med trasking fant jeg en super leirplass bak en morenehaug, godt i le. Snakk om å føle seg hjemme! Til middag ble det igjen ørret – servert i tortillalefse med chilisaus, rømme, løk og paprika.

Den tokilosørreten skulle vise seg å holde meg med middagsmat stort sett hele turen. Ikke verst å sikre hele ukemenyen på ett napp.

Ny leir er etablert.

Tokilosørret ga meg fire middager i løpet av turen.

Ser jeg blingsa litt med fordelingen av krydderet.

Savnet etter en kaffekopp

Jeg fant virkelig roen her. To fantastiske kvelder med vakende fisk på blikkstille vann og en solnedgang som fikk det til å se ut som hele vannflata sto i brann. Jeg kunne kjenne hvordan det indre batteriet sugde til seg energi og sakte men sikkert nærmet seg fulladet. Det var akkurat dette jeg hadde kommet for.

Ellers er det ikke så mye å fortelle fra de neste dagene. Det mest dramatiske som skjedde, var at jeg klarte å miste kaffekoppen min – noe som i og for seg er ganske dramatisk. Å miste kaffekoppen er faktisk en av mine største frykter på slike turer, bortsett fra å møte en banjospillende redneck med dårlig tannhygiene (om du er gammel nok til å ta referansen).

Heldigvis viste det seg at det går helt fint å drikke kaffe fra drikkeflaske – eller rett fra kjelen. Krise herved avverget.

Fisket, derimot, ga dårlig utbytte disse dagene. Hverken sluk eller spinner fungerte. Jeg prøvde til og med å hekte sammen en sildesluk med en spinner, i håp om å kombinere spinne-effekten med kastelengden. Ideen var, etter mitt skjønn, god – men i praksis fungerte det midt på treet. Noe som, i og for seg, ikke er helt uvanlig.

En flott kveld. Batteriene lades.

Mye vak, men ingen ville bite.

Man blir kreativ på tur.

Kunne nok ikke skryte på meg håndhygiene helt etter forskriftene. 

Krise avverget.

Ny kurs i livet – nesten

Den siste natten på turen hadde jeg funnet nok en flott leirplass, litt mer strategisk plassert i forhold til ruta tilbake til bilen. Siste rest av ørreten ble spist, og mye av dagen gikk med til å ligge på liggeunderlaget og lese bok. Jeg kan faktisk bli litt lei av å fiske, og da er det topp å heller kunne lese litt.

Utpå kvelden kom et ensomt reinsdyr spankulerende forbi teltet. Han stoppet opp og så litt dumt på meg – kanskje ikke vant til å møte folk her ute, hvem vet. Jeg hadde nå snart vært på tur i ei uke, og kunne trygt slå fast at jeg var fornøyd med oppholdet.

Nå var det på tide å rusle hjemover. Jeg hadde fått alt jeg kom for: flott villmark, storfisk – og det å kunne være helt alene. Det gjør godt å få tid til egne tanker på den måten. Jeg fikk staket ut en ny kurs, som det så fint heter. Lagt nye planer, og ikke minst fått tid til å gå litt i meg selv. Fundere på om det kanskje fantes et forbedringspotensial langt der inne et sted.

Blant annet fikk jeg en idé om at når jeg kom hjem, skulle jeg bli en enda rausere person – virkelig vise min beste side til alle rundt meg. Høres ikke det bra ut?

Det fungerte i omtrent 30 minutter etter at jeg kom hjem – helt til jeg leste at en trønder skulle bli ny trener for Sportsklubben Brann. I helsikken, asså!

Turens siste leir.

Når man er lei av å fiske, er det supert å lese bok.

Så fikk jeg besøk.

Siste kveld på tur, ble jaggu ikke så verst den heller.

Epilog

Så var sommerens langtur et faktum, og nå er det bare å begynne å planlegge nye eventyr. Jeg håper å få meg noen dager i Sunndalsfjella før sesongen er over – så får vi se om det kan måle seg med noe av det jeg opplevde på denne turen.

Ørreten på 2,3 kilo er ikke hverdagskost, og jeg tror den rekorden blir stående lenge. Det ble faktisk bare med den ene fisken, men det er helt greit. Den ga meg middag stort sett hele turen, og som en vis mann en gang sa: heller én stor enn ti små. Den vise mannen er forresten meg selv.

Vi snakkes – og husk at det kun er på langtur på fjellet det er lov å slurve med håndhygienen!

Noen dager etter hjemkomst fikk jeg melding fra Guttorm. Han kunne fortelle at han hadde landa en smellfeit ørret på 1,6 kilo dagen før han dro hjem. Med andre ord er det liten tvil om at det lurer grov ørret der oppe. Grattis, Guttorm!

Populære innlegg fra denne bloggen

Opptur i Sunndalsfella

Grov ørret i Sunndalsfjella. En velkomst for spesielt interesserte. Etter det som føles som en evighet i grov steinur, finner jeg omsider en grønn flekk hvor teltet kan stå. Det er ikke lett å finne teltplass her – terrenget er kupert, goldt og vilt. Etter at jeg forlot DNT-stien, har jeg kjempet meg opp gjennom bratt ur med altfor tung sekk. Svetten renner, beina verker – men humøret er på topp. Det er herlig å være på tur igjen. Å bruke kroppen, kjenne forventningene, føle mestringen. Jeg ante ikke at terrenget skulle være så krevende, men nå skjønner jeg hvorfor så få tar turen hit.  Det er dette jeg vil ha. Det skal koste litt å komme seg hit. Utsikt nedover Torbudalen. Turen er i gang! Krevende terreng. Sliten fjellfisker! Jeg er ganske kjørt nå – ikke bare fysisk, men også mentalt. Det koster mer enn man tror å bevege seg i dette terrenget. Hvert steg må tas med omhu. Én løs stein, og turen kan være over. Med tung sekk og en kropp som har passert sine glansdager, ville det væ...

På jakt etter storfisken i Femundsmarka

Vil vi klare å lure storfisken? 22. juni – 4. juli 2013 Endelig var dagen kommet. Sekkene var pakket, siste arbeidsdag før ferien var unnagjort, og alt var klart for å sette kursen mot Jonasvollen – utgangspunktet for vår to ukers tur i Femundsmarka. Da vi tidligere på året skulle bestemme hvor årets langtur skulle gå, vurderte vi både Lierne, Tafjordfjella og Finnmark. Valget falt til slutt på Femundsmarka. Vi hadde hørt både positive og negative historier fra folk som hadde vært der før. Utsagn som «altfor mye folk etter Monsen var der» og «mye søppel» hadde gått igjen flere ganger. Vi ønsket å finne ut hvordan vår opplevelse av området ville bli – og valget ble tatt. Røverhistorier om stor ørret og røye hjalp nok også på beslutningen. I tillegg fristet det å utforske mer av Femundsmarka etter padleturen vår i Rogen-området i 2011, da vi bare så vidt var innom norsk side. Etter ei natt på hytte på Jonasvollen tok vi båttaxi til Storvika – strålende service. Sammen med oss ...

Jakten på Vi menn-vannet

Del 1: Besettelsen! En gang på slutten av nittitallet hang jeg og mine «homies» i skogkanten og smugrøykte ved ei gammel hytte det visstnok spøkte i. Til vår store glede fant vi et gammelt Vi Menn-blad – sånn var det den gangen: Du kunne gå ut i skogen og finne blader med nakne damer og det som verre er. For en æra. Mellom en annonse om en massemorder og ei erotisk novelle sto det en artikkel om et bortgjemt fjellvann på Sunnmøre. Ørreten der skulle visstnok være i størrelse dobbelt D – og helt uten silikon. Jeg måtte dit. Det ble en besettelse. Årene raste forbi. Søvnløse netter. Tips som ledet til ingenting. Tvilsomme møter i bakgater som luktet gammel urin. Og alkohol. Masse alkohol. Jeg holdt på å gå under. Men en dag skjedde det: en SMS fra et uregistrert kontantkort. Kun koordinater – og ett ord: Vi Menn-vannet. Vi menn-vannet. Bildet er AI generert. Del 2: Rekrutten! Etter å ha sett altfor mange dårlige skrekkfilmer, var det helt uaktuelt å dra alene. Derfor rekrutterte je...

Eit siste kast før me gjev oss...

Forfattar: Bjarte Folkestad Underteikna og Anders hadde oss ein særs gilde tur til Slufsane den 10.09.2022 til 11.09.2022. Me starta tidleg laurdag og la i veg frå høvesvis Volda og Flisnes. Stor var gjensynsgleda då me møttest på Muri kjøpesenter. Det meste av handlinga var gjort på førehand, så det einaste som stod att var å kjøpe seg litt mat på Sylteormen bakeri før me køyrte i lag opp til Fettevikane. Veret var stort sett opplett og sol denne dagen, men det var ein kald trekk som hadde ein nordaustleg retning. Me traska den lange, og litt keisame vegen fram til der elva kryssa stien og me skulle vende nasa oppover mot Slufsane. Før denne turen hadde me drøfta kor vidt me skulle gå Langmannsdalen eller den bratte råsa frå Smalnesreset.  Underteikna har gått Smalnesreset opp ein gong, men ikkje ned igjen. Det var for å seie mildt, helvetta bratt, og det freista ikkje til gjentaking med full oppakkning. Så me vart samde om å gå den lange omvegen (jamvel om Anders kanskje hel...

Blåfjella-Skjækerfjella Nasjonalpark

Der fremme venter eventyret! Datoen er 30. juli, sommeren 2021. Jeg har knapt vært på tur i en liten time, og allerede kan jeg konstatere at fjellskoa mine er helt gjennomvåte. Jeg stopper opp, ser meg rundt, og må erkjenne at jeg har mistet oversikten over hvor jeg egentlig er. Jeg må le litt for meg selv. Tåka ligger tett, og regnet plasker ned – ikke akkurat en optimal start, vil jeg si. Planen var å følge ledelinjene i terrenget til brua over Storåselva men nå står jeg med myr opp til knærne og tett skog rundt meg. Her har jeg nok bommet litt. Frem med kartet. Jeg befinner meg på grensa til Skjækerfjella nasjonalpark, nærmere bestemt en av de utallige myrene mellom parkeringen og Seisjøen. Planen er å være på tur her i ei lita uke. Når det gjelder rutevalg, har jeg ingen konkrete planer om hvor jeg skal gå – det får jeg ta på gefylen. Etter litt kartstudie og banning kjenner jeg igjen terrenget, og kan sette kursen mot brua. Det er vanskeligere å navigere her i de trønderske skogen...

Revansje i Lesjafjella!

Jeg kunne kjenne hjertet hamre i brystet. Adrenalinet strømmet gjennom kroppen, og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i en stram bue, og langt der ute kjempet en kilosørret for livet. Det føltes som om tiden stod stille. Akkurat der og da fantes det ingenting annet. Alle tanker og bekymringer var blåst bort. I bobla jeg befant meg i her og nå, eksisterte bare meg – og den ørreten. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, etter hundrevis av resultatløse kast. Endelig satt den. Nå gjenstod bare den berømte, nervepirrende landingen. Men før vi kommer dit – før fisken var på kroken og pulsen skjøt i været – må vi spole noen måneder tilbake, til der det hele begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var i gang. Det var en slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et slags plaster på såret slo jeg leir i furuskogen ikke langt unna stien. Da den siste trøstepil...

Ekspedisjon Reinheimen

Reinheimen nasjonalpark er vel et av de områdene jeg har flest turdøgn i her i Norge. Det er flere grunner til det, men først og fremst fordi her er uante muligheter for spennende fiske, spektakulær natur, og man kan finne områder der man er helt alene.  Disse turene har stort sett foregått på sommertid, så en skikkelig vintertur i Reinhemien, med pulk og pilkestikker, har lenge stått på den såkalte bucketlista. Midt i kaldeste desember 2021 og korona hengende over oss som er mørkt teppe, satt jeg å fattern og snakka om det vi ofte gjør, nemlig fisking og telttur.  Etter å ha nevnt at en skikkelig pulktur i Reinheimen er en liten drøm for min del, kom responsen kjapt" Jeg er klar, når drar vi?" En dato ble satt, og begge brødrene mine bestemte seg for å bli med. Det skulle vise seg å bli en litt humpete start på hele opplegget.  Jeg klarte å gå på tryne og brekke hånda, og vi måtte utsette turen noen uker etter legens anbefaling. På grunn av strenge koronarestriksjoner bl...

Pasvikdalen

Første av fem langturer på Nordkalotten i 2014 skulle gå til Pasvikdalen. I 2012 utforsket vi selve nasjonalparken – en fantastisk opplevelse som ga skikkelig mersmak. Denne gangen startet vi i Vaggetem, med kurs mot Ellenkoia, før vi fortsatte nordover langs finskegrensen. Målet var Svanvik, der bilen sto parkert og ventet. Den store bekymringen var om det fortsatt lå for mye snø i terrenget til at vi kunne gå til fots. Vinteren hadde vært treg med å slippe taket, og vi fryktet noen kjølige opplevelser underveis. Og som alltid når man planlegger tur i Pasviks dype skoger, melder spørsmålet seg: Ville vi møte bamse brakar denne gangen? Frihetsfølelsen i Pasvikdalen. Endelig starter turen! Så var endelig dagen kommet. Etter nesten to års planlegging var vi igjen klare for nye eventyr på Nordkalotten. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre til Svanvik i Pasvikdalen var sekkene pakket og klare for tre uker på tur. Via Fjellforum hadde vi kommet i kontakt med en trivelig kar ved navn He...

Årets første

Med en pågående pandemi, og snøstorm i mai så er det fort gjort å gå inn i en aldri så liten depresjon. Det måtte settes inn umiddelbare tiltak, og hva er vel bedre antidepressiva enn en telttur med fiskestang og primus? Med den våren vi har hatt så langt, var det ikke mange alternativ om det skulle være håp om isfritt vann. Dermed måtte jeg ut mot havet og Alnesvatnet på Godøya ble valget. Noen år siden sist jeg var der. Utenom det er det ikke så mye å si enn at planen ble fulgt til punkt og prikke, ei natt i telt gjorde jobben. Fangst ble det dårlig med og jeg må innrømme jeg var litt smågrinete på turen ned igjen da jeg måtte konstatere at fangsten uteble. Etter å ha sett Michael Jordan dokumentaren "The last dance", har jeg lært at dette ikke er fordi jeg er sur og grinete, men en vinnerskalle. Takk MJ for den øyeåpneren der, og takk til Chris for trivelig turselskap.  Folksomt.